Kategoriarkiv: Song

Med et blikk på herr Vinter

Publisert i Gjenklang, Glassflater, Jeg hvisker til deg, Paradokser, Song by

Foto er tatt av Krystian Olszanski, kilde finner du her.

Du står utenfor døra mi. Du. Herr Vinter. Med en rimete rødstrikka lue i kalde hender. Jeg får nesten en følelse av at du ber om unnskyldning for at du er til der du står med bøyd hode. For at du er så kald. Eller for at du ikke er varmere enn du er. Som om du strever med å passe inn i sammenhengen som ikke er der. Hvilken sammenheng som du ikke passer inn i, vet jeg ikke. Du kommer til oss, og bretter den hvite dyna over alle her nord i uker og måneder hvert år. Samtidig vet jeg ikke om du bryr deg om at pusten min nesten stopper opp. At kroppen stivner til. November, desember. Kanskje januar og februar. Hva er det egentlig du ønsker å fortelle? Har du noe å si? Finnes det et eget språk for oss to?

Du treffer meg aldri med blikket ditt. Og allikevel kjenner jeg at hvite små dun faller lett på kinnet. Melisfnugg uten smak, er det, men smelter også i kontakt med varme. Sånn som skjer når det titter et par barneøyne frem fra en hvit ullue. Ansiktet og tunga som strekker seg ut og opp mot himmelen for å få tak i et av disse fjærlette vidunder. Kanskje treffer du noe i magen hos meg. I stedet for, eller i tillegg til i hodet. Rynkene i panna di er fastfrosset etter lang tids ubevegelighet, og har blitt til furer. De er som lange, dype skispor i en blålig vinternatt. Det er lenge siden noen har tatt turen ut. Det har gjort deg innsunket i et varig uttrykk av overraskelse etter vårt første møte.

Så står vi der, da. Du og jeg. I hvert vårt lille univers av kulde. Betrakter dagslyset som sakte trekker seg tilbake til hvilemodus for å gi natten, frosten og kalde kropper rom til å være. Hvor? Mot hva? Jeg vet ikke.

Reisen uten havn

Publisert i Ensomhet, Glassflater, Knust glass, Lengsel, Savn, Song, sorg by

Om usynlighet og brød.

Foto er tatt av Hepp. Kilde her.

Din usynlighet. Med et til tider fast tilholdssted bak falne persienner og halvlukket dør. Ligger du. I dag holdt ikke de friske og røde kinnene mer enn et kvarter. Da var det tid for å sette seg på t-banen igjen. Lene hodet bakover mot glassveggen på høyre side. Håpe at trafikkstans ikke var noe som ville finne på å inntre akkurat de tjuefire minuttene du skulle bruke på hjemturen. Uro. Du blar opp i en bok og finner ordene som kanskje kunne vært dine. En annen dag. Det er bare det. At du. Noen dager. Er usynlig. Også for deg selv.

“Blå himmel, speilvåt jord. De siste dråpene har falt fra himmelen og ned på jorden, og livets store klarhet vender tilbake til det høye mens vi her nede fryder oss over det kjølige, friske draget i luften. Blå himmel også i sjelen, et svalt drag gjennom hjertet.”

“Uroens bok” Fernando Pessoa s. 24

Mitt liv. Å hvor jeg skulle likt å være der. Du vet. På det stedet der det er blå himmel i sjelen. Og jeg kjenner den tidlige høstluften dra varsomt over ansiktet mitt. Men det er overskyet og kuling. I min sjel. Jeg står vakt for å forhindre at håpet drepes. Har reist meg opp og funnet reisefelle. Drar sammen med håpløshetens motstykke. Det som kanskje i bunn og grunn er håpet og bevegelsen selv. En skikkelse med stor forbokstav som innimellom er skygge og av og til er en strålende engel. Men i dag. Har skyggen en egen skygge. Og jeg fyller nesten ikke meg selv. De dagene er håpet på avlastning. Hos noen der håpet er nærmere.

Under meg strekker skyggenes brutte flater seg ut over byen som sover i det kalde måneskinnet. (En bevissthetens fortvilelse, en angst for å leve innestengt i meg selv skyller over meg og former mitt vesen til ømhet, angst, smerte og forlatthet.)

