Stikkordarkiv: Lengsel

De usynlige

Posted by —

2

Dette er del fem i fortellerrekken.

Du så på klagetreet mitt oftere enn jeg gjorde. Det var der du var nærmest, men ikke fikk slippe til. Av og til kom jeg nær deg. Satte meg ned. Så på de etter hvert over førti glassbitene i ulike farger som var festet med ståltråd rundt tykke og tynne grener. Blå. Blanke. Sorte. Hav. Lengsel. Håp. Mørke. Ord som i dag gir meg assosiasjoner til disse turene jeg tok ut til deg. De varte ikke så lenge om gangen. Kun korte visitter ble gjort når jeg kjente at jeg ønsket å hjelpe deg til å lete etter språket. Jeg hadde forstått at du hadde mistet det tidlig. I din irrgrønne alder. At tapet var fryktelig for deg. Ofte ble jeg forhindret fra å komme til deg. Det kunne være lange pauser på måneder og år. Det er nå du minner meg på at jeg må flette inn en til i fortellingen. Du sier at det er viktig at jeg gjør det, og spør om jeg husker kvelden og natten da jeg satt under treet med hodet i hendene. Dette er blitt like mye din fortelling som min, og jeg tenker vel at du kan ha rett. La meg forsøke.

Den kvelden og natten som slettene ber meg om å fortelle om, virket og virker fremdeles som flere år som beveger seg mellom både fortid, nåtid og fremtid. Jeg hadde satt meg ned under treet for å puste ut. Jeg var sliten og hadde formet hendene som en skål oppå de bøyde knærne. Hodet hadde jeg lagt oppå. Jeg hadde forsøkt å snakke med deg i mange timer, men du lå bare der, lysegul på vei til å bli lysebrun. Hvorfor ville du ikke snakke? Jeg forsto at du var uendelig trist, og gav deg ingen skyld for ditt manglende språk, men kjente meg frustrert. Jeg husker at jeg reiste meg opp. Knyttet hendene mot den nattsvarte himmelen og skrek: ”Hvorfor har du tatt språket fra slettene? Ser du ikke hva som skjer? Vil du ikke at den skal se frodig og grønn ut? Ikke la det som er knust ødelegges mer!” Om jeg fikk svar? Nei, jeg gjorde ikke det. Kanskje var det det som gjorde at natten virket så uendelig lang. Som mange, mange år med en taushet så bunnløs at selv ikke lyden av vann nådde frem, men fortsatte å falle og falle. Ned i et tilsynelatende bunnløst mørke.

Bildet er hentet fra Flickr. Kilde her.

De andre fire delene i fortellingen:
Del fire: Du er en del av meg
Del tre: Slettenes stille melodi
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

Asfaltvandrer

Posted by —

0

På innsida er jeg en vandrer. Ofte på vei. Fra noe mot noe annet. Akkurat nå for tida oppleves det i hvert fall slik. Og kanskje høres vandrer alt for diffust og passivt ut. Tar jeg aldri stilling til noe? Er jeg hvileløs? Hvor hører jeg hjemme? Kanskje handler det mer om en opplevelse av at livet ikke står stille. Og samtidig på ett annet vis også gjør det. Færre tanker, mer ro hadde av og til vært godt. Samtidig er det en type bevegelse som skaper undring hos meg. Og som samtidig skremmer. Skilt, kartlegging av terreng, rasteplasser og hvilekroker er slikt som først blir mulig å se og oppdage  dersom jeg snur meg og ser tilbake. Foran meg er det ingen veimerker og få orienteringspunkt.

Noen ganger er livet som å se inn i et kaleidoskop. Gnistrende farger. Formasjoner som endrer seg når jeg beveger meg. Jeg kan fascineres. Andre ganger er alt bare svart hvitt. Jeg aner ikke hva jeg ser på. Skulle ønske jeg fikk et kart eller en bruksanvisning da jeg kom til verden. Og samtidig ikke. Derfor berøres jeg på godt og vondt av de små og store hindringene som til tider stiger frem med stor eller liten styrke på min vei. De dagene jeg er svakest og har minst beskyttelse – og kanskje også er mest mottakelig, oppdager jeg et nytt fjell.  Men av og til også en ny sti. På dyp, vidder eller høyder jeg ikke ante eksisterte eller hadde registrert at fantes. Ved, i eller utenfor meg selv. For tida lar jeg det være mitt privilegium å ikke ha så mange tydelige tanker. Ønsker mer å undre meg. Jeg opplever at dersom jeg skal møte ferdigspikrede og fastlagte svar, kan det fort uthule min livsnerve, og jeg opplever å kveles. Dersom jeg er en vandrer, er jeg den typen som legger merke til detaljer langs veien. Jeg fascineres av ord som lar forvirring være forvirring og lar kaos være nettopp det. Kaos. Jeg har ikke svar på om jeg er en vandrer for resten av livet. Kanskje er jeg på vei for å finne feste – for å slå meg til ro. Men jeg vil nok alltid ønske å gå. Utforske. Undre. Analysere. Tror jeg. Kanskje er jeg en slags asfaltvandrer som er på utkikk etter mykere underlag.

Om å savne noe som var

Posted by —

4

Denne boka ble brukt som sitatbok i fjor sommer. Da sola fortsatt varmet i ryggen. Slike bøker blir ikke kjøpt for å tvinge meg til å skrive. I hvert fall er det ikke derfor jeg kjøpte den. Jeg lette lenge for å finne den rette fasongen. Fargen. Den skulle være svart. Og så ville jeg at den skulle åpnes nederst og oppover – ikke fra siden og utover som en vanlig bok. Jeg la ned noe i letingen. Fordi jeg kanskje på et eller annet vis ante at den etter hvert skulle bli fylt av gode minner om engasjement og fellesskap. Og også hente fram noe i meg selv som skapte liv, noe varmt som jeg ikke visste fantes.

Fordi den var så nøye utplukket, måtte den legges bort for en stund. Jeg hadde glemt den litt der den sto stuet inn mellom mange andre likesinnede. Og samtidig var denne litt spesiell. Den var så full av blanke ark. Klar for å bli fylt opp. Når jeg først la den bort, var det bare vondt. Fordi den minnet meg om at noe ikke var slik jeg ønsket det skulle være. I dag har jeg hentet den frem igjen. Ikke for å skrive i den, bare for å kikke litt. Fordi det er så mange tanker som surrer rundt i hodet. Allikevel er jeg nok mer tålmodig nå. Avventende.  Fordi mange av sidene ble fylt opp. Nå forteller ordene en historie som jeg nesten ikke kjenner. Fordi ordene som ikke er mine egne, forteller sin egen historie om meg også. Ord som ikke kan skrives ned og bli stående, uforandret. De påvirkes av min hverdag. Jeg vil i hvert fall at de skal det. Først da kan de gi noen mening.

Det er som om jeg halvveis venter at vinden blafrende skal finne frem til den siden som det står “Værsågod og skriv!” på. Det står selvfølgelig ikke noe sted. Noe ydmyk venter jeg imidlertid på en invitasjon til å tre inn i den verdenen igjen – og jeg tror – håper, at invitasjonen vil komme. Med sirlig og kjent løkkeskrift. Og på den invitasjonen skal det stå:

Og da vet jeg at jeg er klar for å gå inn i igjen.