How we got over

I dag var jeg på et sted fylt av lyd. Hunder bjeffet. Eldre damer frydet seg over skyggen de fant under et gammelt tre. Farger, teksturer kom nært. Jeg trenger ikke ta på for å føle, kjenne. Jeg vet hvordan den glatte emaljeoverflaten kjennes ut på knottene og knappene. Kan nesten lukte keramikken selv om det er lenge siden brenning. Trestammens ru overflate kjennes i ryggen selv om den fysisk er noen meter bak meg. Vinden blåser i håret. Og den stemmen som ikke er en stemme, blir allikevel høyrøstet myk. En unnagjemt skatt under et fullastet bord. “Let’s find a beautiful place to get lost.” “…to get lost” bygger kanskje mest på en følelse av frykt og kaos, men ukjent blir muligens ikke så utrygt med en etablert tosomhet – “Let’s find…” Vi.

Jeg leter etter steder med stemmer og myke landskap som kan fortelle meg noe om Livet. Håpet. Døden. Overlevelsen. How we got over – uten å ane hvordan det skal gå. Jeg kjenner at jeg går så korte skritt at jeg nesten går bakover. Men en tanke synker ned i meg; når det er bevegelse – vil det ikke alltid være i “riktig” retning; selv om det føles som om det går bakover?
(Tekst forts. under bildene…)

Diktet “How we got over” (av Liselotte J. Andersson) forteller det om et kjempende håp? Hvordan klarte vi? Hva eller hvem fikk oss til å orke? Hvorfor orket eller klarte vi ikke? Hva ble alt for mye? Og kanskje – hvorfor ble vi stående og håpe på noe helere enn vi klarte å se for oss – selv med forstørrelsesglass i verdensmålestokk? Oppreist eller knust midt i det ødelagte, istykkerlevde eller ulevde.

Det kommer till slut
att vara
den stora berättelsen.
Sannsagan vi aldrig tröttnar på:
How we got over.
Vi kommer att se på varandra
Med allt större
förundran
och respekt.
När tusen och åter tusen
män, kvinnor, barn
från alla länder
Berättar
med och utan ord:
How they got over.
Det skulle vara enklare att leva
här och nu.
Vi kunde hitta fler rännilar av nåd.
Om vi vågade läsa på förhand,
i djup förtrolighet
vid lägereldarna,
var och en ur vår slitna bok
med hemliga pärmar:
How we got over.

Reisen uten havn

Om usynlighet og brød.

Foto er tatt av Hepp. Kilde her.

Din usynlighet. Med et til tider fast tilholdssted bak falne persienner og halvlukket dør. Ligger du. I dag holdt ikke de friske og røde kinnene mer enn et kvarter. Da var det tid for å sette seg på t-banen igjen. Lene hodet bakover mot glassveggen på høyre side. Håpe at trafikkstans ikke var noe som ville finne på å inntre akkurat de tjuefire minuttene du skulle bruke på hjemturen. Uro. Du blar opp i en bok og finner ordene som kanskje kunne vært dine. En annen dag. Det er bare det. At du. Noen dager. Er usynlig. Også for deg selv.

“Blå himmel, speilvåt jord. De siste dråpene har falt fra himmelen og ned på jorden, og livets store klarhet vender tilbake til det høye mens vi her nede fryder oss over det kjølige, friske draget i luften. Blå himmel også i sjelen, et svalt drag gjennom hjertet.”

“Uroens bok” Fernando Pessoa s. 24

Mitt liv. Å hvor jeg skulle likt å være der. Du vet. På det stedet der det er blå himmel i sjelen. Og jeg kjenner den tidlige høstluften dra varsomt over ansiktet mitt. Men det er overskyet og kuling. I min sjel. Jeg står vakt for å forhindre at håpet drepes. Har reist meg opp og funnet reisefelle. Drar sammen med håpløshetens motstykke. Det som kanskje i bunn og grunn er håpet og bevegelsen selv. En skikkelse med stor forbokstav som innimellom er skygge og av og til er en strålende engel. Men i dag. Har skyggen en egen skygge. Og jeg fyller nesten ikke meg selv. De dagene er håpet på avlastning. Hos noen der håpet er nærmere.

Under meg strekker skyggenes brutte flater seg ut over byen som sover i det kalde måneskinnet. (En bevissthetens fortvilelse, en angst for å leve innestengt i meg selv skyller over meg og former mitt vesen til ømhet, angst, smerte og forlatthet.)

Ibid. s 69

Din eksistens. Brød. Du ligger der. Med ullpledd og dyne. Godt påkledd med langarmet bomull og tykk bukse. Fryser. Kjenner deg blålilla, men vet at det er mer innbildning. Av og til en ønsketenkning også. For hadde du vært blålilla hadde du vært lett synlig. Kanskje fortsatt ikke for andre enn deg selv. Men allikevel. Tanken på synlighet er både skremmende og samtidig et håp som lindrer. I dag reiser du deg med møye. Ut på kjøkkenet. Tar frem et brød. Bryter av en bit. Setter deg i en stol. Bakoverlent. Og undrer deg. Over hvor mye et stykke brød kan gjøre med eksistensen. Plutselig eksisterer du. Brødets engel står der og skyggen er mer usynlig enn deg selv. Og kanksje er det der du blir stående?

“De forskjellige positurene til en sommerfugl som flagrer gjennom luften ter seg for mine forundrede øyne som atskilte gjenstander som er gjort synlige i rommet. Mine minner er så levende at (…)”

Ibid. s 284

“En skumringstime med et streif av høst la jeg ut på denne reisen uten avreise (…). Jeg dro ikke ut fra en kjent havn. Selv ikke i dag vet jeg hvilken havn det var, for jeg har ennå ikke vært der.”

Ibid s. 352

Min reise. Å foreta en avreise uten havn. Når reisen i seg selv er målet. Er til tider en kamp. Brødet. Engelen. Sommerfuglen. Håpet. Avlastningen. Jeg tror jeg er med på å lage spor fremover slik at jeg skal finne frem til havnen. Og reisen.

Lullaby til en venn


Foto er tatt av kelsey_lovefusionphoto. Kilde finner du her.

Lullaby. Jeg liker ordet. Jeg kan ikke huske noen slik sang. Derfor skrev jeg en ny. Eller. En. Slik jeg ville at den skulle være. Høres ut. I mine toner. Mørke og samtidig lyse. Fordi jeg er begge deler. Det er vi vel alle. På hver vår måte. Jeg spiller ikke gitar, men kjenner en følelse når jeg ser fotoet ovenfor. En sånn forsøksvis klimpring på en kjent og samtidig ukjent melodi som ennå bare finnes i vissheten på innsiden. Det er ikke enkelt å få ordene nedskrevet slik at de blir et speilbilde av det som er i meg. Å finne ut hva det er som treffer og beveger meg. Så beskrive. Det kompliserte og paradoksale møter samtidig mitt behov for det enkle. Lullaby til en venn. Ble tittelen.

Kom helt tett inntil meg
og la meg aldri gå
Lenger enn at jeg kan se
at lyset er slått på
I huset ditt

Tostemthet

Foto er tatt av Jane Rahman. Kilde her.

Sårbarhet i to hender og en kaffekopp. Du lurer kanskje. På hva i all verden sårbarhet, to hender og en kaffekopp har med hverandre å gjøre. Jeg vet egentlig ikke. Kanskje ikke så mye, men setningen falt ned i hodet mitt i går på vei fra skolen. Slike setninger må jeg bare skynde meg å skrive ned. Før jeg glemmer. Jeg liker ikke å glemme. Og derfor ble denne teksten skrevet.

Jeg sitter i hjørnet. Synes ofte jeg velger meg ut de tryggeste plassene når jeg endelig en gang kommer meg ut. På kafè. Plassen der jeg har ryggen fri, og samtidig har oversikt over hvem som kommer og går. Sånn i tilfelle. I tilfelle hva? Jeg sukker stille for meg selv. Tenker. Jeg vet ikke. Verken hva jeg vil ha ryggen fri fra. Eller hva eller hvem jeg skulle trenge å forlate eller skjule meg for. Jeg er av den mer frosne typen. Sitter jeg her fordi jeg vil unngå trekk? Kanskje er vi egentlig en egen kategori? Vi som (nesten) alltid fryser. Av og til tenker jeg tanken. At kulden skulle kunne ha å gjøre med noe annet enn at temperaturen i kroppen synker. At jeg akkurat i dag (og forøvrig ganske mange andre dager), har tatt på meg litt for lite klær. Jeg slår tanken fra meg – eller legger den mer til side. Som om den er årsaken til at jeg sitter i et hjørne. Med ryggen mot en vegg.