Ibid. s 69

Din eksistens. Brød. Du ligger der. Med ullpledd og dyne. Godt påkledd med langarmet bomull og tykk bukse. Fryser. Kjenner deg blålilla, men vet at det er mer innbildning. Av og til en ønsketenkning også. For hadde du vært blålilla hadde du vært lett synlig. Kanskje fortsatt ikke for andre enn deg selv. Men allikevel. Tanken på synlighet er både skremmende og samtidig et håp som lindrer. I dag reiser du deg med møye. Ut på kjøkkenet. Tar frem et brød. Bryter av en bit. Setter deg i en stol. Bakoverlent. Og undrer deg. Over hvor mye et stykke brød kan gjøre med eksistensen. Plutselig eksisterer du. Brødets engel står der og skyggen er mer usynlig enn deg selv. Og kanksje er det der du blir stående?

“De forskjellige positurene til en sommerfugl som flagrer gjennom luften ter seg for mine forundrede øyne som atskilte gjenstander som er gjort synlige i rommet. Mine minner er så levende at (…)”

Ibid. s 284

“En skumringstime med et streif av høst la jeg ut på denne reisen uten avreise (…). Jeg dro ikke ut fra en kjent havn. Selv ikke i dag vet jeg hvilken havn det var, for jeg har ennå ikke vært der.”

Ibid s. 352

Min reise. Å foreta en avreise uten havn. Når reisen i seg selv er målet. Er til tider en kamp. Brødet. Engelen. Sommerfuglen. Håpet. Avlastningen. Jeg tror jeg er med på å lage spor fremover slik at jeg skal finne frem til havnen. Og reisen.

Lullaby til en venn

Publisert i Gjenklang, Jeg hvisker til deg, Savn, Song by


Foto er tatt av kelsey_lovefusionphoto. Kilde finner du her.

Lullaby. Jeg liker ordet. Jeg kan ikke huske noen slik sang. Derfor skrev jeg en ny. Eller. En. Slik jeg ville at den skulle være. Høres ut. I mine toner. Mørke og samtidig lyse. Fordi jeg er begge deler. Det er vi vel alle. På hver vår måte. Jeg spiller ikke gitar, men kjenner en følelse når jeg ser fotoet ovenfor. En sånn forsøksvis klimpring på en kjent og samtidig ukjent melodi som ennå bare finnes i vissheten på innsiden. Det er ikke enkelt å få ordene nedskrevet slik at de blir et speilbilde av det som er i meg. Å finne ut hva det er som treffer og beveger meg. Så beskrive. Det kompliserte og paradoksale møter samtidig mitt behov for det enkle. Lullaby til en venn. Ble tittelen.

Kom helt tett inntil meg
og la meg aldri gå
Lenger enn at jeg kan se
at lyset er slått på
I huset ditt

August og den glemte tallkombinasjonen

Publisert i Gjenklang, Hverdag, Lengsel, Savn, Song by

Noen dager er det litt som om jeg går med håpet i en lukket eske under armen. Det er kilt fast, og jeg får det ikke fram. Det er vel egentlig mer som ligger i den esken, men jeg har glemt tallkombinasjonen som tilfeldigvis er blitt nødvendig etter at det plutselig er bitt hektet på en hengelås. (Hvordan?) 3 – 4 – 7? Forsøker igjen. 4 – 5 – 2? Nei. Det fungerer ikke. Jeg har lett for å bli distrahert med diverse assosiasjoner, og kommer til å tenke på om ikke tallene har noe med eventyr å gjøre? Eller? Ja, hvorfor ikke. Et eventyr er fint. Noen dager er det greit å tidvis la seg distrahere fra virkeligheten. Fordi jeg vet at begge mine ben er mer enn godt nok plantet dypt ned i jorda til vanlig.

Og jeg kan se for meg ei annen jente. Som likner litt på meg. Bare litt høyere, og med gnistrende blå øyne. Iført knallrød regnjakke hvor det meste som ho ikke ønsker å ta inn over seg blir prellet av. Jakken er en vidunderjakke som finner frem utallige forslag til tallkombinasjoner for at esken skal åpne seg slik at håpet og motet skal få frihet til å puste. ( Åja, motet lå oppi der også, ja). Selvsagt, en regnjakke gjør også sin plikt. Den ene kraftige regnskyllen etter den andre preller av, men jakken gjør aller mest det den er best på og har mest lyst til. Og det er å absorbere og holde på varmen fra gode ord og møtepunktene fra dagen, og hente ut kulden som kommer innenfra og gjør at ho fryser.

