Du skal tro du er noen

I bevegelse. 

Å gå fra noe som er kjent til det som er ukjent, er utfordrende. Fra ganger og trapper hvor det alltid er noen å hilse på og slå av en prat med går veien til noe jeg ikke vet hva er. Fra student til arbeidstaker er min utfordring akkurat nå, men jeg kan ta valg som setter meg istand til å mestre overgangene. Jeg skal innrømme at det ikke alltid kjennes slik – at jeg skal klare å drive prosessen videre, men jeg er ikke veldig urolig for dette ukjente. Jeg har vært her før og vet at noe legger seg til rette hvis det jobbes med.

Engasjementet som veiviser.

Jeg har gått fra å skrive på en artikkel og masteroppgave som har gitt meg mye (ja, jeg er veldig glad i å skrive), til å bevege meg utenfor de rutinene som vanligvis bekrefter engasjementet, viljen og gløden min. Nå skal jeg “selge” egen kompetanse, kunnskaper, engasjement og interesseområder gjennom CV og søknader. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før – at jeg skal gjøre meg selv synlig gjennom å si “Jeg er…”, “Jeg liker…”, “Med meg som ansatt får du…” (Kanskje særlig denne siste setningen får meg faktisk til å smile og gå på videre fordi jeg vil tro på at jeg har noe å tilby). Slike konkrete setninger som jeg bruker nå utfordrer jantelovens mange undertrykkende påstander, og jeg merker at det gjør noe med meg. Jeg må virkelig gå inn i tenkeboksen for å finne de ordene som er med på å beskrive meg selv som person. Å gå fra å tenke “Du skal ikke tro at du er noe…” til å skrive “Som fagperson er jeg opptatt av…”, gir meg mer å stå på. Jeg blir tydeligere for meg selv. Det føles sunt. Godt. Skulle jeg fulgt den første setningen ville grunnen smuldret bort under føttene mine. Det er undergravende og ikke minst usant å skulle forsøke å gjøre seg selv til “ingen”. En realistisk grunn er den som baserer seg på hvem jeg opplever å være. Det som engasjerer meg forteller meg noe om hvem jeg er. Dette har vært en liten oppdagelse for min del og har bidratt til å styrke motet og fylle på stå-på-viljen. 

Spørsmålet jeg sitter igjen med - det jeg blir nysgjerrig på – er hva som bidrar til å styrke motet ditt i overgangsfaser du har vært eller er i? Er mot noe som blir styrket utenfra, eller blir motet primært styrket innenfra? Og hvordan?

______________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

How we got over

I dag var jeg på et sted fylt av lyd. Hunder bjeffet. Eldre damer frydet seg over skyggen de fant under et gammelt tre. Farger, teksturer kom nært. Jeg trenger ikke ta på for å føle, kjenne. Jeg vet hvordan den glatte emaljeoverflaten kjennes ut på knottene og knappene. Kan nesten lukte keramikken selv om det er lenge siden brenning. Trestammens ru overflate kjennes i ryggen selv om den fysisk er noen meter bak meg. Vinden blåser i håret. Og den stemmen som ikke er en stemme, blir allikevel høyrøstet myk. En unnagjemt skatt under et fullastet bord. “Let’s find a beautiful place to get lost.” “…to get lost” bygger kanskje mest på en følelse av frykt og kaos, men ukjent blir muligens ikke så utrygt med en etablert tosomhet – “Let’s find…” Vi.

