Noen dager skulle jeg ønske jeg kunne få besøk av en kunstner. En maler. Eller en keramiker. En som kunne fange noe av det dagligdagse. Det underlige. Det tunge. Noen som kunne male en del av meg med pensel. Forme en av mine bevegelser med hendene. Du kunne vært en del av rommet slik at jeg kunne vært meg selv. Jeg skulle ikke behøve å late som noe annet. Du kunne sitte der. På en stol foran et staffeli. Med penselen klar og fargene ferdig blandet. De mørke og de lyse. De skulle ikke tørke ut. Jeg tror du måtte ha vært en tålmodig sjel. Du skulle klart det jeg ikke klarer – å kun forvente liv, verken godt eller vondt. Bare ta i mot det som kommer. Du skulle kun fange mitt uttrykk når det kom. Bevegelsen som ble vist i ansiktet eller hendene. Det som du synes sa noe om meg. Eller du kunne sitte på en høy krakk ved dreieskiven din. Kjenner jeg meg selv rett, så ville du nok ha måttet begynne på nytt noen ganger med leiren din. Jeg lar meg ikke lett fange inn forstår du. Er som alle andre mennesker. Dyp under dyp. Skjult og synlig. Det tar tid. Du kunne aldri ha fått med helheten, men en flik. En del av meg. Hvordan ville det bildet eller den skulpturen ha sett ut dersom du skulle malt eller formet “meg” i dag? Ville jeg stå oppreist med hendene strukket høyt, mot himmelen? En massiv skulptur i tungt smijern eller tynn og uthulet i stein? Eller ville du malt meg fast til et tynt lerret. Som en person på kne med fingrene gravd ned i jorda på en åker. Ville jeg hatt knyttede never? Eller kanskje åpne hender? Ville blikket være rettet utover eller innover? Vendt oppover eller ned. Hvorfor ønsker jeg dette? Fordi det hender at jeg kommer nærmere meg selv, og våger å være nær i mitt eget liv når jeg får mulighet til å betrakte utenfra i stedet for innenfra. Kanskje ville du sett noe helt annet enn jeg? Eller du ville sagt: Stopp! Ikke beveg deg. Og fanget et smil. En glede over noe helt enkelt. Som sommerfuglen. Det er noe befriende ved å slippe å betrakte seg selv innenfra hele tiden. Å forsøke å slippe litt tak. Forsøke å være. Forvente at livet er levende. På godt og vondt. Ikke forvente bare vondt. Eller bare godt. Kunne nyansere. Fordi du hadde fanget et øyeblikk av noe. Derfor kunne jeg tro på det.