Om utenforskap og walkbetweens

Å stå på utsiden og se inn. Kjenne at “jeg” ikke er en del av et “vi” eller “oss”. Hva gjør det med oss når vi blir stående i det rommet som kan kalles det ukjente. Der vi opplever at vi ikke er kjent av noen. Et rom fylt av usikkerhet. Avstand. Å ikke være med i et fellesskap. Eller. Fellesskapet med stor F. Som i Samfunnet. Det handler om et utenforskap som kanskje forsterkes av individualismens sterke rop (om enn noe overdrevet): Vi står på egne ben. Klarer oss selv. Alltid. Er det slik? Er det tanken?

Midt mellom ingenting og alt står du plassert. I et lyskryss. Et tenkt lyskryss. Venter på at rødt skal bli til grønt. Eller i det minste gult. Men det skjer ikke. Du har stått der over lengre tid. Kjenner at det er rart hvor mange som har gått forbi uten å legge merke til at du står der du står. Stemmen din er ikke spesielt høy, men du forsøkte tidligere i dag å stille et spørsmål til den unge kvinnen som gikk forbi deg i all hast. Kremtet. Løftet blikket. “Hvordan kommer jeg meg over her? Hva må jeg gjøre for at lyset skal bli grønt?” Men hun hørte ikke. Kanskje var det meg du så? Kanskje var det jeg som ikke så deg? Som hastet i vei.

Hvordan inkludere? Bli inkludert? Hva slags samfunn skaper vi dersom tiden blir borte for oss? Dersom vi ikke våger å nærme oss hverandre med et åpent blikk. Det er ikke meningen at vi skal tolke det vi ser, men stoppe opp. Spørre hvordan andre menneskers virkelighet ser ut. For vi vet ikke hvordan andres liv oppleves fra innsiden. Kun vårt eget. Hvis vi ikke spør. Våger ærlighet. Hva er mellommenneskelig avhengighet, om ikke et av menneskets grunnvilkår? Vi har behov for andre, men kan på ulikt vis opplæres i at vi skal klare oss selv. Med alt. Alltid. Det er ikke slik det fungerer.

Så hvordan bli et Fellesskap med stor F som snakker om mennesker med verdighet. Respekt. Som kan fortelle oss at det å vise svakhet også er et tegn på styrke. Vi har vel alle et ønske om å kunne gå oppreist. Men hvor kommer den illusjonen fra at det er synonymt med å gå alene? At styrke handler om å mestre på egen hånd. Det er faktisk slik at for å orke å gå. Oppreist også. Må vi av og til ha noen walkbetweens. Noen å gå mellom. Som holder oppe håpet. Troen på livet. Når vi ikke selv klarer det. En dag er det meg. En annen dag. Deg.

Du er en del av meg

Dette er del fire i en uferdig fortellerrekke.

Glass. Det var det første ordet du sa. Det gikk mange dager fra jeg først hørte det til jeg tenkte at det kanskje kom fra deg. Først trodde jeg det var noe i mitt eget hode. En setning som hadde blitt sittende fast fordi jeg ikke klarte å slippe tak i noe som fascinerte meg. Det var en dag jeg var ute og løp at jeg plutselig stoppet opp og forsto hvor jeg hadde fått ordet fra. Assosiasjonene ramlet ned i hodet, og dannet et mosaikkbildet av ulike glassbiter. Knust glass.

Jeg dro ut til slettene. Det meste av deg var fremdeles lysegrønt, men helt nederst ved røttene hadde det kommet et lysegult skjær. Akkurat denne dagen var jeg for opptatt av min egen oppdagelse til å se deg. Jeg gikk av asfalten og ut på deg. Med det første skrittet ble jeg klar over at det gjorde vondt i håndflaten, men jeg la ikke videre merke til det før jeg begynte å virvle rundt. Jeg tenkte at jeg ville kjenne friheten under meg, og luften som spant i meg og rundt meg. Jeg husker jeg stoppet opp, kikket ned på hånda, og tenkte: Jeg går på deg, og kjenner hvordan håndflaten rispes opp. Det var mest en konstatering. Men også en undring. Hvorfor var det slik? Det var som om jeg med mitt raske virvelvindtempo skapte sår i deg, men det stoppet ikke der. Sårene jeg skapte i deg, ble rispet inn i min håndflate på samme tid. Dette gav ingen mening den gang. I dag forteller det meg mer enn jeg ønsker å vite. Din sårbarhet og min sårbarhet er uløselig knyttet sammen. Vi er som søsken å regne. Det var først denne dagen jeg oppdaget at våre bånd er nærmere enn blodsbånd. Du er en del av meg. En bortgjemt og glemt del som sjelden våger seg frem, og med god grunn.