Jeg leter etter steder med stemmer og myke landskap som kan fortelle meg noe om Livet. Håpet. Døden. Overlevelsen. How we got over – uten å ane hvordan det skal gå. Jeg kjenner at jeg går så korte skritt at jeg nesten går bakover. Men en tanke synker ned i meg; når det er bevegelse – vil det ikke alltid være i “riktig” retning; selv om det føles som om det går bakover?
(Tekst forts. under bildene…)

Diktet “How we got over” (av Liselotte J. Andersson) forteller det om et kjempende håp? Hvordan klarte vi? Hva eller hvem fikk oss til å orke? Hvorfor orket eller klarte vi ikke? Hva ble alt for mye? Og kanskje – hvorfor ble vi stående og håpe på noe helere enn vi klarte å se for oss – selv med forstørrelsesglass i verdensmålestokk? Oppreist eller knust midt i det ødelagte, istykkerlevde eller ulevde.

Det kommer till slut
att vara
den stora berättelsen.
Sannsagan vi aldrig tröttnar på:
How we got over.
Vi kommer att se på varandra
Med allt större
förundran
och respekt.
När tusen och åter tusen
män, kvinnor, barn
från alla länder
Berättar
med och utan ord:
How they got over.
Det skulle vara enklare att leva
här och nu.
Vi kunde hitta fler rännilar av nåd.
Om vi vågade läsa på förhand,
i djup förtrolighet
vid lägereldarna,
var och en ur vår slitna bok
med hemliga pärmar:
How we got over.

På to steder. Gresset mellom oss. Og om Sofia.

En gåtefull overskrift. Men den handler om å være på to steder. I seg selv. Og utenfor. Om behovet for ei eng når livet kommer inn i de mer mørke nyansene. Og om mennesker – kvinner og menn, som ikke heter Sofia, men som allikevel blir og er en Sofia. Et navn for de som møter. Åpner opp. Der jeg kan velge å ha en aktiv rolle. Fordi speilet i meg møter speilet i deg. Og sammen skapes ikke lengre tid, men rom. Dersom jeg våger.

Lenger enn langt. Er veien vi går. Mellom steiner og ur. Ligger setninger stille på vakt. Klare til å tynge ned skuldre som allerede har stor nok bør å bære. Vil vi klare å gå helt til enden? Hvordan ser det ut. Foran oss? Veien avsløres ikke underveis. Allikevel. Med steg som aldri går foran eller bak. Alltid ved sida. Ser vi med undring at mysteriet skjer allikevel. At en dag i en svalende eng. Med himmelvendt blikk mot lyseblå uendelighet. Holder et stykke på vei. Et steg om gangen. Er alt vi kan gå. Og lenger enn langt blir straks kortere nå. Når jeg er blitt vi, og kanskje et oss. Børa blir til tider som fjær å regne. Når tida oss i mellom ikke lengre er tid. Men åpne rom og takhøyde for liv.

En sang…

Stå stilla i smärtan

Stå stilla i smärtan,
rotad i det som är ljus i dig.
Låt svärdet gå genom dig.
Kanske det inte alls
är ett svärd.
Kanske det är
en stämgaffel.
Du blir en ton.
Du blir den musik
du alltid längtat efter
att få höra.
Du visste inte att du var
en sång.

Ylva Eggehorn,
i Andrum om brustenhet, tillit och tro 1997:53

Smerte er en del av livet. Det betyr ikke at dens tilstedeværelse er enkel å forholde seg til. Det er bare en kontrastfylt sannhet og konstatering. At livet også etterlater dype smertepunkt og avtrykk. I kroppen. Psyken. Sjelen.

Sårbarheten vår gir oss stadig nye utfordringer å være til stede i. I inn – og utpust ligger det kanskje en slags begynnende aksept av egen tilstedeværelse her og nå, men til og med det å la pusten få leve sitt eget og nødvendige liv, kan være vanskelig. Jeg tenker at det på mange måter ligger en godt skjult hemmelighet i det Ylva Eggehorn skriver om. “Du blir den musik du alltid har längtat efter att få höra.” Jeg er ikke en person som orker å stå stille i smerten. Det gjør for vondt. Men ordene som hun skriver, gjør at jeg snur meg halvveis i døråpningen. Eller blir sittende. Håper noe jeg egentlig ikke våger å håpe. Sier noe jeg kanskje egentlig ikke våger å si. For jeg ønsker å bli den musikken jeg har lengtet etter å høre. For å synge den sangen som er min. Med alle dissonansene. De høye, skjærende lydene som gjør at jeg bare vil holde for ørene. Og så de myke tonene og den lengselfulle klangen som av og til møter meg. Gjør sangen kontrastfylt, men ikke uten lengsel.

