Asfaltvandrer

På innsida er jeg en vandrer. Ofte på vei. Fra noe mot noe annet. Akkurat nå for tida oppleves det i hvert fall slik. Og kanskje høres vandrer alt for diffust og passivt ut. Tar jeg aldri stilling til noe? Er jeg hvileløs? Hvor hører jeg hjemme? Kanskje handler det mer om en opplevelse av at livet ikke står stille. Og samtidig på ett annet vis også gjør det. Færre tanker, mer ro hadde av og til vært godt. Samtidig er det en type bevegelse som skaper undring hos meg. Og som samtidig skremmer. Skilt, kartlegging av terreng, rasteplasser og hvilekroker er slikt som først blir mulig å se og oppdage  dersom jeg snur meg og ser tilbake. Foran meg er det ingen veimerker og få orienteringspunkt.

Noen ganger er livet som å se inn i et kaleidoskop. Gnistrende farger. Formasjoner som endrer seg når jeg beveger meg. Jeg kan fascineres. Andre ganger er alt bare svart hvitt. Jeg aner ikke hva jeg ser på. Skulle ønske jeg fikk et kart eller en bruksanvisning da jeg kom til verden. Og samtidig ikke. Derfor berøres jeg på godt og vondt av de små og store hindringene som til tider stiger frem med stor eller liten styrke på min vei. De dagene jeg er svakest og har minst beskyttelse – og kanskje også er mest mottakelig, oppdager jeg et nytt fjell.  Men av og til også en ny sti. På dyp, vidder eller høyder jeg ikke ante eksisterte eller hadde registrert at fantes. Ved, i eller utenfor meg selv. For tida lar jeg det være mitt privilegium å ikke ha så mange tydelige tanker. Ønsker mer å undre meg. Jeg opplever at dersom jeg skal møte ferdigspikrede og fastlagte svar, kan det fort uthule min livsnerve, og jeg opplever å kveles. Dersom jeg er en vandrer, er jeg den typen som legger merke til detaljer langs veien. Jeg fascineres av ord som lar forvirring være forvirring og lar kaos være nettopp det. Kaos. Jeg har ikke svar på om jeg er en vandrer for resten av livet. Kanskje er jeg på vei for å finne feste – for å slå meg til ro. Men jeg vil nok alltid ønske å gå. Utforske. Undre. Analysere. Tror jeg. Kanskje er jeg en slags asfaltvandrer som er på utkikk etter mykere underlag.

Be and behold

Jeg er glad i ord. Bøker i alle former og farger; skjønnlitteratur, faglitteratur og poesi. Akkurat nå for tida orker jeg ikke så mange, lange bøker, MEN det er imidlertid en spesiell musiker som til stadighet synes å vekke syn -, hørsel-, og også de abstrakte sanser hos meg. Kari Bremnes. Med sine tekster klarer hun å male bilder, skape paradokser og på samme tid lage vakre klanger. Jeg fasineres av mennesker som klarer å fremkalle så mye forskjellig hos meg, også et ønske om å være og å se – noe jeg gjerne vil prøve å lytte mer til. Noen linjer fra “Sang til byen”:

Du ska nærme dæ den langsomt ifra sjøen
når det gryr av dag og natta takke av
Du ska fryse litt og lengte etter frokost
du ska se ei gammel kirke speilt i hav

Lyrics by Ola og Kari Bremnes

Et nydelig bilde, mye mulig hentet fra nord, akkurat i det sola titter opp over horisonten. Når jeg leser denne teksten, kjenner jeg nesten at jeg hutrer, og lengter etter en varm kopp te på et lunt kjøkken. Først og fremst skaper “bildet” en lengsel etter å bare være – etter å ha mulighet til å bli stående – akkurat så lenge som jeg har lyst. Hverdagen er på tilbudssida, og gir nok rom, men tar jeg i mot? Jeg lurer på hvordan bildet vil se ut i morra…