Hvorfor vende seg utover når det er langt tryggere å vise innsida innover. Når utsida blir framside alle dager og år, og innsida aldri blir oppdaget, blir muligheten for å skape gjenklang sakte, men sikkert borte. Men du begynte å forstå. Ordet du gav meg hentet meg inn like før jeg gikk over klippekanten. Du lot meg forstå at det var noe mer. Glass i seg selv kan virke så solid, men jeg måtte selv finne ut hvilken tilstand glasset var i. Det sa ikke du noe om. Da jeg forstod at det var knust glass, ble meningen ikke større, men ærligheten lettere å tåle. Jeg stilte meg forsiktig på tå under akasietreet. Hadde funnet en grønn glassbit og en ståltråd. Med denne bandt jeg glassbiten fast til treet. På dine sletter ble min første symbolske klagemur til.

De andre tre delene i fortellingen:
Del tre: Slettenes stille melodi
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

En ung pikes beretninger

Ho har satt seg ned ved det lave, hvite trebordet midt i stua. På en lysegrønn pute. Gardinene blafrer lett fra den smale lufteåpningen. Mellomrommet er lite, men hintet av mild vinterluft eller skarp vårluft når frem. Ho har satt frem et glass med iskaldt vann. To hvite ark ligger nyoppdaget og ferske på enden av bordet. Smiler opp til ho fra sin blanke verden. En kvesset blyant venter på eventuelle tanker som ikke kan slås like hardt fast. De som må gjennomtenkes og tygges litt på før ho våger å slå de fast. Ho har forberedt seg en lang halvtime. Gjort seg klar til å hamre løs på den gamle skrivemaskinen. I dag er ho glad for at den ikke ble begravd da det gamle huset ble jevnet med jorden. At den ikke skulle dele skjebne med kassaapparatet eller alderstegne skilt med husholdningsreklame hjulpet frem av smilende unge piker. Særskilt fornøyd i dag fordi tastaturet ikke har delete-tast. Fingrene møter taster med betydelig mer tyngde enn det noe raskere og mer digitalt kan fremtrylle. Motstanden i seg selv gjør kinnene hennes lett røde. Den lysegule kardiganen er trukket tett inntil kroppen. Håret er satt opp i en lett tilfeldig frisyre der hårstråene alltid er vagt ventende, men utålmodige. Ryggen er rak og lett fremoverlent. Det er engasjement helt ut i fingerspissene. De smale fingrene berører tastene. Det er ryggrad og besluttsomhet i de jevne slagene. Etterlater seg hennes særegne fingeravtrykk, og ordene overføres tydelige til det hvite arket. En ung pikes beretninger…

Det er lov å drømme seg bort i en tydelighet som kanskje ikke helt er min egen – ennå, men som kan bli det. Det er et slags vågestykke å skrive blogg. Tørre å la ordene bli stående. Ikke trekke de tilbake igjen. La de være akkurat slik de er. Noe er usminket. Annet er blankt, beskrivende eller nakent. La ordene skape gjenkjennelse eller ikke. Våge å skrive til meg selv: La stå!

Ord – betong eller letthet?

Hvilken funksjon ønsker vi å oppnå ved å skrive – bruke ord? Ønsker vi å få litt mer tak i virkeligheten slik at den ikke sklir så på den glatte overflaten? Kanskje bruker vi ord for å unngå kaos? Slik at noe blir tydeligere og mer adskilt enn når alt svømmer inne i vårt eget hode? Jeg vet i hvert fall at mangelen på ord kan skape angst. Eller kanskje er det den påtvungne tausheten som skaper angsten? Det er som om ordene er delt opp i små biter og strødd ut over en åker. Ingen vil vel begynne å lete blant aks som har vokst seg en meter høye for å se om de finner biter av ord på fem ganger fem centimeter? Det kommer helt an på hva slags ord det er snakk om.

