Stikkordarkiv: Ekte i ord og øyne

Tidsklemmetempo og langsomhet

Posted by —

8

Gjennom de årene vi kaller livet, kan vi ofte holde det skjøre og vare i oss dypt skjult. Langt inne. Kanskje på grunn av frykt, mangel på gode erfaringer i relasjoner, eller ensomhet. Vi pynter på fasaden, holder ytterdøra forsvarlig lukket og kanskje også låst. Noen ganger er det helt riktig, og også sunt å sette tydelige grenser. Vi skal ta vare på det som er sårbart i oss. Finne ut av hva vi selv har behov for, og også hva vi ikke trenger. Andre ganger fører frykten for å åpne opp på gløtt kun til ensomhet og fortvilelse. Spørsmål jeg kan stille til meg selv er: Hva skal jeg dele? Hvor mye skal jeg dele? Hvem skal jeg dele med? Til tider kan dette være mer påtrengende enn andre. Når livet ruller innover med sine voldsomme og knusende bølger. Når kaoskrefter river i oss fra begge sider og truer med å slite oss i stykker. De gangene da hjertet kun lyses opp i et blodrødt skjær. Hva er det da som gjør at vi av og til tør å åpne døra litt på gløtt? Å vise frem noe av vår egen livssmerte? Ensomheten, fortvilelsen og avmakten. Ber noen komme et stykke på innsida. Kanskje krever det at vi har noen gode erfaringer fra før med å åpne oss? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at noen mennesker synes å se bak alle masker. Der jeg ikke ser annet enn kulde, ser andre potensiale for skjønnhet, liv og varme. I noens forvrengte ansikt kan jeg se hat, mens andre ser dyp sorg og gamle sår. Det er disse personene jeg beundrer – de som aldri snur seg bort. De som våger å bli stående og ikke gå videre når alle andre haster forbi i sitt raske tidsklemmetempo. Det er en annen type langsomhet enn sakte gange.  Det er en tilstedeværelse som krever nærhet til eget liv.

Et dikt jeg er glad i, og som kanskje kan beskrive noe om dette, er skrevet av Halldis Moren Vesaas, og heter

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus

Til deg

Posted by —

4

I ditt fang / finnes krystaller /
I glimtene mellom lys og mørke /
glitrer ditt fravær / og ditt nærvær/
Fra himmel til himmel /
speiler du deg /
I den som ikke er / leter du /
søker / etter blikk /
Og kanskje en gang / vil du finne tilbake /
til et rom/
der sårbarhetens fange / slippes fri /
For å vende tilbake / til deg selv /
fullt og helt


En dag foran oss?

Posted by —

2

Ingenting er. Slik som det en gang var. Og samtidig kan ingenting bli slik vi en gang hadde tenkt. Ikke at vi kan bestemme så mye. Kanskje bortsett fra om vi vil bøye nakken. Eller rette ryggen. Senke blikket. Eller møte.

Noe svinger oss rundt og rundt og rundt. Som om vi var på sirkus. Og det er vi kanskje. Fordi her står vi. Midt i manesjen, og snurrer til det mørkner for oss. Det svartner for øynene. Livet melder sin ankomst uten innbydelse, og skjærer grimaser i et maskespill mellom latter og gråt. Lyder og inntrykk forvirrer og vrenger. Mens vi. Vi går – beveger oss. Som skyggefigurer bak hvite laken leter vi etter mot og håp. Av og til på avstand. Av og til nært. Alltid sammen. På et eller annet vis. Og vi ler og gråter tilbake. Roper ut i mørke. Innelysene kommer på når det blir mørkt ute, men de er svake. Vi går skulder mot skulder. Og blir etterhvert stående tilsynelatende stille. Samtidig lurer noe seg frem i mer eller mindre ekspressfart i hodene. Alt går så raskt at vi ikke merker at vi til slutt ender opp et helt annet sted enn sirkuset. Utenfor maskespillets verden med teltduken flagrende bak oss. Plutselig står vi der. Lett forfjamsa. Ser. Tar inn vinterlufta. Det er visst livet. Vi har stått midt på, og ikke merket at vi var midt i. Så langt fra skuespill og drømmerier. Vakre kostymer og glitrende juveler. Vi er ute av tilværelsen der tung teatersminke gjør tårer usynlige. Og allikevel er det der vi er. Midt i en dårlig opplyst tilværelse. Skremmende sted å være uten manus. Og en dag kommer vi oss kanskje fram til erfaringen. Står med hver vår bok i hånden og fører dialog med tider som var. Som har påvirket oss til den vi er. Kanskje blir vi loddet dypt og finner feste. Og skyggene kan blir svakere. Stemmen finner kanskje tilbake til klangen og varmen. En gang. En dag. Og varsomt har vi vist frem vrangsida, merker etter liv. Er ekte i ord og øyne. Og hviler i hverandres blikk. Fortapt og funnet i et fellesskap.