Gjenklangens skapermakt

Å forsøke å være sin egen kunstner, er litt som å prøve å være sin egen skaper. Det blir vanskelig. For å beskrive i bilder. Det handler om at jeg ikke klarer å male meg selv uten å vite hvordan jeg ser ut. Og hvordan finner jeg ut av det? I speilene. Ikke i de av glass. Med store hvite trerammer. I fullfigur, eller kun med plass til ansiktet og skuldrene. De gjenspeiler kun det ytre. Det alle andre kan se av meg. Det er et bilde som forteller lite om hvem jeg er. Annet enn at jeg i dag går i olabukse og stripete genser. Har blågrå øyne uten sminke. Det kan bli ensomt å gang på gang speile seg selv dersom dette er de eneste speilene som finnes. De speilene jeg snakker om og ønsker er gjenskinnet i andres blikk. Reaksjoner. Møtepunktene som oppstår, og som jeg også kan bidra til at blir ekte. Nærværet. En relasjon skapes av to mennesker som våger. Åpner. Speiler. Gjenkjenner. Det er noe i deg som treffer noe i meg. Eller omvendt. Jeg kan kjenne igjen noe i et annet menneske som jeg lengter etter. Kanskje finnes det også en stjerne på innsiden av meg som også har en bit av nettopp dette? Det som skapes i meg når jeg ser deg, eller det som skapes i deg når du ser meg. Jeg ønsker å tro at det er slik. Gjenklangens skapermakt som gir grunnlag for liv og bevegelse. I andres blikk blir et bilde av meg sakte, men sikkert malt. Jeg vil ikke være min egen kunstner.

Øyeblikk av evighet

Du sitter der. Venter. Med fremoverlent og nærværende holdning har du holdt blikket mitt fast. I dagene som var. Det er noe ved deg som får minnene til å flyte opp som usynlige glassbiter av tidligere ingenting. Midt mellom glemsel og erfaring blir noe hentet frem. Betraktet, men aldri veiet. Lette fjær av tilstedeværelse blir noen dager en betongmur som legger seg i magen. Fordi. Vi har lagt noe bak oss. Vi som var sammen i øyeblikkene av brutale fravær. Jeg kan se det i blikket ditt også. At du er sorgfull. Jeg kan kjenne hjerteslagene dine bevege mine egne der jeg sitter i stille og dirrende tåkelur. Venter på at minuttene skal gå. Orda ligger ytterst på tungespissen. Vil mer enn gjerne slippe taket og sveve inn i mellomrommet der jeg begynner å ane at de hører hjemme. Rommet blir værende på innsiden. Blir en del av meg hvis jeg rekker frem hendene. Jeg vet du blir værende. Og vissheten gjør at regnet begynner å skylle over åkrene. Håpet ligger lydløst. Helt stille. Uten å puste. Av frykt for å briste. En dag åpner jeg boken som ble åpnet for øyeblikk og evigheter siden. Da vil glimtet stå for meg som et hvitt blaff. Og jeg vil vite. At evigheten varte et øyeblikk. Og øyeblikket en evighet. Og det var slik det var ment å være.

Noen dager kommer det ord som jeg ikke vet hvor kom inn. Jeg kan ane noe om hva de handler om. For deg kan kanskje kun en av setningene eller et av ordene gi mening. Det er slik det er, og slik jeg vil det skal være.