Noen ord kan godt bare få ligge for min del. De leter jeg ikke etter. Nå lengre. Det er de som stenger. Som faller til jorden som betong og graver seg dypt ned uten at jeg har gitt tillatelse til det. Jeg begynner å kjenne de igjen nå. Før har de vært forkledd i smigrende drakter. Under sitt utydelige skjul er de imidlertid boltet fast i setninger jeg ikke ønsker å gripe. Ord som gir meg opplevelsen av å være innestengt, og av og til også utestengt. Ordene er hamret ned, men hva er formålet? Å overbevise meg om at de er ført med varsom og myk penn?

Så finnes det ord som gjør taushet mer tiltrekkende. De er hvilende. Ber meg om å ta en pause. På en slik måte at jeg må stoppe opp etter hver setning. Jeg undres. Fascineres. Dette er ord som åpner opp himmelen over meg. Ulikheten i opplevelsen er bokstavelig talt himmelvid. Jeg går fra et rom med takhøyde på to meter og ti, og kommer inn i en katedral. Jeg går fra innesteng til hvelving på hvelving. Disse ordene kan jeg godt gå inn i en lang søkende og letende aksjon for å finne. Jeg merker ikke en gang at aksene er høye. Jeg tar på en fotsid kjole, og samler opp de brukne ordene i de vide lommene. Kjenner hvordan varmen stryker meg i nakken når jeg finner de lenge etterlengtede beskrivelsene av en usynlig og synlig verden. Slike ord gjør at jeg glemmer at hjertet skal være inni og ikke utenpå. Jeg holder det i hendene. Fullt synlig. Kjenner meg truffet. Berørt.

Hva slags ord treffer deg?


Skulpturen er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

Om å bevare det som er levende

Ja. Velkommen til en endring her inne hos Maryathome. Utseendemessig. Ja – jeg er en som flytter på ting. Som trives med endring. Som trenger forandring og struktur når jeg har kjørt meg fast på et eller annet område i livet. Jeg er en person som ommøblerer uten skrupler, både i hjemmet, men også på bloggen – fordi den er et slags hjem. Før kunne jeg flytte rundt på møbler i leiligheten et par ganger per måned. Nå er det kanskje en gang i halvåret. Jeg har ikke de samme kreftene til å skyve rundt på tunge sofaer selv om jeg benytter puter som forflytningshjelpemiddel. Eller flytte bøker ut fra mine provisoriske Grans-bokhyller, og sette de på plass igjen etter å ha hostet lett av støvvirvlet som oppstår hver gang. Allikevel hender det at jeg gjør det – når det blir nødvendig for meg. Nå er det tid. Og jeg begynte med bloggen.

Du skjønner – jeg lever mye av livet mitt i hodet, men har i det siste fått et ønske om å komme nærmere livet, der det pulserer – hjertet. Det blir nesten et slags ønske om å innhente livet. På nytt. Være på leting etter det som gir varme. På et vis. Dette gjelder både leiligheten. Bloggen. Men først og fremst livet. Og samtidig er dette noe som flyter litt over i hverandre. Jeg har kjent en stund at jeg har følt meg innestengt på bloggen. Det var som å være gjest et sted som jeg ikke ønsket å være. Som å gå i tåke uten å finne frem. Så, jeg ønsker endring – for livets skyld. For at ikke engasjementet skal bli borte for meg. Jeg trenger hvite ark uten farger slik at jeg kan skrible ned mine kruseduller uten å kjenne meg låst av kaos og trange rammer. Innholdet på denne bloggen vil ikke endres. Tror jeg. Jeg kommer kanskje til å skifte tema innimellom når jeg trenger nye rammer. Fordi – det jeg forsøker er vel egentlig å male et bilde, men med det redskapet jeg har – ordene. Dette er et mangefasettert bilde. Jeg tror ikke det er mulig å se hele, men stykke og del. Bit etter bit. Så sett deg gjerne ned en liten stund her hos meg. Les og kommenter gjerne.

