Det er ikke alt som lar seg fange i de lange beskrivelsene. Noen ganger holder det å bare sette seg ned. Puste. Ta inn. Lukte. Se. La seg omfavne av sekundene og øyeblikket. Kjenne varmen i plankene, den milde vinden.
Kategoriarkiv: Sommer
Helt blå. Små.
Helt blå. Små. Trillrunde. Noen med en kort stilk på toppen. Jeg tror de trives best i en halvlukket liten barnehånd. Aldri glad i å ligge alene. Må spises i fellesskap. Gjerne med resultat av blå lepper og tunge. Tre kopper med grønne striper.
Du finner de blå langs smale stier. Dekket av barnåler. Kongler. Hvite sommerfugler setter seg ned og betrakter sin lille landingsplass. Mellom bregner og tyttebærlyng med foreløpig sure bær. Ser du opp, nikker trekronene ned til deg. Smiler lyst av dine blålilla fingertupper. Sommerdag. I rolige tider.
Fly with me
Fly with me. To the end of the rainbow. Where stars are white. And smiles are all for free. Hold my hand. On our way through unevenness. Let us search. Find the garden. Where the pink flowers blossom. And trees give long and lightened shadows. To whisper gentle secrets behind. The guitar sounds from far away. Strings in my heart shivers. And the music inside me is telling me. That the road is yet to be discovered. The path behind is covered in deviation. There it is. The one and yet so unforgiven road to see. Mine and yours forever will be. And while I look for my meadow. Fly with me.
Sommerluft. Med regnbueskatt.
Den som stryker meg over kinnet. Når jeg løfter opp den litt rustne låsen. Lukker opp vinduet ut mot hagen. Drar den lett i mitt korte hår og smyger seg inn og rundt meg. For en kort stund. Før den drar ut igjen. Fra der jeg står ser jeg den ikke. Bare bevegelsen i rommet. Nesten usynlig. Noen strofer fra en vakker sang setter seg fast i minnet. Sterk. Varm. Tydelig. Håpefull med hjelp til å bære håpet. I det sommerluften drar videre for å tvinne seg rundt noen andres hår. Vinker den lett. Minner meg på at tiden er min. På sin uforutsigbare og eierløse måte. Og jeg hvisker deg i øret.
Det er en skatt ved enden av regnbuen. Og det finnes spor av den underveis også.
Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvarJag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans
Hentet fra deler av Gabriellas song
Komponist/tekstforfatter Stefan Nilsson/Py Böckman
Nærhet til tiden.
Det er varmt og strevsomt å stå midt i et goldt landskap. Kunne vært uutholdelig. Jeg trodde det skulle være lite skygge i slike perioder som dette. Og idet tanken holdt på å få fotfeste, dukket du opp foran meg. Trofast som alltid. Skulle jeg beskrive din usynlige tilstedeværelse i bilder, er du et stort. Bredt. Grønt og skyggefullt tre. Mitt tre. Som alltid dukker opp selv om jeg frykter at du er borte. Du har fulgt med lenge. Allikevel. Våger jeg nesten ikke å se over haugen der steinrøysa sakte har bygget inn ly for andre langs veien. Du står der midlertidig. I mitt åpne rom. I ørkenlandskapet.
Men i dag. Nå. Er det viktig at du blir stående der. Jeg ønsker deg velkommen. Har satt meg ned. Lener hodet mot stammen din. Og blir værende en liten stund til. Før det igjen blir tid for å røre på seg. Lete etter nye rom. Bevegelse. Tilgjengelighet. Fordi veien er lang. Tar jeg i mot det som kommer av roligere dager. En dør kan åpnes der jeg minst venter det. Og et vindu lukkes. Et trappetrinn om gangen. Er nok. Et øyeblikk. Nærhet til tiden.
Sommer er å ta i mot
Noen dager blir bare helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Jeg er takknemlig for at det er slik. At jeg kan bli overrasket. Ta til meg det gode som kommer. Selv om det kan bli borte, har det vært der. Jeg forsøker å dokumentere. En ting jeg har oppdaget i dag, er at sommer kan handle om å ta i mot. Om å ha hendene så åpne, at jeg er klar til å legge fra meg det jeg holder på med. Ta meg tid til å favne om. For hva er tid? Om ikke noe som skapes. Jeg vil lene meg mer bakover. Ta meg tid til å ligge i grasset. Dersom det er høyt nok. Kikke opp på himmelen. Sommeren begynner å slippe frem varmen i slike porsjoner at jeg kan ta av meg ulljakka. Det er straks mye enklere å sense da. Når 100% ull er hengt inn i skapet igjen. Å noen dager gå uten en plan, for så å oppdage at smilet lokkes frem. Av et godt møte. Sang. Varme. Av å kunne gå barføtt. Selv om det er på verandaen.
Tid. Noe som skapes. Sommer. Tid for å skape.
