Å ta av meg skoene – gå barfot-  i møte med mitt eget og andres liv for å opptre varsomt nok, handler for meg om det å trå på hellig grunn. Vi vet kanskje noe om andres sårbarhet, men kan også av og til glemme den – og vår egen – i vårt strev etter makt, kunnskap, lykke. Av den grunn tenker jeg på det å trå med steg som ikke invaderer, men mer opptrer som gjest. Hellighet står for meg i ett spenn mellom jordnærhet og evighet. Midt mellom disse paradoksenes gyldne punkt er det et rom for helligheten. Der mennesket og Gud kan møtes – der et kontaktpunkt kan skapes. Punktet for håp, et sted der lengselen kan få rom og både gi et streif av himmel, men først og fremst gjøre at vi kommer nærmere vårt eget liv. Livet som kan løfte oss opp, men også bli revet bort og knust – og etterlater oss med et tomt skrik.  Hvorfor? Kanskje er ikke målet å skille smerten og gleden, men å skjelne?  Begge deler er jo der, og skal ha sin plass. Jeg ønsker ikke at lengselen og håpet om noe større skal dra meg nær noe som gjør at jeg tar avstand fra livet. Mer at den skal dra meg nærmere, selv om dette kan og nok også vil innebære smerte – å leve midt i mitt eget liv. Erling Rimehaug, kommentar-redaktør i Vårt Land og blogger på Verdidebatt , har i innlegget En “inn i kroppen” – opplevelse skrevet om hvordan det såre og mørke i våre liv kan gi fødsel til en dyp glede som ikke bringer oss bort fra livet, men nærmere oss selv og vår neste. Han skriver:

Denne dype gleden, som finnes under og bak alt, rommer sårhet, lengsel, tap – det er den gleden som sitrer i et på tross av, og i et guddommelig derfor.

Som de fleste vel har oppdaget, er paradokser viktig for meg. Livet er fullt av de, og det er mye jeg ikke forstår. Allikevel synes jeg håpet er noe jeg kommer tilbake til. Et håp som mange av oss – kanskje alle – går og bærer på i dypet av hjertet. Om at noe som akkurat nå er ødelagt og knust kan bli helt. Om at mørke også kan inneholde lys, eller spor av lys. Et håp om at noe kan bli annerledes – som kan gjøre at vi orker å bevege oss videre – midt i livet.  Det handler ikke om å drømme seg bort, legge skjul på sårbarheten og begrensningene som er en del av menneskets grunnvilkår eller tie om urettferdighet som blir begått. Håpet blir kanskje først håp når kontakten med livet – jordnærheten er der. Når vi våger å se, våger å handle – våger å berøre og å la oss berøre av andre mennesker – å være nærværende. Dette blogginnlegget inneholder ingen ferdige tanker, kanskje mer prøvende forsøk på å tenke høyt.

Hva gir deg håp?  Hva gir deg mot til å bevege deg midt i livet?