Jeg skulle gjerne vært en slik Mary Poppins med knallrød regnjakke. Ei som kunne sette seg ned ved pianoet. Eller dra opp skriveblokka. Kanskje dra ut på kvelden og ringe på hos deg. Ei som kan hente frem inspirasjonen og engasjementet så øynene gnistrer. Min paraply skulle være grønn med hvite prikker. Og lenger enn det kommer jeg ikke. For som Alice i Eventyrland faller jeg nedover. Og våkner opp av eventyret. Ganske raskt kommer følgende påminnelse opp fra bevisstheten: Eventyr – det var noe som skulle være til glede i barneselskap i alderen fem til åtte år. Jeg lever ganske langt unna et eventyr, og er ikke i riktig aldersgruppe lenger heller. Paraplyen min er ødelagt i spilene, og gir lite ly. Jeg klarer ikke finne inspirasjonen, og sitter mest på kne og klimprer på pianoet og håper at en melodi skal vokse frem. At håpet skal finne meg.

Så mye for en liten dagdrøm i en augustmåned som tydeligvis også har glemt tallkombinasjonen til sin egen eske der sommeren er lagt opp i. Men drømmene kan ingen ta fra meg, selv om de av og til leker gjemsel i min egen regnfylte hverdag.

Foto er tatt av ClickFlashPhotos/Nicki Varkevisser. Se kilde her.

På to steder. Gresset mellom oss. Og om Sofia.

Publisert i Ensomhet, Gjenklang, Glassflater, Lengsel, Savn, Song, sorg, Ventetid by

En gåtefull overskrift. Men den handler om å være på to steder. I seg selv. Og utenfor. Om behovet for ei eng når livet kommer inn i de mer mørke nyansene. Og om mennesker – kvinner og menn, som ikke heter Sofia, men som allikevel blir og er en Sofia. Et navn for de som møter. Åpner opp. Der jeg kan velge å ha en aktiv rolle. Fordi speilet i meg møter speilet i deg. Og sammen skapes ikke lengre tid, men rom. Dersom jeg våger.

Lenger enn langt. Er veien vi går. Mellom steiner og ur. Ligger setninger stille på vakt. Klare til å tynge ned skuldre som allerede har stor nok bør å bære. Vil vi klare å gå helt til enden? Hvordan ser det ut. Foran oss? Veien avsløres ikke underveis. Allikevel. Med steg som aldri går foran eller bak. Alltid ved sida. Ser vi med undring at mysteriet skjer allikevel. At en dag i en svalende eng. Med himmelvendt blikk mot lyseblå uendelighet. Holder et stykke på vei. Et steg om gangen. Er alt vi kan gå. Og lenger enn langt blir straks kortere nå. Når jeg er blitt vi, og kanskje et oss. Børa blir til tider som fjær å regne. Når tida oss i mellom ikke lengre er tid. Men åpne rom og takhøyde for liv.

Helt blå. Små.

Publisert i Gjenklang, Hverdag, Lengsel, Rart og uvanlig, Sommer, Song by

Helt blå. Små. Trillrunde. Noen med en kort stilk på toppen. Jeg tror de trives best i en halvlukket liten barnehånd. Aldri glad i å ligge alene. Må spises i fellesskap. Gjerne med resultat av blå lepper og tunge. Tre kopper med grønne striper.

Du finner de blå langs smale stier. Dekket av barnåler. Kongler. Hvite sommerfugler setter seg ned og betrakter sin lille landingsplass. Mellom bregner og tyttebærlyng med foreløpig sure bær. Ser du opp, nikker trekronene ned til deg. Smiler lyst av dine blålilla fingertupper. Sommerdag. I rolige tider.

En annen tid. En annen dag. I dag.

Publisert i Brev fra en kvinne, Ensomhet, Gjenklang, Glassflater, Lengsel, Savn, Song, sorg by

Langt der borte et sted.
Bodde jeg.
En dag. I midten av en høstmåned. Ble jeg borte.
Nå.
Er jeg konstant på leting. For å finne tilbake.
Hvis du spør meg hva jeg leter etter. Svarer jeg.
At jeg en dag vil ha et bilde å vise deg.
Frem til da.
Drømmer jeg om en begynnelse som allerede er her. I meg. Som en del av meg.
Det er bare det.
At de første bitene. Alltid er mindre synlige. Vanskeligere å se. Enn hele bildet.
Men jeg er her. Bit for bit. Er jeg her.


Kilde fotografi se Flickr.

Fly with me

Publisert i Glassflater, Jeg hvisker til deg, Lengsel, Savn, Sommer, Song by

Fly with me. To the end of the rainbow. Where stars are white. And smiles are all for free. Hold my hand. On our way through unevenness. Let us search. Find the garden. Where the pink flowers blossom. And trees give long and lightened shadows. To whisper gentle secrets behind. The guitar sounds from far away. Strings in my heart shivers. And the music inside me is telling me. That the road is yet to be discovered. The path behind is covered in deviation. There it is. The one and yet so unforgiven road to see. Mine and yours forever will be. And while I look for my meadow. Fly with me.