Stjernen som ble favnet av jorden – en kort julemonolog.

Posted by —

8

En stjerne kysser lett godnatt
på et mykt og rolig kinn
ansiktet det lyser opp
i et evighetssekund

Stille natt.
Jeg er så urolig. Vil bøye meg ned til den høyeste fjelltoppen. Skrike ut. At det ikke er en stille natt for meg. Noe har vært i ferd med å skje. Lenge. Det kjennes ut som om lyset mitt har forsvunnet. Som om jeg har blitt borte.
Hellige natt.
Natten er fylt til randen av ubebodde tanker og tilbaketrukne blikk. Det er ingen som ser hvem som går der nede. Jeg forstår ikke hva det vil si at natten er hellig. Skulle ønske det betydde at noen kunne vise meg hvor jeg er på vei. Jeg kan ikke vise veien for meg selv. Er ingen ledestjerne lenger. Det er vondt å ikke være til nytte for noen.
Alt har søvn og mørket tatt.
Takk! Endelig noe som gir mening. Slukt av søvnen. Bortført og tatt til fange av mørket i den lyseste av mørketider vi har her nord. Jeg vil skinne. Skape mening. Bety noe. Vite at jeg er bebodd av meg selv. At ingen har tatt over min plass på himmelen.
Trofast våker de hellige to.
Tenk å kunne få skinne igjen! Det føles som om det bare er meg her. Jeg har ingen å lyse for. Det er bare meg og ekkoet mitt. Det hadde egentlig vært godt om noen våket over meg for en gangs skyld, men hvordan skal de finne meg? Jeg synes jo ikke.
Varsomt vogger de barnet til ro
Jeg lurer på hvordan det ville se ut. Om jeg kunne lyse for barnet igjen. På de røde kinnene. Jeg kjenner meg trøtt. Gammel. Uoverkommelig forstrekt i kantene. En vuggesang kunne kanskje lindret noe. For både meg og han. Jeg kysset han god natt – visste du det? Han hadde myke kinn, og ansiktet lyste opp et lite øyeblikk. Så sovnet han igjen. Fredelig. Mens jeg – ja, jeg hadde kanskje fred en kort stund, jeg også.
Jorda tar himlen i favn.
Tror du på dette? At jorden favner himmelen? For hvis du gjør det – er det håp for meg også. For der himmel og jord møtes, finnes det håp for trette sjeler. Jeg vet ikke hvordan. Har ingen svar. Min jobb har alltid vært å lyse. Siden jeg ikke lyser lengre, har jeg tenkt at jeg ikke eksisterer. At jeg har forsvunnet fra plassen min. Blitt til et hjemløst stjerneskinn uten innhold. Men dersom det er slik at jorden tar himlen i favn, har jeg ikke blitt borte. Noen andre bærer meg til et sted jeg ikke vet om. Dit vil jeg. Dit bevegelsen innhenter meg, og jeg igjen får en plass som er min.

Famlende adventsro eller livsfamling?

Posted by —

2

Det er advent, og det nærmer seg jul og høytid. Noen forbinder den lilla ventetiden med ro og gode tradisjoner, mens andre får assosiasjoner til tidsklemma, juleavslutninger eller bekymringer om hvordan julen blir. Som person fremstår jeg nok som ganske rolig, men innvendig er jeg mer av den urolige typen som ofte er på vei. Noen øyeblikk er jeg tilstede, mens jeg i andre streifsekund er på vei til et annet sted enn akkurat her og nå. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette ned foten. Advent og jul gir meg en følelse av at jeg ikke er på riktig sted. At jeg ikke hører helt til. Jeg burde bakt julekaker, sendt julekort, handlet julegaver. Jeg føler meg litt småjaget av mine egne forvetninger. I stedet for å la meg sluke av dette, har jeg funnet ut at jeg må finne frem til hva jeg har lyst til å fylle tiden med – justere forventningene til meg selv. For det å være tilstede akkurat her og nå handler om å være meg der jeg er nå. Ikke forsøke å være et annet sted. Kanskje er det ikke så mye adventsro å hente. Neivel. Kanskje er den til og med bare famlende uten advent. Det er mulig det er livsfamling. En søken etter noe jeg ikke helt vet hva er. Men famling er også bevegelse. Og jeg minner meg selv på at det for “oss-famlende-som-ikke-helt-vet-hvor-vi-hører-til”, også finnes små gnistpunkt på veien. Små stjerner som lyser av uventet spontanitet, ærlighet og undring. Som den lille fireåringen som stoppet meg da jeg gikk forbi barnehagen i går, og sa “god dag, unge dame”. Jeg måtte smile. Sa “god dag” tilbake, og gikk videre. Det ble et glimt av tilstedeværelse. Et fint her og nå. Hva slags stjerner lyser hos og for deg?

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”. Takk til de som allerede følger bloggen, og velkommen til nye!

Tid for kontraster.

Posted by —

7

Her inne er det stille for tiden. Jeg er stille, og kan høre en knappenål falle flere ganger per dag. Regnet trommer mot ruta. Vinden har tatt skikkelig tak langs store deler av norskekysten. Et sted strever en buss seg opp bakken mens adventsstjerne på adventsstjerne i husene langs veien blinker ut. Som stjerneformede fyrlys i det morgendunkle forteller de om kontraster som lever side om side i det langstrakte landet vårt. Vakre stjerner og barn som gruer seg til jul. Lukten av kanel og appelsin. I et annet hus lurer tenåringen på hvilken dag lukten av tunge og lange netter skal fylle stua? Adventskalenderen med sjokoladefigurer får den lille til å hoppe opp av senga om morgenen. En tom stol ved kjøkkenbordet vekker minner hos to foreldre og en lillesøster om andre tider. Vakre toner skyves mellom veggene i kirker, og dype sukk gjøres kanskje om til ord om ensomhet på en krisetelefon. Kontraster er en del av livets grunnleggende vilkår. På godt og på vondt. I år har Den Ene laget en alternativ julekalender. Kanskje for å gi oss mulighet til å gå saktere i ventetiden for å se litt ekstra godt rundt oss. Kanskje du skal ta en titt du også? Og så vil jeg anbefale deg å lytte til Pust, og sangen Mens byen gleder seg. 

God adventstid!

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”. Takk til de som allerede følger bloggen, og velkommen til nye!
_______________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.