Stikkordarkiv: Langsomhet

Asfaltvandrer

Publisert i Glassflater, Knust glass, Lengsel, Paradokser, Rart og uvanlig, Stykkevis og delt, Ventetid by

På innsida er jeg en vandrer. Ofte på vei. Fra noe mot noe annet. Akkurat nå for tida oppleves det i hvert fall slik. Og kanskje høres vandrer alt for diffust og passivt ut. Tar jeg aldri stilling til noe? Er jeg hvileløs? Hvor hører jeg hjemme? Kanskje handler det mer om en opplevelse av at livet ikke står stille. Og samtidig på ett annet vis også gjør det. Færre tanker, mer ro hadde av og til vært godt. Samtidig er det en type bevegelse som skaper undring hos meg. Og som samtidig skremmer. Skilt, kartlegging av terreng, rasteplasser og hvilekroker er slikt som først blir mulig å se og oppdage  dersom jeg snur meg og ser tilbake. Foran meg er det ingen veimerker og få orienteringspunkt.

Noen ganger er livet som å se inn i et kaleidoskop. Gnistrende farger. Formasjoner som endrer seg når jeg beveger meg. Jeg kan fascineres. Andre ganger er alt bare svart hvitt. Jeg aner ikke hva jeg ser på. Skulle ønske jeg fikk et kart eller en bruksanvisning da jeg kom til verden. Og samtidig ikke. Derfor berøres jeg på godt og vondt av de små og store hindringene som til tider stiger frem med stor eller liten styrke på min vei. De dagene jeg er svakest og har minst beskyttelse – og kanskje også er mest mottakelig, oppdager jeg et nytt fjell.  Men av og til også en ny sti. På dyp, vidder eller høyder jeg ikke ante eksisterte eller hadde registrert at fantes. Ved, i eller utenfor meg selv. For tida lar jeg det være mitt privilegium å ikke ha så mange tydelige tanker. Ønsker mer å undre meg. Jeg opplever at dersom jeg skal møte ferdigspikrede og fastlagte svar, kan det fort uthule min livsnerve, og jeg opplever å kveles. Dersom jeg er en vandrer, er jeg den typen som legger merke til detaljer langs veien. Jeg fascineres av ord som lar forvirring være forvirring og lar kaos være nettopp det. Kaos. Jeg har ikke svar på om jeg er en vandrer for resten av livet. Kanskje er jeg på vei for å finne feste – for å slå meg til ro. Men jeg vil nok alltid ønske å gå. Utforske. Undre. Analysere. Tror jeg. Kanskje er jeg en slags asfaltvandrer som er på utkikk etter mykere underlag.

Tidsklemmetempo og langsomhet

Publisert i Glassflater, Knust glass, Lengsel, Paradokser, Stykkevis og delt, Uferdige tanker by

Gjennom de årene vi kaller livet, kan vi ofte holde det skjøre og vare i oss dypt skjult. Langt inne. Kanskje på grunn av frykt, mangel på gode erfaringer i relasjoner, eller ensomhet. Vi pynter på fasaden, holder ytterdøra forsvarlig lukket og kanskje også låst. Noen ganger er det helt riktig, og også sunt å sette tydelige grenser. Vi skal ta vare på det som er sårbart i oss. Finne ut av hva vi selv har behov for, og også hva vi ikke trenger. Andre ganger fører frykten for å åpne opp på gløtt kun til ensomhet og fortvilelse. Spørsmål jeg kan stille til meg selv er: Hva skal jeg dele? Hvor mye skal jeg dele? Hvem skal jeg dele med? Til tider kan dette være mer påtrengende enn andre. Når livet ruller innover med sine voldsomme og knusende bølger. Når kaoskrefter river i oss fra begge sider og truer med å slite oss i stykker. De gangene da hjertet kun lyses opp i et blodrødt skjær. Hva er det da som gjør at vi av og til tør å åpne døra litt på gløtt? Å vise frem noe av vår egen livssmerte? Ensomheten, fortvilelsen og avmakten. Ber noen komme et stykke på innsida. Kanskje krever det at vi har noen gode erfaringer fra før med å åpne oss? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at noen mennesker synes å se bak alle masker. Der jeg ikke ser annet enn kulde, ser andre potensiale for skjønnhet, liv og varme. I noens forvrengte ansikt kan jeg se hat, mens andre ser dyp sorg og gamle sår. Det er disse personene jeg beundrer – de som aldri snur seg bort. De som våger å bli stående og ikke gå videre når alle andre haster forbi i sitt raske tidsklemmetempo. Det er en annen type langsomhet enn sakte gange.  Det er en tilstedeværelse som krever nærhet til eget liv.

Et dikt jeg er glad i, og som kanskje kan beskrive noe om dette, er skrevet av Halldis Moren Vesaas, og heter

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus