Vi tenner tre lys.

Å holde liv i en innvendig flamme, kan være avgjørende for om håpet skal få feste eller glipper tak.

Dypt i oss bærer vi kanskje med oss en lengsel etter nærvær av menneskelig varme og forståelse, etter håp – for oss selv og andre. Vi ønsker at alle skal oppleve røde kinn fra en tur ute i snøen i ti kuldegrader, gode klemmer som varer og brede smil akkompagnert med glitrende blikk juledagsmorgen.

Når vi børster snøen av juletreet, bærer det inn, henger opp stjerna, kjenner lukten av juleforbredelse, er nærværet av kalde og varme kriger som utspiller seg bak gardinene i ulike hjem - i nabolaget eller langt, langt borte – mellom nasjoner, familier, individer - nesten fraværende. Juledager kan vare i eviglange timer for de som står i mørke rom av savn og sorg, i knuste glasskår fra haugen med flasker, i ruinene av et bombet hus eller i ensomme kroker. Mange lengter seg bort fra konkret fare eller vekk fra likegyldighet og kulde. Dette skaper nok spørsmål til dusinvis av filosofiske og eksistensielle studier. Fra lengtende barn: er dette for alltid? finnes det noe annet?

Det er tredje søndag i advent. Det gir en god mulighet til å tenne et konkret lys som kan skinne i mørket. Jeg tenner lys i dag med et ønske om at flammen alle barn har inni seg  - håpet – ikke skal slukne i vonde og vanskelige tider og for at vi griper møtepunktene vi får, til å vise varme.

Som i 2011, anbefaler jeg deg også i år sangen “Når byen gleder seg” fra PUST. Du finner den dersom du trykker på 18.desember i årets julekalender fra #Denene og #Unicef. Jeg anbefaler deg også å trykke på flere luker i kalenderen. Bildet ovenfor er hentet herfra.

Det finnes ingen tiger

Det finnes ingen tiger
som står klar bak hver eneste sving
for å overvinne farer
som tvinger håpet inn
dit pusten forsvinner
og ord kan bli borte
i landet Ingenting

Men finnes det tigre
som varmer i sjelen og hjertet og kroppen
så det kjennes helt inn
til punktet der støtten
ikke går seg helt vill
dit kaos gir mening, og tida står stille
i byen Courgehill

Det er bare du
som er tiger i tredjehver sving
Som krøker deg sammen i mørke groper
for å invitere Noen inn
I Bevegelsesland
flytter Ingenting ut
og grensene tegnes på nytt
sterke og skjøre på samme tid
Bare slik kan en tiger bli til

Noen dager kunne jeg ønske meg en tiger. En som lå der foran meg. Som tok alle kampene mine. Krøket seg sammen, og var klar til å forsvare meg mot uoverkommeligheten selv (som nå blant annet har tatt skikkelse i oppgaveskriving med stor O). Den som ser ut som et gigantisk monster når lyset nesten er borte, og det kun er lange, høye skygger tilbake. Det er jo det som gjør noe uoverkommelig. At det virker som om det ikke finnes en eneste liten tråd å begynne å nøste i.

Jeg orker ikke å kjempe for hver sving, men å selv være tiger i tredjehver sving – altså av og til, er ok. Å forsvare seg selv kan handle om å legge noe til side, omdefinere, omstrukturere, invitere andre inn, eller lukke ute. Å tenke at noe er godt nok, er for meg også å omdefinere grenser. Der er det styrke og skjørhet på samme tid. Det er noe av det som gjør meg til meg. Det er å la himmelen være så høy den bare vil, og tenke at jeg gjør det jeg gjør slik jeg gjør det. Og det får være nok. Det er styrken. Om jeg klarer å holde fast på det? Nei. Og der ligger det skjøre.

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”.

_______________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.