Midt mellom de grønne grenene på et overpyntet tre ligger du stille og urørlig. Innpakket i en liten firkantet pappeske. Brun papp – resirkulert. En rød sløyfe er knytt sammen i en krusedull midt på. Du er nesten umulig å få øye på for de som ikke kikker nøye etter. Skulle gjerne sett at du heller sto på en kald og åpen gate – mer synlig. Der du kunne gripes av flere. Men du lar deg ikke se av alle. Det er øyne som søker deg – på de stedene der du ikke er så lett å se. Du lar deg ikke feste på glorete plakater eller i store avisoverskrifter. Du oppdages i det stille, i det som nærmest kan være usynlig, og allikevel så smertelig synlig. Kun de som hvisker åpner du deg for. De med stemme som har blitt borte, men som forsøker å finne tilbake. For de som vet at du er der. Som forsøker å få øye på deg. I gamle og unge hender blir du det vakreste. I noens skjulte hjerterom blir du til en skatt som ikke kan fratas. I en halsgrop skal du forsiktig bli festet – så tett inntil kroppen som mulig, så du ikke blir borte. Dersom du først blir åpnet og sett som det du er, blir du værende. Lenge. Det som er knust gjenkjenner det knuste. Du passer godt i en åpen hånd.
Håp kan skapes i det knuste som er blitt satt sammen til noe nytt. Knust glass får ny form og funksjon. Kanskje er det ikke en gang et håp i begynnelsen, men en lengsel som ikke er uttrykt. Bare noe som kan anes. Håp eller lengsel. For hvileløse, for evighetslengterne, og de med jord på hendene, de med slitent blikk og bøyde rygger, med frosne føtter og lite varme – for gamle og unge hender som lengter etter bar hud i stedet for polstring.
Inspirasjon til dette blogginnlegget er hentet herfra.
