Ingenting er. Slik som det en gang var. Og samtidig kan ingenting bli slik vi en gang hadde tenkt. Ikke at vi kan bestemme så mye. Kanskje bortsett fra om vi vil bøye nakken. Eller rette ryggen. Senke blikket. Eller møte.

Noe svinger oss rundt og rundt og rundt. Som om vi var på sirkus. Og det er vi kanskje. Fordi her står vi. Midt i manesjen, og snurrer til det mørkner for oss. Det svartner for øynene. Livet melder sin ankomst uten innbydelse, og skjærer grimaser i et maskespill mellom latter og gråt. Lyder og inntrykk forvirrer og vrenger. Mens vi. Vi går – beveger oss. Som skyggefigurer bak hvite laken leter vi etter mot og håp. Av og til på avstand. Av og til nært. Alltid sammen. På et eller annet vis. Og vi ler og gråter tilbake. Roper ut i mørke. Innelysene kommer på når det blir mørkt ute, men de er svake. Vi går skulder mot skulder. Og blir etterhvert stående tilsynelatende stille. Samtidig lurer noe seg frem i mer eller mindre ekspressfart i hodene. Alt går så raskt at vi ikke merker at vi til slutt ender opp et helt annet sted enn sirkuset. Utenfor maskespillets verden med teltduken flagrende bak oss. Plutselig står vi der. Lett forfjamsa. Ser. Tar inn vinterlufta. Det er visst livet. Vi har stått midt på, og ikke merket at vi var midt i. Så langt fra skuespill og drømmerier. Vakre kostymer og glitrende juveler. Vi er ute av tilværelsen der tung teatersminke gjør tårer usynlige. Og allikevel er det der vi er. Midt i en dårlig opplyst tilværelse. Skremmende sted å være uten manus. Og en dag kommer vi oss kanskje fram til erfaringen. Står med hver vår bok i hånden og fører dialog med tider som var. Som har påvirket oss til den vi er. Kanskje blir vi loddet dypt og finner feste. Og skyggene kan blir svakere. Stemmen finner kanskje tilbake til klangen og varmen. En gang. En dag. Og varsomt har vi vist frem vrangsida, merker etter liv. Er ekte i ord og øyne. Og hviler i hverandres blikk. Fortapt og funnet i et fellesskap.