Stikkordarkiv: Mine mer eller mindre forståelige kruseduller

Lydløs leting etter ord

Posted by —

8

En setning brister i skjøtene. Deler seg opp i mindre biter. Ord. Bokstaver. Komma. Spørsmålstegn. Alt svever som ferdigskrevne papirlapper i åpningen med utsikt innover. Og utover. Du beveger deg lydløst på hvitmalte treplanker. Barbent. Du betraktes av et vindu høyt oppe på veggen. Det har lyst blikk. Står forsiktig på gløtt.  Armene dine strekkes oppover. Alt går sakte. Det knitrer og flimrer som på en gammel filmfremviser. I hendene balanserer du en krukke i tynt, skjørt glass. På gulvet bak deg har du kastet fra deg lokket i sink. I all hast. Du går opp på tå. Strekker du deg mot det du ikke kan nå? Forsøker du å fange ordene? Bokstavene? Tegnene? Leppene dine beveger seg. Jeg får ikke tak i hva du forsøker å si. Forstår ikke kontrastene. Men ser verket ditt. Ser deg. Og forundres.

Det er ikke alle dager jeg finner ordene der jeg trodde de skulle ligge. Akkurat som om jeg forventer at de skal ligge der. Ferdig sortert og sirlig brettet. Klar for at jeg skal iføre meg de hver morgen. For en tanke! For en tanke. Få ord eier meg. Jeg eier noen flere ord, men er på leting. Lydløst og famlende lister jeg meg over linjene. Finner noe av og til. Der jeg minst venter det. I møtet mellom en glasskrukke og en spraymalt vegg i lilla.



Flere bilder? Se her.

Tidsklemmetempo og langsomhet

Posted by —

8

Gjennom de årene vi kaller livet, kan vi ofte holde det skjøre og vare i oss dypt skjult. Langt inne. Kanskje på grunn av frykt, mangel på gode erfaringer i relasjoner, eller ensomhet. Vi pynter på fasaden, holder ytterdøra forsvarlig lukket og kanskje også låst. Noen ganger er det helt riktig, og også sunt å sette tydelige grenser. Vi skal ta vare på det som er sårbart i oss. Finne ut av hva vi selv har behov for, og også hva vi ikke trenger. Andre ganger fører frykten for å åpne opp på gløtt kun til ensomhet og fortvilelse. Spørsmål jeg kan stille til meg selv er: Hva skal jeg dele? Hvor mye skal jeg dele? Hvem skal jeg dele med? Til tider kan dette være mer påtrengende enn andre. Når livet ruller innover med sine voldsomme og knusende bølger. Når kaoskrefter river i oss fra begge sider og truer med å slite oss i stykker. De gangene da hjertet kun lyses opp i et blodrødt skjær. Hva er det da som gjør at vi av og til tør å åpne døra litt på gløtt? Å vise frem noe av vår egen livssmerte? Ensomheten, fortvilelsen og avmakten. Ber noen komme et stykke på innsida. Kanskje krever det at vi har noen gode erfaringer fra før med å åpne oss? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at noen mennesker synes å se bak alle masker. Der jeg ikke ser annet enn kulde, ser andre potensiale for skjønnhet, liv og varme. I noens forvrengte ansikt kan jeg se hat, mens andre ser dyp sorg og gamle sår. Det er disse personene jeg beundrer – de som aldri snur seg bort. De som våger å bli stående og ikke gå videre når alle andre haster forbi i sitt raske tidsklemmetempo. Det er en annen type langsomhet enn sakte gange.  Det er en tilstedeværelse som krever nærhet til eget liv.

Et dikt jeg er glad i, og som kanskje kan beskrive noe om dette, er skrevet av Halldis Moren Vesaas, og heter

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus

Levende fremkalling

Posted by —

2

Gjemt. Skjult. Sett bort fra. Glemt. Hemmelig. Løynt. Utelatt. Fortrolig. Navnløs. Hentet frem igjen. Halvt tilstedeværende i egen kropp. Halvt gjemt bort i tankens skyggebaner. Du har fått et bad i sort vann. Lyset absorberes. Gjør vannet uleselig. Natten har besøkt deg med sin lange og vide, svarte kappe. Har lagt seg rundt deg, og blitt værende. En stund. For så å å gi motvillig slipp i det du sakte løftes opp og plasseres blant andre. Klar for å bli fremkalt. For å få klart blikk. Sakte, men sikkert sees en mer tydelig og fremtredende kontur av et ansikt. Mørke øyne og liten nese. Deretter kropp. Markert skulderparti. Tynne fingre. Ovalt ansikt. Et gammelt bilde av deg. Du ser rett frem. Har halvlangt, mørkt hår. Fargefoto. Du tørker sakte, men håret ditt ser fortsatt nyvasket og fuktig ut. Du blir varsomt hentet ned. Det knitrer i papir. Sider blir snudd. Plastlommer blir åpnet. Du blir lagt nedi. Har fått din plass. I en eviglang rekke av andre. Denne siden er din. Du står på skuldrene til de som har kommet før deg. Lager plattform for de som kommer etter. Uunngåelig, og allikevel har du et valg. Kan velge din egen vei. Mot demring eller mørke. Mot klare eller duse farger. Gjemt bort eller fortrolig. Åpen eller lukket. Taus eller talende. Blind eller seende. Nærværende eller fraværende. Eller et eller annet sted. Midt mellom alt. På vei. Til å ane bak lukkende setninger. Lese åpne ord. Lete mellom linjene.  Holde deg nært nok til å våge. Tilstedeværende nok til å kjenne hva du kjenner. Og samtidig gi rom. Til deg. Til andre. Til livet.