Jeg ser ned på armene mine som kun er kledd til litt nedenfor albuen. At huden er nuppete. Jeg bestiller en kaffe. Det var vel derfor jeg kom. Svart, varm kaffe i et stort krus. Jeg holder rundt det. Kryper sammen. Tenker litt til. På hvordan det er å være menneske. Hvor godt det er å merke et blikk. At det varmer. En hånd trykke lett mot min hånd. Jeg lener meg tilbake. Prøver å kjenne etter hva som er nært meg. Kan merke at den tynne hvite ulljakka smyger seg tett inntil meg og gjør at jeg klør på ryggen fordi jeg har singlet og ikke langarmet bomullstrøye under. Og på et vis. Der jeg sitter. Føler jeg meg umåtelig sårbar for livet. Mottakelig. Enkel å bevege. Jeg sitter her og holder kaffekoppen i to hender som er ganske kalde. Og lurer på hvor tonen kom fra. Den var ikke der. Og plutselig var den der allikevel. Svakt. Summende. Tostemt. Og jeg bare vet på et vis. At jeg på vei hjem skal stoppe opp. Sette meg ned. Ikke i et hjørne. Fordi jeg har funnet ut at jeg liker meg bedre i åpne rom. Der jeg ikke føler meg innestengt.  Er det ikke rart hvordan et rom kan gjøre så stor forskjell? Et åpent rom er ikke bare et rom på mange kvadratmeter og høy himling. Det kan likeså godt være ti kvadratmeter og allikevel kjennes ut som om det er rom for hele verden. Meg inkludert.  Og jeg lurer på om dette handler om tostemthet og gjenklang?

August og den glemte tallkombinasjonen

Noen dager er det litt som om jeg går med håpet i en lukket eske under armen. Det er kilt fast, og jeg får det ikke fram. Det er vel egentlig mer som ligger i den esken, men jeg har glemt tallkombinasjonen som tilfeldigvis er blitt nødvendig etter at det plutselig er bitt hektet på en hengelås. (Hvordan?) 3 – 4 – 7? Forsøker igjen. 4 – 5 – 2? Nei. Det fungerer ikke. Jeg har lett for å bli distrahert med diverse assosiasjoner, og kommer til å tenke på om ikke tallene har noe med eventyr å gjøre? Eller? Ja, hvorfor ikke. Et eventyr er fint. Noen dager er det greit å tidvis la seg distrahere fra virkeligheten. Fordi jeg vet at begge mine ben er mer enn godt nok plantet dypt ned i jorda til vanlig.

Og jeg kan se for meg ei annen jente. Som likner litt på meg. Bare litt høyere, og med gnistrende blå øyne. Iført knallrød regnjakke hvor det meste som ho ikke ønsker å ta inn over seg blir prellet av. Jakken er en vidunderjakke som finner frem utallige forslag til tallkombinasjoner for at esken skal åpne seg slik at håpet og motet skal få frihet til å puste. ( Åja, motet lå oppi der også, ja). Selvsagt, en regnjakke gjør også sin plikt. Den ene kraftige regnskyllen etter den andre preller av, men jakken gjør aller mest det den er best på og har mest lyst til. Og det er å absorbere og holde på varmen fra gode ord og møtepunktene fra dagen, og hente ut kulden som kommer innenfra og gjør at ho fryser.

Jeg skulle gjerne vært en slik Mary Poppins med knallrød regnjakke. Ei som kunne sette seg ned ved pianoet. Eller dra opp skriveblokka. Kanskje dra ut på kvelden og ringe på hos deg. Ei som kan hente frem inspirasjonen og engasjementet så øynene gnistrer. Min paraply skulle være grønn med hvite prikker. Og lenger enn det kommer jeg ikke. For som Alice i Eventyrland faller jeg nedover. Og våkner opp av eventyret. Ganske raskt kommer følgende påminnelse opp fra bevisstheten: Eventyr – det var noe som skulle være til glede i barneselskap i alderen fem til åtte år. Jeg lever ganske langt unna et eventyr, og er ikke i riktig aldersgruppe lenger heller. Paraplyen min er ødelagt i spilene, og gir lite ly. Jeg klarer ikke finne inspirasjonen, og sitter mest på kne og klimprer på pianoet og håper at en melodi skal vokse frem. At håpet skal finne meg.

