Det finnes ingen tiger
som står klar bak hver eneste sving
for å overvinne farer
som tvinger håpet inn
dit pusten forsvinner
og ord kan bli borte
i landet Ingenting

Men finnes det tigre
som varmer i sjelen og hjertet og kroppen
så det kjennes helt inn
til punktet der støtten
ikke går seg helt vill
dit kaos gir mening, og tida står stille
i byen Courgehill

Det er bare du
som er tiger i tredjehver sving
Som krøker deg sammen i mørke groper
for å invitere Noen inn
I Bevegelsesland
flytter Ingenting ut
og grensene tegnes på nytt
sterke og skjøre på samme tid
Bare slik kan en tiger bli til

Noen dager kunne jeg ønske meg en tiger. En som lå der foran meg. Som tok alle kampene mine. Krøket seg sammen, og var klar til å forsvare meg mot uoverkommeligheten selv (som nå blant annet har tatt skikkelse i oppgaveskriving med stor O). Den som ser ut som et gigantisk monster når lyset nesten er borte, og det kun er lange, høye skygger tilbake. Det er jo det som gjør noe uoverkommelig. At det virker som om det ikke finnes en eneste liten tråd å begynne å nøste i.

Jeg orker ikke å kjempe for hver sving, men å selv være tiger i tredjehver sving – altså av og til, er ok. Å forsvare seg selv kan handle om å legge noe til side, omdefinere, omstrukturere, invitere andre inn, eller lukke ute. Å tenke at noe er godt nok, er for meg også å omdefinere grenser. Der er det styrke og skjørhet på samme tid. Det er noe av det som gjør meg til meg. Det er å la himmelen være så høy den bare vil, og tenke at jeg gjør det jeg gjør slik jeg gjør det. Og det får være nok. Det er styrken. Om jeg klarer å holde fast på det? Nei. Og der ligger det skjøre.

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”.

_______________________