Stikkordarkiv: Menneskeligheten

Tilstedeværelsen i dine øyne

Posted by —

0

Ho sitter. Helt ytterst på en gul- og brunmønstret stoppet lenestol. Stoffet er slitt, og foret stikker ut like før stoffet strekker seg over til ryggstøet. Ho er rett i ryggen. Hendene er lagt ned ved siden av hverandre i fanget. Skjørtet går så vidt nedenfor knærne. Den sorte ullgenseren er dratt slik at den overlapper skjørtet. Det indre blikket er rettet mot et punkt fem meter borte. De grønne øynene er nærmere, og festet på personen som sitter i stolen ved siden av henne med hodet lent mot veggen. Ho snakker, besvarer spørsmål, stiller noen selv, men er ikke helt til stede. Kikker på klokka. Ti på tre. Ho flytter litt på hendene. Kjenner etter på hvordan pusten er. Lett i dag. “Skal du noe sted etterpå?” Ho kikker bort på personen i stolen og smiler. “Nei, jeg skal bare hjem i dag. Det er jo ikke lange biten bort. Bare en times tid med bil.” Ho kjenner at ho blir stum innvendig i møte med dette spørsmålet. Hvis ho bare visste at det var meningsfylt for personen  å prate om dette, men ho er ikke sikker. Kanskje er det egentlig helt andre spørsmål og tanker som sakte beveger seg rundt i hodet. Sorg? Savn? Tanker som usynlig stryker sitt såre drag over ansiktet når ho har gått. Ho henter fram den grønne boksen som står på kjøleskapet. Den er full av julekort fra i fjor, glansbilder og gamle foto. Et bilde kommer frem. “Se på dette! Er det deg?” Den andre ser opp på ho. “Ja, det er meg. Det begynner å bli noen år siden. Tenk, den dagen husker jeg som om det skulle vært i går. Det var dagen da Per kom til gårds…” Ho lener seg tilbake, forsøker å hente det indre blikket tilbake til de grønne øynene. Folder hendene i fanget, og lener seg litt nærmere personen på den grønne kjøkkenstolen.

Når slutter og når begynner vår interesserte lytting? Når viker den til side til fordel for nikk og smil og samtaler om kuldegrader og kakene som ble bakt i går eller middagsselskapet i morgen? Når blir det indre blikket festet på noe langt unna, og øynene tomme for lys i møte med en annen? Er det et årstall? For ung, for gammel? Antall grå hårstrå eller rynker i ansiktet? Hvor går grensen mellom å bevare generasjoners raushet og tause tale til fordel for åpen tankeflyt. I hvilken tid slutter de gode spørsmålene å komme? De spørsmålene som er midt i livet uansett hvor kort eller langt vi har kommet.

Eldet barnlighet i glemte linjer

Posted by —

2

Sola skinner. Inne på ditt rom er det mørkt. Av frykt for at sola skal komme inn uten invitasjon, har du hengt opp gamle rullegardiner foran vinduet i tillegg til tunge, mørke gardiner på sidene. Du fant de på loftet i tredje etasje. Der oppe er det kister fulle av gammelt tøy, lappetepper, gulnede gardiner og glemte brev fra nyere år som nesten kun du husker. Tror du. Her inne er det høyt under taket, godt med luft. Men luft fra i går. For et år siden. Kanskje for århundrer siden. Her kommer ingen inn uten skriftlig invitasjon med din skjønne håndskrift og seglmerke. Ikke en gang solen. Den er utestengt med vilje. På bordet ligger grønne silkebånd. To skjørt sirlig sammenbrettet. En bluse med blondekant. En brosje fra generasjoner tilbake med grålige perler skinner matt etter eldet storhet. Virkeligheten er tapt bak et skjermbrett av mørkebrunt tre som står resignert og forlatt i et hjørne. Den er forsøkt hentet inn igjen i bildet som henger over den lyse brokadesofaen. Bildet er av henne. Et livlig barneansikt ser med de blåeste blå øyne mot ditt trette ansikt. Ber om oppmerksomhet og engasjement. Du vet ikke om du orker. Og allikevel er det noe som trekker deg mot disse øynene. Noe levende. Spontant. Noe du hadde glemt at var der.

Ingen har vel sagt at virkeligheten er lett å hente inn igjen. Der mønster har sunket dypt inn etter år med gjentakelse. Om virkelighet og røtter trenger å være ulike og motstridende størrelser? Nei. Men der menneskeligheten er blitt tapt til fordel for skulpturer, er det godt med et rom der spontaniteten hviskende drar oss mot noe levende. Kanskje kan noe trett og gammelt få glansen tilbake? Glemte linjer få tilbake gløden? Kan eldet storhet bli storhet som taler menneskelighetens sak, og gjør oss lydhøre for det lille og sårbare? Og hvem er det? Alle er vi vel kanskje det på et eller annet vis? Bare at vi har glemt det. Mørklagt rommet. Håpet, lyset kan ikke alltid komme utenfra. Dersom det skal ha gode vekstvilkår må det kanskje heller komme innenfra?