Om knust glass og engler

Midt mellom de grønne grenene på et overpyntet tre ligger du stille og urørlig. Innpakket i en liten firkantet pappeske. Brun papp – resirkulert. En rød sløyfe er knytt sammen i en krusedull midt på. Du er nesten umulig å få øye på for de som ikke kikker nøye etter. Skulle gjerne sett at du heller sto på en kald og åpen gate – mer synlig. Der du kunne gripes av flere. Men du lar deg ikke se av alle. Det er øyne som søker deg – på de stedene der du ikke er så lett å se. Du lar deg ikke feste på glorete plakater eller i store avisoverskrifter. Du oppdages i det stille, i det som nærmest kan være usynlig, og allikevel så smertelig synlig. Kun de som hvisker åpner du deg for. De med stemme som har blitt borte, men som forsøker å finne tilbake. For de som vet at du er der. Som forsøker å få øye på deg. I gamle og unge hender blir du det vakreste. I noens skjulte hjerterom blir du til en skatt som ikke kan fratas. I en halsgrop skal du forsiktig bli festet – så tett inntil kroppen som mulig, så du ikke blir borte. Dersom du først blir åpnet og sett som det du er, blir du værende. Lenge. Det som er knust gjenkjenner det knuste. Du passer godt i en åpen hånd.

Håp kan skapes i det knuste som er blitt satt sammen til noe nytt. Knust glass får ny form og funksjon. Kanskje er det ikke en gang et håp i begynnelsen, men en lengsel som ikke er uttrykt. Bare noe som kan anes. Håp eller lengsel. For hvileløse, for evighetslengterne, og de med jord på hendene, de med slitent blikk og bøyde rygger, med frosne føtter og lite varme – for gamle og unge hender som lengter etter bar hud i stedet for polstring.


Inspirasjon til dette blogginnlegget er hentet herfra.

Flytende, lystige og lett triste toner

Du går ned den litt halvmørke gata. Den er trang, men med opplyste vinduer på venstre side. En grønn DBS med punktert dekk står oppstilt ved en murbygning. Bråkete musikk i inngangen til høyre. Onsdag kveld. Søppeldunkene er fulle. Vinduet lengre ned i gata er halvveis åpent, og du kan høre stemmer som stadig blir lavere i det de beveger seg lengre inn i rommet. Du går forbi. Det klikker og klakker hver gang skoene når brosteien. Du stopper opp. Puster inn kald luft. Puster ut frostrøyk. Holder den brune kåpa tettere rundt kroppen. Blåser varme i lett forfrosne hender og fingre. Lytter til musikken som varsomt og lekent når ørene dine. Franskinspirert trekkspill i flytende, lystige og lett triste toner. Nøklene ligger nederst i veska. Du låser opp den grønnmalte tredøra, går innenfor og låser etter deg. Stuas rødmalte vegg ønsker deg velkommen. Sjakkrutete gulv i sort og hvitt mønster på skrå viser vei til kjøkkenet. Du trekker inn duften av nyinnkjøpte blomster i ulike rosa variasjoner. Flytter porselensvasen fra kjøkkenbordet til vinduskarmen.  Sparker av deg skoene. Krøller deg sammen i ørelappstolen som står under stuevinduet. Ser ut.  En glassengel ser ned på deg med åpent blikk gjennom snøkrystaller og sølv. Stearinlyset bak tennes av smale fingre, og gir liv til drømmen.