Vi tenner tre lys.

Å holde liv i en innvendig flamme, kan være avgjørende for om håpet skal få feste eller glipper tak.

Dypt i oss bærer vi kanskje med oss en lengsel etter nærvær av menneskelig varme og forståelse, etter håp – for oss selv og andre. Vi ønsker at alle skal oppleve røde kinn fra en tur ute i snøen i ti kuldegrader, gode klemmer som varer og brede smil akkompagnert med glitrende blikk juledagsmorgen.

Når vi børster snøen av juletreet, bærer det inn, henger opp stjerna, kjenner lukten av juleforbredelse, er nærværet av kalde og varme kriger som utspiller seg bak gardinene i ulike hjem - i nabolaget eller langt, langt borte – mellom nasjoner, familier, individer - nesten fraværende. Juledager kan vare i eviglange timer for de som står i mørke rom av savn og sorg, i knuste glasskår fra haugen med flasker, i ruinene av et bombet hus eller i ensomme kroker. Mange lengter seg bort fra konkret fare eller vekk fra likegyldighet og kulde. Dette skaper nok spørsmål til dusinvis av filosofiske og eksistensielle studier. Fra lengtende barn: er dette for alltid? finnes det noe annet?

Det er tredje søndag i advent. Det gir en god mulighet til å tenne et konkret lys som kan skinne i mørket. Jeg tenner lys i dag med et ønske om at flammen alle barn har inni seg  - håpet – ikke skal slukne i vonde og vanskelige tider og for at vi griper møtepunktene vi får, til å vise varme.

Som i 2011, anbefaler jeg deg også i år sangen “Når byen gleder seg” fra PUST. Du finner den dersom du trykker på 18.desember i årets julekalender fra #Denene og #Unicef. Jeg anbefaler deg også å trykke på flere luker i kalenderen. Bildet ovenfor er hentet herfra.

How we got over

I dag var jeg på et sted fylt av lyd. Hunder bjeffet. Eldre damer frydet seg over skyggen de fant under et gammelt tre. Farger, teksturer kom nært. Jeg trenger ikke ta på for å føle, kjenne. Jeg vet hvordan den glatte emaljeoverflaten kjennes ut på knottene og knappene. Kan nesten lukte keramikken selv om det er lenge siden brenning. Trestammens ru overflate kjennes i ryggen selv om den fysisk er noen meter bak meg. Vinden blåser i håret. Og den stemmen som ikke er en stemme, blir allikevel høyrøstet myk. En unnagjemt skatt under et fullastet bord. “Let’s find a beautiful place to get lost.” “…to get lost” bygger kanskje mest på en følelse av frykt og kaos, men ukjent blir muligens ikke så utrygt med en etablert tosomhet – “Let’s find…” Vi.

Jeg leter etter steder med stemmer og myke landskap som kan fortelle meg noe om Livet. Håpet. Døden. Overlevelsen. How we got over – uten å ane hvordan det skal gå. Jeg kjenner at jeg går så korte skritt at jeg nesten går bakover. Men en tanke synker ned i meg; når det er bevegelse – vil det ikke alltid være i “riktig” retning; selv om det føles som om det går bakover?
(Tekst forts. under bildene…)

Diktet “How we got over” (av Liselotte J. Andersson) forteller det om et kjempende håp? Hvordan klarte vi? Hva eller hvem fikk oss til å orke? Hvorfor orket eller klarte vi ikke? Hva ble alt for mye? Og kanskje – hvorfor ble vi stående og håpe på noe helere enn vi klarte å se for oss – selv med forstørrelsesglass i verdensmålestokk? Oppreist eller knust midt i det ødelagte, istykkerlevde eller ulevde.

Det kommer till slut
att vara
den stora berättelsen.
Sannsagan vi aldrig tröttnar på:
How we got over.
Vi kommer att se på varandra
Med allt större
förundran
och respekt.
När tusen och åter tusen
män, kvinnor, barn
från alla länder
Berättar
med och utan ord:
How they got over.
Det skulle vara enklare att leva
här och nu.
Vi kunde hitta fler rännilar av nåd.
Om vi vågade läsa på förhand,
i djup förtrolighet
vid lägereldarna,
var och en ur vår slitna bok
med hemliga pärmar:
How we got over.