Tidsklemmetempo og langsomhet

Gjennom de årene vi kaller livet, kan vi ofte holde det skjøre og vare i oss dypt skjult. Langt inne. Kanskje på grunn av frykt, mangel på gode erfaringer i relasjoner, eller ensomhet. Vi pynter på fasaden, holder ytterdøra forsvarlig lukket og kanskje også låst. Noen ganger er det helt riktig, og også sunt å sette tydelige grenser. Vi skal ta vare på det som er sårbart i oss. Finne ut av hva vi selv har behov for, og også hva vi ikke trenger. Andre ganger fører frykten for å åpne opp på gløtt kun til ensomhet og fortvilelse. Spørsmål jeg kan stille til meg selv er: Hva skal jeg dele? Hvor mye skal jeg dele? Hvem skal jeg dele med? Til tider kan dette være mer påtrengende enn andre. Når livet ruller innover med sine voldsomme og knusende bølger. Når kaoskrefter river i oss fra begge sider og truer med å slite oss i stykker. De gangene da hjertet kun lyses opp i et blodrødt skjær. Hva er det da som gjør at vi av og til tør å åpne døra litt på gløtt? Å vise frem noe av vår egen livssmerte? Ensomheten, fortvilelsen og avmakten. Ber noen komme et stykke på innsida. Kanskje krever det at vi har noen gode erfaringer fra før med å åpne oss? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at noen mennesker synes å se bak alle masker. Der jeg ikke ser annet enn kulde, ser andre potensiale for skjønnhet, liv og varme. I noens forvrengte ansikt kan jeg se hat, mens andre ser dyp sorg og gamle sår. Det er disse personene jeg beundrer – de som aldri snur seg bort. De som våger å bli stående og ikke gå videre når alle andre haster forbi i sitt raske tidsklemmetempo. Det er en annen type langsomhet enn sakte gange.  Det er en tilstedeværelse som krever nærhet til eget liv.

Et dikt jeg er glad i, og som kanskje kan beskrive noe om dette, er skrevet av Halldis Moren Vesaas, og heter

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus

Levende fremkalling

Gjemt. Skjult. Sett bort fra. Glemt. Hemmelig. Løynt. Utelatt. Fortrolig. Navnløs. Hentet frem igjen. Halvt tilstedeværende i egen kropp. Halvt gjemt bort i tankens skyggebaner. Du har fått et bad i sort vann. Lyset absorberes. Gjør vannet uleselig. Natten har besøkt deg med sin lange og vide, svarte kappe. Har lagt seg rundt deg, og blitt værende. En stund. For så å å gi motvillig slipp i det du sakte løftes opp og plasseres blant andre. Klar for å bli fremkalt. For å få klart blikk. Sakte, men sikkert sees en mer tydelig og fremtredende kontur av et ansikt. Mørke øyne og liten nese. Deretter kropp. Markert skulderparti. Tynne fingre. Ovalt ansikt. Et gammelt bilde av deg. Du ser rett frem. Har halvlangt, mørkt hår. Fargefoto. Du tørker sakte, men håret ditt ser fortsatt nyvasket og fuktig ut. Du blir varsomt hentet ned. Det knitrer i papir. Sider blir snudd. Plastlommer blir åpnet. Du blir lagt nedi. Har fått din plass. I en eviglang rekke av andre. Denne siden er din. Du står på skuldrene til de som har kommet før deg. Lager plattform for de som kommer etter. Uunngåelig, og allikevel har du et valg. Kan velge din egen vei. Mot demring eller mørke. Mot klare eller duse farger. Gjemt bort eller fortrolig. Åpen eller lukket. Taus eller talende. Blind eller seende. Nærværende eller fraværende. Eller et eller annet sted. Midt mellom alt. På vei. Til å ane bak lukkende setninger. Lese åpne ord. Lete mellom linjene.  Holde deg nært nok til å våge. Tilstedeværende nok til å kjenne hva du kjenner. Og samtidig gi rom. Til deg. Til andre. Til livet.


Til deg

I ditt fang / finnes krystaller /
I glimtene mellom lys og mørke /
glitrer ditt fravær / og ditt nærvær/
Fra himmel til himmel /
speiler du deg /
I den som ikke er / leter du /
søker / etter blikk /
Og kanskje en gang / vil du finne tilbake /
til et rom/
der sårbarhetens fange / slippes fri /
For å vende tilbake / til deg selv /
fullt og helt


