Stjernen som ble favnet av jorden – en kort julemonolog.
En stjerne kysser lett godnatt
på et mykt og rolig kinn
ansiktet det lyser opp
i et evighetssekund
Stille natt.
Jeg er så urolig. Vil bøye meg ned til den høyeste fjelltoppen. Skrike ut. At det ikke er en stille natt for meg. Noe har vært i ferd med å skje. Lenge. Det kjennes ut som om lyset mitt har forsvunnet. Som om jeg har blitt borte.
Hellige natt.
Natten er fylt til randen av ubebodde tanker og tilbaketrukne blikk. Det er ingen som ser hvem som går der nede. Jeg forstår ikke hva det vil si at natten er hellig. Skulle ønske det betydde at noen kunne vise meg hvor jeg er på vei. Jeg kan ikke vise veien for meg selv. Er ingen ledestjerne lenger. Det er vondt å ikke være til nytte for noen.
Alt har søvn og mørket tatt.
Takk! Endelig noe som gir mening. Slukt av søvnen. Bortført og tatt til fange av mørket i den lyseste av mørketider vi har her nord. Jeg vil skinne. Skape mening. Bety noe. Vite at jeg er bebodd av meg selv. At ingen har tatt over min plass på himmelen.
Trofast våker de hellige to.
Tenk å kunne få skinne igjen! Det føles som om det bare er meg her. Jeg har ingen å lyse for. Det er bare meg og ekkoet mitt. Det hadde egentlig vært godt om noen våket over meg for en gangs skyld, men hvordan skal de finne meg? Jeg synes jo ikke.
Varsomt vogger de barnet til ro
Jeg lurer på hvordan det ville se ut. Om jeg kunne lyse for barnet igjen. På de røde kinnene. Jeg kjenner meg trøtt. Gammel. Uoverkommelig forstrekt i kantene. En vuggesang kunne kanskje lindret noe. For både meg og han. Jeg kysset han god natt – visste du det? Han hadde myke kinn, og ansiktet lyste opp et lite øyeblikk. Så sovnet han igjen. Fredelig. Mens jeg – ja, jeg hadde kanskje fred en kort stund, jeg også.
Jorda tar himlen i favn.
Tror du på dette? At jorden favner himmelen? For hvis du gjør det – er det håp for meg også. For der himmel og jord møtes, finnes det håp for trette sjeler. Jeg vet ikke hvordan. Har ingen svar. Min jobb har alltid vært å lyse. Siden jeg ikke lyser lengre, har jeg tenkt at jeg ikke eksisterer. At jeg har forsvunnet fra plassen min. Blitt til et hjemløst stjerneskinn uten innhold. Men dersom det er slik at jorden tar himlen i favn, har jeg ikke blitt borte. Noen andre bærer meg til et sted jeg ikke vet om. Dit vil jeg. Dit bevegelsen innhenter meg, og jeg igjen får en plass som er min.
Uhimmelsk på jorda.
Jeg har skrevet en Sestina. Tidlig på morgenen i dag, ante jeg ikke en gang hva det var. Det begynte med en anbefaling på facebook. Eek, A Geek hadde skrevet om skrivesperre på en veldig gjenkjennelig måte. Sestina er en strukturert måte å skrive dikt på. La meg klippe litt inn av det Eek, A Geek, skrev for å forklare det er komplisert:
Formen er som følger: Seks strofer med seks linjer i hver, der det siste ordet i hver linje i foregående strofe gjentas i den neste strofen i rekkefølgen 6-1-5-2-4-3. Det vil si at hvis et dikt har i første strofe sluttordene: hus-tre-bil-eple-tekanne-skolesekk, så blir sluttrekkefølgen i strofe to: skolesekk-hus-tekanne-tre-eple-bil, og rekkefølgen i strofe tre blir: bil-skolesekk-eple-hus-tre-tekanne, og så videre, helt til du kommer til sjette strofe, der det siste ordet i strofen vil være det det siste ordet i første linje i første strofe, noe som gjør at dersom du skriver en syvende strofe vil du komme tilbake til den orginale rekkefølgen.
Dette er vanskelig. Det tok meg en del tenking, men til slutt gikk det. Og jeg fant meg selv i å like denne måten å jobbe på. Jeg opplevde dette som strukturert diktskriving som også forløste noe kreativt. Det anbefales! Eek, A Geek publiserte etterhvert sitt eget Sastina-dikt fordi vi så gjerne ville lese det. Du finner det her. Her er mitt:
Uhimmelsk på jorda
Jeg lar stjernen lukke opp vinduet
Sammen med månen som titter inn
er vi en ytterst sjelden trio
der vi søker, og finner hverandre
Med lengselen som en egen resonans
lar vi meningsløsheten falle til jorda
”Hvordan alt er bevegelse på jorda”
glir tanken forbi meg i vinduet
Fra kaos kommer orden – I resonans
kjenner vi føtter gå helt inn
til oss – kjernen er nettopp hverandre -
avhengigheten av tosomhet, kanskje himmelsk trio?
Sørgmodigheten – et pust i vår trio -
farger månen helt blå mot jorda
ekkoet dunker i oss: ”mot hverandre!”
Vi holder tett sammen i vinduet
slipper den lukkede, tunge sorgen inn
bindes sammen i en stille resonans
Stjernene bidrar med sin spisse resonans
blinker seg inn i septembermånedens trio
Jeg kan kjenne lyset helt inn
i kroppen; stedet som er jorda
i meg. Jeg står foran vinduet,
kjenner hvordan kaos binder sammen ”hverandre”
Tre tause triomedlemmer blunker mot hverandre
Varmen i nærværet har fortryllet resonans
månen ser på meg gjennom vinduet -
et rundt medlem av himmelsk trio.
Jeg føler meg uhimmelsk på jorda
mens stjernen skinner bak vinduet; inn
Etter noen minutter – seende langt inn
i meg selv, er natten som ble ”hverandre”
en gåte: Hvordan være på jorda?
Den eneste konklusjonen er resonans:
At vi alltid er hverandres trio
der vi står – ser inn vinduet
________
Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.
8 comments