Reisen uten havn

Om usynlighet og brød.

Foto er tatt av Hepp. Kilde her.

Din usynlighet. Med et til tider fast tilholdssted bak falne persienner og halvlukket dør. Ligger du. I dag holdt ikke de friske og røde kinnene mer enn et kvarter. Da var det tid for å sette seg på t-banen igjen. Lene hodet bakover mot glassveggen på høyre side. Håpe at trafikkstans ikke var noe som ville finne på å inntre akkurat de tjuefire minuttene du skulle bruke på hjemturen. Uro. Du blar opp i en bok og finner ordene som kanskje kunne vært dine. En annen dag. Det er bare det. At du. Noen dager. Er usynlig. Også for deg selv.

“Blå himmel, speilvåt jord. De siste dråpene har falt fra himmelen og ned på jorden, og livets store klarhet vender tilbake til det høye mens vi her nede fryder oss over det kjølige, friske draget i luften. Blå himmel også i sjelen, et svalt drag gjennom hjertet.”

“Uroens bok” Fernando Pessoa s. 24

Mitt liv. Å hvor jeg skulle likt å være der. Du vet. På det stedet der det er blå himmel i sjelen. Og jeg kjenner den tidlige høstluften dra varsomt over ansiktet mitt. Men det er overskyet og kuling. I min sjel. Jeg står vakt for å forhindre at håpet drepes. Har reist meg opp og funnet reisefelle. Drar sammen med håpløshetens motstykke. Det som kanskje i bunn og grunn er håpet og bevegelsen selv. En skikkelse med stor forbokstav som innimellom er skygge og av og til er en strålende engel. Men i dag. Har skyggen en egen skygge. Og jeg fyller nesten ikke meg selv. De dagene er håpet på avlastning. Hos noen der håpet er nærmere.

Under meg strekker skyggenes brutte flater seg ut over byen som sover i det kalde måneskinnet. (En bevissthetens fortvilelse, en angst for å leve innestengt i meg selv skyller over meg og former mitt vesen til ømhet, angst, smerte og forlatthet.)

Ibid. s 69

Din eksistens. Brød. Du ligger der. Med ullpledd og dyne. Godt påkledd med langarmet bomull og tykk bukse. Fryser. Kjenner deg blålilla, men vet at det er mer innbildning. Av og til en ønsketenkning også. For hadde du vært blålilla hadde du vært lett synlig. Kanskje fortsatt ikke for andre enn deg selv. Men allikevel. Tanken på synlighet er både skremmende og samtidig et håp som lindrer. I dag reiser du deg med møye. Ut på kjøkkenet. Tar frem et brød. Bryter av en bit. Setter deg i en stol. Bakoverlent. Og undrer deg. Over hvor mye et stykke brød kan gjøre med eksistensen. Plutselig eksisterer du. Brødets engel står der og skyggen er mer usynlig enn deg selv. Og kanksje er det der du blir stående?

“De forskjellige positurene til en sommerfugl som flagrer gjennom luften ter seg for mine forundrede øyne som atskilte gjenstander som er gjort synlige i rommet. Mine minner er så levende at (…)”

Ibid. s 284

“En skumringstime med et streif av høst la jeg ut på denne reisen uten avreise (…). Jeg dro ikke ut fra en kjent havn. Selv ikke i dag vet jeg hvilken havn det var, for jeg har ennå ikke vært der.”

Ibid s. 352

Min reise. Å foreta en avreise uten havn. Når reisen i seg selv er målet. Er til tider en kamp. Brødet. Engelen. Sommerfuglen. Håpet. Avlastningen. Jeg tror jeg er med på å lage spor fremover slik at jeg skal finne frem til havnen. Og reisen.

På to steder. Gresset mellom oss. Og om Sofia.

En gåtefull overskrift. Men den handler om å være på to steder. I seg selv. Og utenfor. Om behovet for ei eng når livet kommer inn i de mer mørke nyansene. Og om mennesker – kvinner og menn, som ikke heter Sofia, men som allikevel blir og er en Sofia. Et navn for de som møter. Åpner opp. Der jeg kan velge å ha en aktiv rolle. Fordi speilet i meg møter speilet i deg. Og sammen skapes ikke lengre tid, men rom. Dersom jeg våger.