Fortolkningens tryllestøv

Ordene når nesten frem til tankene mine. Stopper like før jeg forsøker å uttale de.
Munnen blir tørr. Stemmen forsvinner. I dag. I morgen er det kanskje annerledes.
Noen dager vinker de i det de farer forbi i et stille tempo.
Lydløst. Lavmælt. Sakte. Taust.
Andre dager svever ordene vektløse gjennom luften.
Faller som hvite fjær ned på hard asfalt. Mykt mot hardt.
Kanskje også oppklarende. Eller opprivende.
Formuleringer. Setninger. Oppbygning. Borte.
Usynlighetens kappe pakker seg rundt meg.
Faller jeg?
Blir jeg stående? På kne?
Ord holder meg sammen i sømmene.
Tas de bort, tres tausheten nedover hode og hjerte.
Fortolkningens tryllestøv har dalt over meg. Gjør meg matt. Sliten.
Hva ser jeg? Hva ser du?


Kilde fotografi:

Jeg vil lukke deg ut igjen.

Hvor jeg er i dag? Litt her og litt der. Både i fortid, nåtid og fremtid, kanskje. Derfor fortsetter jeg på en fortelling som ble påbegynt en annen dag. Der det er farge, samtidig som jeg speider med grått blikk. Lekenhet og ensomhet. Hva som er der i dag vil vise seg. Hvorfor jeg fortsetter? Jo, fordi det er slik jeg opplever livet. Paradoks på paradoks. Et lite glimt av flere deler som er vanskelig å se i sammenheng. Både farger og svart hvitt. Grått og pastell. Jeg drar tilbake til en annen tid. Samtidig er jeg tilstede i nåtiden. Speider mot fremtiden. Opplevelsen er litt min fordi jeg skriver den. Og kanskje din. Jeg deler gjerne fortellingen med de som ønsker. Om jeg kjenner meg igjen. Jeg vet ikke. Kanskje stemningen.

For tyve år siden gikk jeg kanskje barbent. Lekte med en flerfarget badeball i hvit og kornete sand. Ble fascinert av klinkekuler som glitret i solen. Før jeg traff deg forsto jeg ikke hva som gjorde meg forvirret. Jeg tror jeg lukket deg sakte inn uten at noen skulle få vite om det. Stille og lydløst listet vi oss sammen. Forsiktig. Ingen skulle merke at du og jeg var venner. Du var den første som tok meg med til de brente slettene. Den gang var den lysegrønn. I ferd med å gulnes. Men slik tar tid. Jeg så den vel aldri ordentlig grønn. Du vet den irrgrønne fargen limeskallet har. Du hvisket stille til meg at slettene en gang, generasjoner tilbake, hadde hatt en slik grønnfarge. Men at det var så vidt du kunne huske det. Kanskje var ikke det så rart. Du var vel ikke så ofte på besøk den gang vil jeg tro. Stille hvisket du i øret mitt at det var sjelden noen ønsket å bruke tid på slettene lengre. Gi noen beskyttelse mot den hete og skarpe solen. Vanne den. Det var da jeg bestemte meg tror jeg. For at jeg ville forsøke å redde slettene.

Du lurer kanskje på hvorfor det ikke er slettene som hviskende lener seg mot meg. De kommer senere. Den gang hadde ikke språket tvunget seg frem. De brente slettene levde sitt eget liv, og hadde enda ikke behov for å fortelle noe til meg. Tilbake til de senere en gang. Foreløpig var det ensomheten og jeg som gikk sammen i sakte tempo. Ja, det var den jeg lukket inn uten først å se i kikkhullet i døren. Jeg hadde jo lært å ikke slippe inn fremmede. Men du virket så underlig kjent. Jeg lærte meg å trives i ditt selskap. Du ble trygg. Fortroligheten oss imellom var der, og samtidig har jeg nok innerst inne ikke likt at den var så stor. At det er deg jeg deler hemmeligheter med. Det hadde vært fint om vi var flere. Men tre er en for mye. Er det ikke slik det sies? I så fall er det kanskje best at det er bare oss to. Når jeg forteller om deg blir du imidlertid utydelig. Av og til lurer jeg på hvor du er. Jeg snur meg rundt. Roper etter deg. Du er til tider en taus følgesvenn. Forteller meg av og til noe jeg ikke vet, men også innimellom så mye som jeg er fullstendig klar over. Jeg vil lukke deg ut igjen. Kjenne på hvordan det er at du er borte.

