De pakker det mest nødvendige i hver sin veske. Umulig å vite hvor lang tid reisen tar. Dager. Uker. Måneder. År. De fester veskene, og strammer til. Tar tak i lærremmene som er festet rundt kamelenes hode. Vandringen er i gang. Mot et mål de ikke vet hvor er. På en vei de ikke aner hvordan ser ut. I et mørke som er til stede det meste av dagen. Med kun en stjerne som ledetråd. Av og til ikke det en gang. Langt, langt borte. Mot et lys i enden av en lang tunnel beveger de seg. Langs varme og kalde kanter. Opp og ned, og ned igjen. Lukten av krydder i lufta. Vandretid og ventetid om hverandre. Stigningen er ukjent. Kart og terreng passer ikke alltid i hop. Vandringskvinner og vandringsmenn. På vei.  Alltid på vei.

Å gå på en vei vi ikke vet hvor ender. Kjenne usikkerheten som klemmer til rundt hjertet, og skaper frykt og forventning. For det som er, det som skal komme, og som kanskje en gang skal bli en del av veien. Manus eller retningsangivelse er ikke utdelt for noen del av reisen. Ensomhet og fellesskap. Fellesskap og ensomhet. Om hverandre.