Noen dager blir bare helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Jeg er takknemlig for at det er slik. At jeg kan bli overrasket. Ta til meg det gode som kommer. Selv om det kan bli borte, har det vært der. Jeg forsøker å dokumentere. En ting jeg har oppdaget i dag, er at sommer kan handle om å ta i mot. Om å ha hendene så åpne, at jeg er klar til å legge fra meg det jeg holder på med. Ta meg tid til å favne om. For hva er tid? Om ikke noe som skapes. Jeg vil lene meg mer bakover. Ta meg tid til å ligge i grasset. Dersom det er høyt nok. Kikke opp på himmelen. Sommeren begynner å slippe frem varmen i slike porsjoner at jeg kan ta av meg ulljakka. Det er straks mye enklere å sense da. Når 100% ull er hengt inn i skapet igjen. Å noen dager gå uten en plan, for så å oppdage at smilet lokkes frem. Av et godt møte. Sang. Varme. Av å kunne gå barføtt. Selv om det er på verandaen.
Tid. Noe som skapes. Sommer. Tid for å skape.