Det er en rolig og småkjølig dag. Utenfra hører jeg barn som spretter ball (selv om det ikke er lov i borettslaget). Andre blir ropt inn til mat med høyrøstede stemmer: “Miaaaaaaaaaaa.” Det er russetid for attenåringene. Tid for å prøve ut den nye sparkesykkelen, eller “å ønske seg veldig å få noen penger til årets fjerde båt-is”, for de mindre.

De siste ukene har jeg vært i sammenhenger der barn på ulikt vis har blitt satt i søkelyset, og spørsmål som; hva gir barn rotfeste og trygghet, har kommet opp i mange ulike farger og fasonger. Tematiske påstander og utsagn, filmvisning, utstillinger og foredrag har på hvert sitt vis rørt engasjementet, og gitt noen nye tanker og innfallsvinkler i møte med trygge barn, barn og sorg, barn som pårørende, barn og vold. Å spørre etter fortellinger som ikke har så mange ord, men spiller seg ut i hverdagslige situasjoner. Når barnet kryper under stuebordet. I strømpebukser som klør. I urolige bein. Mat som ikke smaker. Det handler om å hjelpe til å fortolke virkeligheter, gi barn verktøy til å finne egen stemme, og stå ved siden av de små verdensborgerne som er avhengige av vår empati, sensitivitet og trøst.

Barnetegninger med røde og blå streker som beskriver “sint”, “lei seg”, viser grønne trær eller et svartmalt hus. Kontrastene er og blir store, men må få plass. Få sitter nok uberørt igjen i møte med hvinende gledeslyder som slynges rundt i rommet når barn møter musikkens ustyrlige takter. Mellom himmellengder og jordnærhet befinner det seg mye virkelighet som er usynlig. På godt og på vondt. For paradoksene er der. De står i krysset der alt det er himmellengder mellom, møtes. Der blir de stående og dytte i oss, dra oss mot å se. Bekrefte. Handle.

Et lite innsteg fra Twitter i dag:  @Heimflyttar skriver:

“Ho brukte fortelle meg alt ho hadde skubba ut til skuggekantane rundt hjartet sitt”

Vi har pusset brillene en del siden normen var at barn “skal sees, men ikke høres”. I dag snakker vi om barn som subjekt. Vi ser på barn som et skapende og relasjonelt vesen fra fødselen av – en medskaper i eget liv. Avhengig og sårbart. Mottakelig og sensitivt. Det er fortellingene og stemmene jeg blant annet blir opptatt av. Hva er det barn opplever? Hvordan påvirker hverdagen, virkeligheten og livet, barns håp og livsmot? Hva gir mening, er gøy? Hva skaper fortvilelse, og hvordan ser og kjennes den ut? Å spørre et barn hvor i kroppen “lei seg” sitter i etterkant av vonde opplevelser og tap, og få kjappe og konkrete svar; “det sitter i magen”, “hodet” eller “halsen”, danner grunnlaget for å hjelpe barnet slik at det selv kan være med å skape mening av reaksjoner det kanskje ikke forstår helt selv. Plutselig kan det å lete etter fortellinger under stuebordet, være langt mer meningsfylt enn det kanskje fremsto ved første blikk og tanke. Fordi det handler om å være ensomhetsbrytere.

_____________________

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Hun gav ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008, illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.