Asfaltvandrer
På innsida er jeg en vandrer. Ofte på vei. Fra noe mot noe annet. Akkurat nå for tida oppleves det i hvert fall slik. Og kanskje høres vandrer alt for diffust og passivt ut. Tar jeg aldri stilling til noe? Er jeg hvileløs? Hvor hører jeg hjemme? Kanskje handler det mer om en opplevelse av at livet ikke står stille. Og samtidig på ett annet vis også gjør det. Færre tanker, mer ro hadde av og til vært godt. Samtidig er det en type bevegelse som skaper undring hos meg. Og som samtidig skremmer. Skilt, kartlegging av terreng, rasteplasser og hvilekroker er slikt som først blir mulig å se og oppdage dersom jeg snur meg og ser tilbake. Foran meg er det ingen veimerker og få orienteringspunkt.
Noen ganger er livet som å se inn i et kaleidoskop. Gnistrende farger. Formasjoner som endrer seg når jeg beveger meg. Jeg kan fascineres. Andre ganger er alt bare svart hvitt. Jeg aner ikke hva jeg ser på. Skulle ønske jeg fikk et kart eller en bruksanvisning da jeg kom til verden. Og samtidig ikke. Derfor berøres jeg på godt og vondt av de små og store hindringene som til tider stiger frem med stor eller liten styrke på min vei. De dagene jeg er svakest og har minst beskyttelse – og kanskje også er mest mottakelig, oppdager jeg et nytt fjell. Men av og til også en ny sti. På dyp, vidder eller høyder jeg ikke ante eksisterte eller hadde registrert at fantes. Ved, i eller utenfor meg selv. For tida lar jeg det være mitt privilegium å ikke ha så mange tydelige tanker. Ønsker mer å undre meg. Jeg opplever at dersom jeg skal møte ferdigspikrede og fastlagte svar, kan det fort uthule min livsnerve, og jeg opplever å kveles. Dersom jeg er en vandrer, er jeg den typen som legger merke til detaljer langs veien. Jeg fascineres av ord som lar forvirring være forvirring og lar kaos være nettopp det. Kaos. Jeg har ikke svar på om jeg er en vandrer for resten av livet. Kanskje er jeg på vei for å finne feste – for å slå meg til ro. Men jeg vil nok alltid ønske å gå. Utforske. Undre. Analysere. Tror jeg. Kanskje er jeg en slags asfaltvandrer som er på utkikk etter mykere underlag.
Om knust glass og engler
Midt mellom de grønne grenene på et overpyntet tre ligger du stille og urørlig. Innpakket i en liten firkantet pappeske. Brun papp – resirkulert. En rød sløyfe er knytt sammen i en krusedull midt på. Du er nesten umulig å få øye på for de som ikke kikker nøye etter. Skulle gjerne sett at du heller sto på en kald og åpen gate – mer synlig. Der du kunne gripes av flere. Men du lar deg ikke se av alle. Det er øyne som søker deg – på de stedene der du ikke er så lett å se. Du lar deg ikke feste på glorete plakater eller i store avisoverskrifter. Du oppdages i det stille, i det som nærmest kan være usynlig, og allikevel så smertelig synlig. Kun de som hvisker åpner du deg for. De med stemme som har blitt borte, men som forsøker å finne tilbake. For de som vet at du er der. Som forsøker å få øye på deg. I gamle og unge hender blir du det vakreste. I noens skjulte hjerterom blir du til en skatt som ikke kan fratas. I en halsgrop skal du forsiktig bli festet – så tett inntil kroppen som mulig, så du ikke blir borte. Dersom du først blir åpnet og sett som det du er, blir du værende. Lenge. Det som er knust gjenkjenner det knuste. Du passer godt i en åpen hånd.
Håp kan skapes i det knuste som er blitt satt sammen til noe nytt. Knust glass får ny form og funksjon. Kanskje er det ikke en gang et håp i begynnelsen, men en lengsel som ikke er uttrykt. Bare noe som kan anes. Håp eller lengsel. For hvileløse, for evighetslengterne, og de med jord på hendene, de med slitent blikk og bøyde rygger, med frosne føtter og lite varme – for gamle og unge hender som lengter etter bar hud i stedet for polstring.
Inspirasjon til dette blogginnlegget er hentet herfra.
Stjernefunkel
Kulda kryper langsomt inn under den tykke jakka der ho lener ryggen mot steinen. Hånda kjenner overflaten på ru stein. Det ser ut som en hvilken som helst kveld i ørkenskipets verden. Sanddynene ligger stille mens småkornene farer forsiktig fra topp til topp så langt øyet kan se. Ho legger hodet bakover. Puster inn kjølig luft. Ser lyset fra lykta i teltet sive ut og lage striper i sanda. Stjernedrysset er spredt over himmelen, og er klart som krystall. De speiler seg i kilden, og etterlater små gylne glimt på den stille overflaten. Langt bortefra høres lyden av shofar. Langsomt. Klagende. Inviterende. Kaller til rastløshet og endring. I vindens åpne katedral høres lyden ut som dyp pust. Sukk fra evighetslengterne. Om oppbrudd og samling.
leave a comment