Stikkordarkiv: Sommerfuglen

Reisen uten havn

Publisert i Ensomhet, Glassflater, Knust glass, Lengsel, Savn, Song, sorg by

Om usynlighet og brød.

Foto er tatt av Hepp. Kilde her.

Din usynlighet. Med et til tider fast tilholdssted bak falne persienner og halvlukket dør. Ligger du. I dag holdt ikke de friske og røde kinnene mer enn et kvarter. Da var det tid for å sette seg på t-banen igjen. Lene hodet bakover mot glassveggen på høyre side. Håpe at trafikkstans ikke var noe som ville finne på å inntre akkurat de tjuefire minuttene du skulle bruke på hjemturen. Uro. Du blar opp i en bok og finner ordene som kanskje kunne vært dine. En annen dag. Det er bare det. At du. Noen dager. Er usynlig. Også for deg selv.

“Blå himmel, speilvåt jord. De siste dråpene har falt fra himmelen og ned på jorden, og livets store klarhet vender tilbake til det høye mens vi her nede fryder oss over det kjølige, friske draget i luften. Blå himmel også i sjelen, et svalt drag gjennom hjertet.”

“Uroens bok” Fernando Pessoa s. 24

Mitt liv. Å hvor jeg skulle likt å være der. Du vet. På det stedet der det er blå himmel i sjelen. Og jeg kjenner den tidlige høstluften dra varsomt over ansiktet mitt. Men det er overskyet og kuling. I min sjel. Jeg står vakt for å forhindre at håpet drepes. Har reist meg opp og funnet reisefelle. Drar sammen med håpløshetens motstykke. Det som kanskje i bunn og grunn er håpet og bevegelsen selv. En skikkelse med stor forbokstav som innimellom er skygge og av og til er en strålende engel. Men i dag. Har skyggen en egen skygge. Og jeg fyller nesten ikke meg selv. De dagene er håpet på avlastning. Hos noen der håpet er nærmere.

Under meg strekker skyggenes brutte flater seg ut over byen som sover i det kalde måneskinnet. (En bevissthetens fortvilelse, en angst for å leve innestengt i meg selv skyller over meg og former mitt vesen til ømhet, angst, smerte og forlatthet.)

Ibid. s 69

Din eksistens. Brød. Du ligger der. Med ullpledd og dyne. Godt påkledd med langarmet bomull og tykk bukse. Fryser. Kjenner deg blålilla, men vet at det er mer innbildning. Av og til en ønsketenkning også. For hadde du vært blålilla hadde du vært lett synlig. Kanskje fortsatt ikke for andre enn deg selv. Men allikevel. Tanken på synlighet er både skremmende og samtidig et håp som lindrer. I dag reiser du deg med møye. Ut på kjøkkenet. Tar frem et brød. Bryter av en bit. Setter deg i en stol. Bakoverlent. Og undrer deg. Over hvor mye et stykke brød kan gjøre med eksistensen. Plutselig eksisterer du. Brødets engel står der og skyggen er mer usynlig enn deg selv. Og kanksje er det der du blir stående?

“De forskjellige positurene til en sommerfugl som flagrer gjennom luften ter seg for mine forundrede øyne som atskilte gjenstander som er gjort synlige i rommet. Mine minner er så levende at (…)”

Ibid. s 284

“En skumringstime med et streif av høst la jeg ut på denne reisen uten avreise (…). Jeg dro ikke ut fra en kjent havn. Selv ikke i dag vet jeg hvilken havn det var, for jeg har ennå ikke vært der.”

Ibid s. 352

Min reise. Å foreta en avreise uten havn. Når reisen i seg selv er målet. Er til tider en kamp. Brødet. Engelen. Sommerfuglen. Håpet. Avlastningen. Jeg tror jeg er med på å lage spor fremover slik at jeg skal finne frem til havnen. Og reisen.

Spor av himmel, smak av jord?

Publisert i Glassflater, Knust glass, Lengsel, Stykkevis og delt, Ventetid by

Noen dager skulle jeg ønske jeg kunne få besøk av en kunstner. En maler. Eller en keramiker. En som kunne fange noe av det dagligdagse. Det underlige. Det tunge. Noen som kunne male en del av meg med pensel. Forme en av mine bevegelser med hendene. Du kunne vært en del av rommet slik at jeg kunne vært meg selv. Jeg skulle ikke behøve å late som noe annet. Du kunne sitte der. På en stol foran et staffeli. Med penselen klar og fargene ferdig blandet. De mørke og de lyse. De skulle ikke tørke ut. Jeg tror du måtte ha vært en tålmodig sjel. Du skulle klart det jeg ikke klarer – å kun forvente liv, verken godt eller vondt. Bare ta i mot det som kommer. Du skulle kun fange mitt uttrykk når det kom. Bevegelsen som ble vist i ansiktet eller hendene. Det som du synes sa noe om meg. Eller du kunne sitte på en høy krakk ved dreieskiven din. Kjenner jeg meg selv rett, så ville du nok ha måttet begynne på nytt noen ganger med leiren din. Jeg lar meg ikke lett fange inn forstår du. Er som alle andre mennesker. Dyp under dyp. Skjult og synlig. Det tar tid. Du kunne aldri ha fått med helheten, men en flik. En del av meg. Hvordan ville det bildet eller den skulpturen ha sett ut dersom du skulle malt eller formet “meg” i dag? Ville jeg stå oppreist med hendene strukket høyt, mot himmelen? En massiv skulptur i tungt smijern eller tynn og uthulet i stein? Eller ville du malt meg fast til et tynt lerret. Som en person på kne med fingrene gravd ned i jorda på en åker. Ville jeg hatt knyttede never? Eller kanskje åpne hender? Ville blikket være rettet utover eller innover? Vendt oppover eller ned. Hvorfor ønsker jeg dette? Fordi det hender at jeg kommer nærmere meg selv, og våger å være nær i mitt eget liv når jeg får mulighet til å betrakte utenfra i stedet for innenfra. Kanskje ville du sett noe helt annet enn jeg? Eller du ville sagt: Stopp! Ikke beveg deg. Og fanget et smil. En glede over noe helt enkelt. Som sommerfuglen. Det er noe befriende ved å slippe å betrakte seg selv innenfra hele tiden. Å forsøke å slippe litt tak. Forsøke å være. Forvente at livet er levende. På godt og vondt. Ikke forvente bare vondt. Eller bare godt. Kunne nyansere. Fordi du hadde fanget et øyeblikk av noe. Derfor kunne jeg tro på det.