Tilstedeværelsen i dine øyne

Ho sitter. Helt ytterst på en gul- og brunmønstret stoppet lenestol. Stoffet er slitt, og foret stikker ut like før stoffet strekker seg over til ryggstøet. Ho er rett i ryggen. Hendene er lagt ned ved siden av hverandre i fanget. Skjørtet går så vidt nedenfor knærne. Den sorte ullgenseren er dratt slik at den overlapper skjørtet. Det indre blikket er rettet mot et punkt fem meter borte. De grønne øynene er nærmere, og festet på personen som sitter i stolen ved siden av henne med hodet lent mot veggen. Ho snakker, besvarer spørsmål, stiller noen selv, men er ikke helt til stede. Kikker på klokka. Ti på tre. Ho flytter litt på hendene. Kjenner etter på hvordan pusten er. Lett i dag. “Skal du noe sted etterpå?” Ho kikker bort på personen i stolen og smiler. “Nei, jeg skal bare hjem i dag. Det er jo ikke lange biten bort. Bare en times tid med bil.” Ho kjenner at ho blir stum innvendig i møte med dette spørsmålet. Hvis ho bare visste at det var meningsfylt for personen  å prate om dette, men ho er ikke sikker. Kanskje er det egentlig helt andre spørsmål og tanker som sakte beveger seg rundt i hodet. Sorg? Savn? Tanker som usynlig stryker sitt såre drag over ansiktet når ho har gått. Ho henter fram den grønne boksen som står på kjøleskapet. Den er full av julekort fra i fjor, glansbilder og gamle foto. Et bilde kommer frem. “Se på dette! Er det deg?” Den andre ser opp på ho. “Ja, det er meg. Det begynner å bli noen år siden. Tenk, den dagen husker jeg som om det skulle vært i går. Det var dagen da Per kom til gårds…” Ho lener seg tilbake, forsøker å hente det indre blikket tilbake til de grønne øynene. Folder hendene i fanget, og lener seg litt nærmere personen på den grønne kjøkkenstolen.

Når slutter og når begynner vår interesserte lytting? Når viker den til side til fordel for nikk og smil og samtaler om kuldegrader og kakene som ble bakt i går eller middagsselskapet i morgen? Når blir det indre blikket festet på noe langt unna, og øynene tomme for lys i møte med en annen? Er det et årstall? For ung, for gammel? Antall grå hårstrå eller rynker i ansiktet? Hvor går grensen mellom å bevare generasjoners raushet og tause tale til fordel for åpen tankeflyt. I hvilken tid slutter de gode spørsmålene å komme? De spørsmålene som er midt i livet uansett hvor kort eller langt vi har kommet.

Om å bevege seg midt i livet

Å ta av meg skoene – gå barfot-  i møte med mitt eget og andres liv for å opptre varsomt nok, handler for meg om det å trå på hellig grunn. Vi vet kanskje noe om andres sårbarhet, men kan også av og til glemme den – og vår egen – i vårt strev etter makt, kunnskap, lykke. Av den grunn tenker jeg på det å trå med steg som ikke invaderer, men mer opptrer som gjest. Hellighet står for meg i ett spenn mellom jordnærhet og evighet. Midt mellom disse paradoksenes gyldne punkt er det et rom for helligheten. Der mennesket og Gud kan møtes – der et kontaktpunkt kan skapes. Punktet for håp, et sted der lengselen kan få rom og både gi et streif av himmel, men først og fremst gjøre at vi kommer nærmere vårt eget liv. Livet som kan løfte oss opp, men også bli revet bort og knust – og etterlater oss med et tomt skrik.  Hvorfor? Kanskje er ikke målet å skille smerten og gleden, men å skjelne?  Begge deler er jo der, og skal ha sin plass. Jeg ønsker ikke at lengselen og håpet om noe større skal dra meg nær noe som gjør at jeg tar avstand fra livet. Mer at den skal dra meg nærmere, selv om dette kan og nok også vil innebære smerte – å leve midt i mitt eget liv. Erling Rimehaug, kommentar-redaktør i Vårt Land og blogger på Verdidebatt , har i innlegget En “inn i kroppen” – opplevelse skrevet om hvordan det såre og mørke i våre liv kan gi fødsel til en dyp glede som ikke bringer oss bort fra livet, men nærmere oss selv og vår neste. Han skriver:

Denne dype gleden, som finnes under og bak alt, rommer sårhet, lengsel, tap – det er den gleden som sitrer i et på tross av, og i et guddommelig derfor.

Som de fleste vel har oppdaget, er paradokser viktig for meg. Livet er fullt av de, og det er mye jeg ikke forstår. Allikevel synes jeg håpet er noe jeg kommer tilbake til. Et håp som mange av oss – kanskje alle – går og bærer på i dypet av hjertet. Om at noe som akkurat nå er ødelagt og knust kan bli helt. Om at mørke også kan inneholde lys, eller spor av lys. Et håp om at noe kan bli annerledes – som kan gjøre at vi orker å bevege oss videre – midt i livet.  Det handler ikke om å drømme seg bort, legge skjul på sårbarheten og begrensningene som er en del av menneskets grunnvilkår eller tie om urettferdighet som blir begått. Håpet blir kanskje først håp når kontakten med livet – jordnærheten er der. Når vi våger å se, våger å handle – våger å berøre og å la oss berøre av andre mennesker – å være nærværende. Dette blogginnlegget inneholder ingen ferdige tanker, kanskje mer prøvende forsøk på å tenke høyt.



Hva gir deg håp?  Hva gir deg mot til å bevege deg midt i livet?

Skjønnhet?

Rynker på kinnet. I munnviken. Rundt øynene. Store og små. På kryss og på tvers. Furer i panna. Litt sånn på snei. Lys rosa farge i kinna. Skarpt, klart og gråblått blikk. Det har du alltid hatt. Glimt i øyet. Humor som en himmel over alle hverdagserfaringer. Alvor som et gulv å stå på i møte med utfordringer. Noe å legge seg ned på av og til. Som bærer. Himmel og jord på inn og utpust. Godhet for mennesker du har kjær. Egentlig ovenfor alle. Godhet gjør at mennesker løfter blikket, retter ryggen. Du er en menneskekjenner. Langt inn i hjertet og litt til er du kjent. Dyrekjøpt livsviten. Øynene er mye lukket for tida. Du begynner å nærme deg en alder, men du er deg selv. På godt og vondt. Tilstedeværende. Nærværende.

Hva eller hvem bestemmer skjønnhet? Er det den som mestrer? Effektivitet eller produktivitet? Er det innsida eller utsida vi snakker om? Kanskje noe med glimt av evighet og jordnærhet på samme tid?