Lenger enn langt. Er veien vi går. Mellom steiner og ur. Ligger setninger stille på vakt. Klare til å tynge ned skuldre som allerede har stor nok bør å bære. Vil vi klare å gå helt til enden? Hvordan ser det ut. Foran oss? Veien avsløres ikke underveis. Allikevel. Med steg som aldri går foran eller bak. Alltid ved sida. Ser vi med undring at mysteriet skjer allikevel. At en dag i en svalende eng. Med himmelvendt blikk mot lyseblå uendelighet. Holder et stykke på vei. Et steg om gangen. Er alt vi kan gå. Og lenger enn langt blir straks kortere nå. Når jeg er blitt vi, og kanskje et oss. Børa blir til tider som fjær å regne. Når tida oss i mellom ikke lengre er tid. Men åpne rom og takhøyde for liv.

Midt mellom hverdag. Og dag. Er ditt avtrykk lagt igjen.

Jeg fascineres av bilder som har et slikt “gammeldags” utseende. Gulnet. Nært. Av ting. Eller mennesker. Det er som om bildet blir vakrere. Som om noe er fanget som egentlig ikke lar seg fange. Følelsen jeg får når jeg møter bildet blir straks mykere. På et eller annet vis. Jeg liker det som er slitt. Brukt. Det jeg kan se har en historie. Men det fotografiet viser må ikke være fylt opp. Det skal fortsatt være rom for fortellinger som ligger foran. Bildet jeg ser. Personen jeg møter. Har minutter. Timer. Dager. Måneder. År. Bak seg. Men allikevel ligger det også noe fremover i tid. Det er nok for meg å vite det. Jeg trenger ikke. Vil ikke vite hva som ligger foran. Hvor mye tid som kommer. Hvor mange historier som skal fortelles. Jeg vil bare se at noe har vært. Er. At dager ligger bak. Ha tryggheten som ligger i det levde og levende. Og ha vilje til å gå inn i det som ligger der. I dag. Og de dagene som kommer etterpå. Som jeg ikke vet hvordan er. Men vil ta i mot.

En annen tid. En annen dag. I dag.

Langt der borte et sted.
Bodde jeg.
En dag. I midten av en høstmåned. Ble jeg borte.
Nå.
Er jeg konstant på leting. For å finne tilbake.
Hvis du spør meg hva jeg leter etter. Svarer jeg.
At jeg en dag vil ha et bilde å vise deg.
Frem til da.
Drømmer jeg om en begynnelse som allerede er her. I meg. Som en del av meg.
Det er bare det.
At de første bitene. Alltid er mindre synlige. Vanskeligere å se. Enn hele bildet.
Men jeg er her. Bit for bit. Er jeg her.


Kilde fotografi se Flickr.

Sommerluft. Med regnbueskatt.

Den som stryker meg over kinnet. Når jeg løfter opp den litt rustne låsen. Lukker opp vinduet ut mot hagen. Drar den lett i mitt korte hår og smyger seg inn og rundt meg. For en kort stund. Før den drar ut igjen. Fra der jeg står ser jeg den ikke. Bare bevegelsen i rommet. Nesten usynlig. Noen strofer fra en vakker sang setter seg fast i minnet. Sterk. Varm. Tydelig. Håpefull med hjelp til å bære håpet. I det sommerluften drar videre for å tvinne seg rundt noen andres hår. Vinker den lett. Minner meg på at tiden er min. På sin uforutsigbare og eierløse måte. Og jeg hvisker deg i øret.

Det er en skatt ved enden av regnbuen. Og det finnes spor av den underveis også.

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Hentet fra deler av Gabriellas song
Komponist/tekstforfatter Stefan Nilsson/Py Böckman

Nærhet til tiden.

