En setning brister i skjøtene. Deler seg opp i mindre biter. Ord. Bokstaver. Komma. Spørsmålstegn. Alt svever som ferdigskrevne papirlapper i åpningen med utsikt innover. Og utover. Du beveger deg lydløst på hvitmalte treplanker. Barbent. Du betraktes av et vindu høyt oppe på veggen. Det har lyst blikk. Står forsiktig på gløtt.  Armene dine strekkes oppover. Alt går sakte. Det knitrer og flimrer som på en gammel filmfremviser. I hendene balanserer du en krukke i tynt, skjørt glass. På gulvet bak deg har du kastet fra deg lokket i sink. I all hast. Du går opp på tå. Strekker du deg mot det du ikke kan nå? Forsøker du å fange ordene? Bokstavene? Tegnene? Leppene dine beveger seg. Jeg får ikke tak i hva du forsøker å si. Forstår ikke kontrastene. Men ser verket ditt. Ser deg. Og forundres.

Det er ikke alle dager jeg finner ordene der jeg trodde de skulle ligge. Akkurat som om jeg forventer at de skal ligge der. Ferdig sortert og sirlig brettet. Klar for at jeg skal iføre meg de hver morgen. For en tanke! For en tanke. Få ord eier meg. Jeg eier noen flere ord, men er på leting. Lydløst og famlende lister jeg meg over linjene. Finner noe av og til. Der jeg minst venter det. I møtet mellom en glasskrukke og en spraymalt vegg i lilla.

Flere bilder? Se her.