Kilde fotografi:

Reisetempo

Ho står tilsynelatende stille. Midt på veien. Blikket er vendt fremover. I øynene gjenspeiles konturene av en lang grusvei. Helt fremme i horisonten bøyer den seg svakt mot høyre og forsvinner for søkende blikk. Mer ser ho ikke. Det som ligger bak titter over skuldra med jevne og ujevne mellomrom. På innsida høres lyden av svake og sterke stemmer fra personer som har stått nær. Andre har kanskje stått et godt stykke unna. På en annen kant enn der ho sto. Menneskestemmer som preger sjelen. Som rører ved strenger i hjertets mørke avkroker. Steder ho aldri visste fantes. Ho gir det tid. Nok tid. Ser deretter fremover igjen. Setter den ene foten foran den andre. Kjenner hvordan det faste underlaget tar i mot føttene når skoene treffer underlaget. Ho går et stykke vei. Stopper opp. Langt der fremme ser ho omrisset av deg. Kjenner igjen ganglaget ditt. Den rette ryggen. Det er som om ho kan kjenne det varme blikket hvile på ansiktet lenge før du når frem.

Gir jeg meg selv lov til å tenke at jeg ikke skal ta alle dager på en gang…? Dersom jeg skal ut på reise ønsker jeg jo ikke å ta mer enn en dag om gangen. Jeg ønsker å oppleve. Ta inn. Sanse. Kanskje ville det av og til være enklere å tenke i metaforer. Ser jeg for meg livet som en reise, kan kanskje reisetempoet senkes litt slik at jeg er til stede på den måte som er min. Jeg skal ikke til enden av veien i dag. Kanskje er det ikke målet eller resultatet som er meningen eller det jeg ønsker å speide etter, men mer det å være underveis. Å være på vei. Bevege meg.

Fra stillhet til språk

Å høre englers steg
i snøen
som ikke er der
Kjenne varsomhetens berøring
i en vinge som er luft
Stillhetens skrik
i en kropp som ikke er hel

Vis meg livets pust
fra det
som en gang viste
vei til det sårbare, svake
I et lysstreif av evighet;
Hold på ropet
la det komme
opp
og frem

For alle som har mistet håpet
som går i mørket
og tåler
hver
ny
dag
i sitt liv

Stille skrik? Jeg tenker at det finnes flere grunner til at vi av og til kjenner oss oppstykket – ikke hele. Vår sårbarhet som mennesker gjør oss både mottakelige for vakre og vonde opplevelser. Paradoksene står i kø for å vise oss vei. Mot noe vi ikke helt vet hvordan vi skal klare å holde sammen. Det går an å lengte etter noe som ikke er. Eller formulere det som et ønske om noe som kan bli. Lete etter det vi bare så vidt aner i noe flyktig som berørte oss. Langt bortefra. Eller finne det nærmere enn vi kunne forestille oss. Er vi ikke der. Alle. Kommer innom ropet dypt i oss. Faller ned i. En dag? Bare aldri til samme tid og sted. Våger vi å kjenne igjen paradoksene når vi ser de? La de stumme få en stemme? Lar vi det skjulte bli sett? Ikke bare det vi selv opplever, men også det vi ser. Som kanskje ingen andre ser. Det som er uten mening. Som skulle være annerledes. Gir vi det et språk? Slik at vi og andre hører. Så øyne kan se fremfor å lukkes? Det er mot.

Skulpturen er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.