Du er en del av meg

Dette er del fire i en uferdig fortellerrekke.

Glass. Det var det første ordet du sa. Det gikk mange dager fra jeg først hørte det til jeg tenkte at det kanskje kom fra deg. Først trodde jeg det var noe i mitt eget hode. En setning som hadde blitt sittende fast fordi jeg ikke klarte å slippe tak i noe som fascinerte meg. Det var en dag jeg var ute og løp at jeg plutselig stoppet opp og forsto hvor jeg hadde fått ordet fra. Assosiasjonene ramlet ned i hodet, og dannet et mosaikkbildet av ulike glassbiter. Knust glass.

Jeg dro ut til slettene. Det meste av deg var fremdeles lysegrønt, men helt nederst ved røttene hadde det kommet et lysegult skjær. Akkurat denne dagen var jeg for opptatt av min egen oppdagelse til å se deg. Jeg gikk av asfalten og ut på deg. Med det første skrittet ble jeg klar over at det gjorde vondt i håndflaten, men jeg la ikke videre merke til det før jeg begynte å virvle rundt. Jeg tenkte at jeg ville kjenne friheten under meg, og luften som spant i meg og rundt meg. Jeg husker jeg stoppet opp, kikket ned på hånda, og tenkte: Jeg går på deg, og kjenner hvordan håndflaten rispes opp. Det var mest en konstatering. Men også en undring. Hvorfor var det slik? Det var som om jeg med mitt raske virvelvindtempo skapte sår i deg, men det stoppet ikke der. Sårene jeg skapte i deg, ble rispet inn i min håndflate på samme tid. Dette gav ingen mening den gang. I dag forteller det meg mer enn jeg ønsker å vite. Din sårbarhet og min sårbarhet er uløselig knyttet sammen. Vi er som søsken å regne. Det var først denne dagen jeg oppdaget at våre bånd er nærmere enn blodsbånd. Du er en del av meg. En bortgjemt og glemt del som sjelden våger seg frem, og med god grunn.

Hvorfor vende seg utover når det er langt tryggere å vise innsida innover. Når utsida blir framside alle dager og år, og innsida aldri blir oppdaget, blir muligheten for å skape gjenklang sakte, men sikkert borte. Men du begynte å forstå. Ordet du gav meg hentet meg inn like før jeg gikk over klippekanten. Du lot meg forstå at det var noe mer. Glass i seg selv kan virke så solid, men jeg måtte selv finne ut hvilken tilstand glasset var i. Det sa ikke du noe om. Da jeg forstod at det var knust glass, ble meningen ikke større, men ærligheten lettere å tåle. Jeg stilte meg forsiktig på tå under akasietreet. Hadde funnet en grønn glassbit og en ståltråd. Med denne bandt jeg glassbiten fast til treet. På dine sletter ble min første symbolske klagemur til.

De andre tre delene i fortellingen:
Del tre: Slettenes stille melodi
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

Lydløs leting etter ord

En setning brister i skjøtene. Deler seg opp i mindre biter. Ord. Bokstaver. Komma. Spørsmålstegn. Alt svever som ferdigskrevne papirlapper i åpningen med utsikt innover. Og utover. Du beveger deg lydløst på hvitmalte treplanker. Barbent. Du betraktes av et vindu høyt oppe på veggen. Det har lyst blikk. Står forsiktig på gløtt.  Armene dine strekkes oppover. Alt går sakte. Det knitrer og flimrer som på en gammel filmfremviser. I hendene balanserer du en krukke i tynt, skjørt glass. På gulvet bak deg har du kastet fra deg lokket i sink. I all hast. Du går opp på tå. Strekker du deg mot det du ikke kan nå? Forsøker du å fange ordene? Bokstavene? Tegnene? Leppene dine beveger seg. Jeg får ikke tak i hva du forsøker å si. Forstår ikke kontrastene. Men ser verket ditt. Ser deg. Og forundres.

Det er ikke alle dager jeg finner ordene der jeg trodde de skulle ligge. Akkurat som om jeg forventer at de skal ligge der. Ferdig sortert og sirlig brettet. Klar for at jeg skal iføre meg de hver morgen. For en tanke! For en tanke. Få ord eier meg. Jeg eier noen flere ord, men er på leting. Lydløst og famlende lister jeg meg over linjene. Finner noe av og til. Der jeg minst venter det. I møtet mellom en glasskrukke og en spraymalt vegg i lilla.



Flere bilder? Se her.