Det er varmt og strevsomt å stå midt i et goldt landskap. Kunne vært uutholdelig. Jeg trodde det skulle være lite skygge i slike perioder som dette. Og idet tanken holdt på å få fotfeste, dukket du opp foran meg. Trofast som alltid. Skulle jeg beskrive din usynlige tilstedeværelse i bilder, er du et stort. Bredt. Grønt og skyggefullt tre. Mitt tre. Som alltid dukker opp selv om jeg frykter at du er borte. Du har fulgt med lenge. Allikevel. Våger jeg nesten ikke å se over haugen der steinrøysa sakte har bygget inn ly for andre langs veien. Du står der midlertidig. I mitt åpne rom. I ørkenlandskapet.

Men i dag. Nå. Er det viktig at du blir stående der. Jeg ønsker deg velkommen. Har satt meg ned. Lener hodet mot stammen din. Og blir værende en liten stund til. Før det igjen blir tid for å røre på seg. Lete etter nye rom. Bevegelse. Tilgjengelighet. Fordi veien er lang. Tar jeg i mot det som kommer av roligere dager. En dør kan åpnes der jeg minst venter det. Og et vindu lukkes. Et trappetrinn om gangen. Er nok. Et øyeblikk. Nærhet til tiden.

Det vakre

Lengselens kraft er sterk. Den er noe som drar. Mot. Lengselen etter det vakre. For øyet. En lease for sjelen. Hvile. Ting jeg lengter etter. Som jeg opplever at jeg må jobbe hardt for. Men av og til. Innimellom. Finnes det slike øyeblikk som ikke er tunge å bære. Fjærlette møter med andre mennesker. Lyden av sommer. Blikket som fanger et bilde på utsiden som blir til et øyeblikksfotografi som fester seg på innsiden. I kroppen. Som en lukt. Assosiasjon. Jeg lengter ikke etter et liv uten kontraster. For meg er paradoksene en grunnleggende del av livet. Det som gir farge. Muligheter for gode møter. Men også de største utfordringene. Det som også skaper smerte. Mørke. Men uansett er ikke livet svart hvitt. Det er vel der jeg forsøker å gjøre en jobb om dagen. Med å nyansere. Der hjelper min lengsel etter det vakre. Ikke nødvendigvis det estetisk vakre, men det vakre som oppstår i mellomrommene vi møtes. I det menneskelige vakre. Nettopp fordi kimen til de lyse fargene også holder seg i nærheten av fargene med mørkere toner.

Du som er innom og leser bloggen i dag. Eller en annen dag. Hva synes du er vakkert? Hva får deg til å nyansere bildet av livet?

Maleriet ovenfor er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Jeg synes det er utrolig vakkert. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

Gjenklangens skapermakt

Å forsøke å være sin egen kunstner, er litt som å prøve å være sin egen skaper. Det blir vanskelig. For å beskrive i bilder. Det handler om at jeg ikke klarer å male meg selv uten å vite hvordan jeg ser ut. Og hvordan finner jeg ut av det? I speilene. Ikke i de av glass. Med store hvite trerammer. I fullfigur, eller kun med plass til ansiktet og skuldrene. De gjenspeiler kun det ytre. Det alle andre kan se av meg. Det er et bilde som forteller lite om hvem jeg er. Annet enn at jeg i dag går i olabukse og stripete genser. Har blågrå øyne uten sminke. Det kan bli ensomt å gang på gang speile seg selv dersom dette er de eneste speilene som finnes. De speilene jeg snakker om og ønsker er gjenskinnet i andres blikk. Reaksjoner. Møtepunktene som oppstår, og som jeg også kan bidra til at blir ekte. Nærværet. En relasjon skapes av to mennesker som våger. Åpner. Speiler. Gjenkjenner. Det er noe i deg som treffer noe i meg. Eller omvendt. Jeg kan kjenne igjen noe i et annet menneske som jeg lengter etter. Kanskje finnes det også en stjerne på innsiden av meg som også har en bit av nettopp dette? Det som skapes i meg når jeg ser deg, eller det som skapes i deg når du ser meg. Jeg ønsker å tro at det er slik. Gjenklangens skapermakt som gir grunnlag for liv og bevegelse. I andres blikk blir et bilde av meg sakte, men sikkert malt. Jeg vil ikke være min egen kunstner.