Blanke ark & blyant

I dag forsøkte jeg noe gammelt nytt. Omtrent som å prøve å stå på skøyter etter lang tid med kun fast jord under beina. Usikker, noe vaklevoren. Det smakte litt fremmed og ikke helt meg selv lengre. Ikke slik jeg hadde forventet det. Jeg skal ikke slutte å forsøke. Selv om det tilsynelatende er vanskelig å få en firkant til å passe inn i en trekant. En selvmotsigelse, og kanskje er ikke det målet i seg selv. Jeg er forresten ganske sikker på at det ikke er målet for meg i hvert fall. Nå skal jeg ikke sette i gang en bevegelse, og utelate den viktigste ingrediensen for å komme meg fra A til B – meg selv. Jeg kan ikke forhindre at det gamle vil prege mitt blikk – at det nye ikke skal være fargelagt fra før. Det jeg kan påvirke er hvordan jeg tar i mot. Fordi det finnes også en annen mulighet. Jeg kan velge å ikke ta i mot. Det er mitt privilegium; å tenke at jeg har muligheten til å takke ja eller til å takke nei.

Av og til ønsker jeg meg allikevel fremfor alt blanke ark. Ikke så mye en tegneblokk der noen har forsøkt å fargelegge innenfor strekene gang på gang slik at fargen som står igjen til slutt er brun av alt det røde, blå og grønne. Jeg ønsker å kunne velge hvilke streker jeg selv skal sette på arket. Og skulle noen tilby meg en lilla fargeblyant akkurat nå, så takker jeg nei til det– det er ikke min farge – i dag. I dag vil jeg lage kruseduller med blyant og viskelær. Jeg ønsker å etterlate meg streker, sette mine egne ned på et ark – og samtidig vite at det ikke vil stå der fast med en gang. Jeg vil prøve og viske ut, ikke fargelegge lag på lag til kaos tar over, og strekene forsvinner. Jeg vil ta blyanten i hånd, og ikke forvente annet enn at jeg følger dens bevegelser til noe trer frem for meg. Jeg følger det som er tydelig i meg, agerer etter mitt eget hjerte, vil gjøre et forsøk på å lytte. Om strekene blir tydelige eller utydelige. Abstrakte eller konkrete. Det spiller ingen rolle akkurat i dag. Det viktige er at det er mine streker på papiret, mine mer eller mindre forståelige kruseduller.


Om å savne noe som var

Denne boka ble brukt som sitatbok i fjor sommer. Da sola fortsatt varmet i ryggen. Slike bøker blir ikke kjøpt for å tvinge meg til å skrive. I hvert fall er det ikke derfor jeg kjøpte den. Jeg lette lenge for å finne den rette fasongen. Fargen. Den skulle være svart. Og så ville jeg at den skulle åpnes nederst og oppover – ikke fra siden og utover som en vanlig bok. Jeg la ned noe i letingen. Fordi jeg kanskje på et eller annet vis ante at den etter hvert skulle bli fylt av gode minner om engasjement og fellesskap. Og også hente fram noe i meg selv som skapte liv, noe varmt som jeg ikke visste fantes.

Fordi den var så nøye utplukket, måtte den legges bort for en stund. Jeg hadde glemt den litt der den sto stuet inn mellom mange andre likesinnede. Og samtidig var denne litt spesiell. Den var så full av blanke ark. Klar for å bli fylt opp. Når jeg først la den bort, var det bare vondt. Fordi den minnet meg om at noe ikke var slik jeg ønsket det skulle være. I dag har jeg hentet den frem igjen. Ikke for å skrive i den, bare for å kikke litt. Fordi det er så mange tanker som surrer rundt i hodet. Allikevel er jeg nok mer tålmodig nå. Avventende.  Fordi mange av sidene ble fylt opp. Nå forteller ordene en historie som jeg nesten ikke kjenner. Fordi ordene som ikke er mine egne, forteller sin egen historie om meg også. Ord som ikke kan skrives ned og bli stående, uforandret. De påvirkes av min hverdag. Jeg vil i hvert fall at de skal det. Først da kan de gi noen mening.

Det er som om jeg halvveis venter at vinden blafrende skal finne frem til den siden som det står “Værsågod og skriv!” på. Det står selvfølgelig ikke noe sted. Noe ydmyk venter jeg imidlertid på en invitasjon til å tre inn i den verdenen igjen – og jeg tror – håper, at invitasjonen vil komme. Med sirlig og kjent løkkeskrift. Og på den invitasjonen skal det stå:

Og da vet jeg at jeg er klar for å gå inn i igjen.