Så mye for en liten dagdrøm i en augustmåned som tydeligvis også har glemt tallkombinasjonen til sin egen eske der sommeren er lagt opp i. Men drømmene kan ingen ta fra meg, selv om de av og til leker gjemsel i min egen regnfylte hverdag.

Foto er tatt av ClickFlashPhotos/Nicki Varkevisser. Se kilde her.

På to steder. Gresset mellom oss. Og om Sofia.

En gåtefull overskrift. Men den handler om å være på to steder. I seg selv. Og utenfor. Om behovet for ei eng når livet kommer inn i de mer mørke nyansene. Og om mennesker – kvinner og menn, som ikke heter Sofia, men som allikevel blir og er en Sofia. Et navn for de som møter. Åpner opp. Der jeg kan velge å ha en aktiv rolle. Fordi speilet i meg møter speilet i deg. Og sammen skapes ikke lengre tid, men rom. Dersom jeg våger.

Lenger enn langt. Er veien vi går. Mellom steiner og ur. Ligger setninger stille på vakt. Klare til å tynge ned skuldre som allerede har stor nok bør å bære. Vil vi klare å gå helt til enden? Hvordan ser det ut. Foran oss? Veien avsløres ikke underveis. Allikevel. Med steg som aldri går foran eller bak. Alltid ved sida. Ser vi med undring at mysteriet skjer allikevel. At en dag i en svalende eng. Med himmelvendt blikk mot lyseblå uendelighet. Holder et stykke på vei. Et steg om gangen. Er alt vi kan gå. Og lenger enn langt blir straks kortere nå. Når jeg er blitt vi, og kanskje et oss. Børa blir til tider som fjær å regne. Når tida oss i mellom ikke lengre er tid. Men åpne rom og takhøyde for liv.

Midt mellom hverdag. Og dag. Er ditt avtrykk lagt igjen.

Jeg fascineres av bilder som har et slikt “gammeldags” utseende. Gulnet. Nært. Av ting. Eller mennesker. Det er som om bildet blir vakrere. Som om noe er fanget som egentlig ikke lar seg fange. Følelsen jeg får når jeg møter bildet blir straks mykere. På et eller annet vis. Jeg liker det som er slitt. Brukt. Det jeg kan se har en historie. Men det fotografiet viser må ikke være fylt opp. Det skal fortsatt være rom for fortellinger som ligger foran. Bildet jeg ser. Personen jeg møter. Har minutter. Timer. Dager. Måneder. År. Bak seg. Men allikevel ligger det også noe fremover i tid. Det er nok for meg å vite det. Jeg trenger ikke. Vil ikke vite hva som ligger foran. Hvor mye tid som kommer. Hvor mange historier som skal fortelles. Jeg vil bare se at noe har vært. Er. At dager ligger bak. Ha tryggheten som ligger i det levde og levende. Og ha vilje til å gå inn i det som ligger der. I dag. Og de dagene som kommer etterpå. Som jeg ikke vet hvordan er. Men vil ta i mot.

En annen tid. En annen dag. I dag.

Langt der borte et sted.
Bodde jeg.
En dag. I midten av en høstmåned. Ble jeg borte.
Nå.
Er jeg konstant på leting. For å finne tilbake.
Hvis du spør meg hva jeg leter etter. Svarer jeg.
At jeg en dag vil ha et bilde å vise deg.
Frem til da.
Drømmer jeg om en begynnelse som allerede er her. I meg. Som en del av meg.
Det er bare det.
At de første bitene. Alltid er mindre synlige. Vanskeligere å se. Enn hele bildet.
Men jeg er her. Bit for bit. Er jeg her.


Kilde fotografi se Flickr.

Fly with me

Fly with me. To the end of the rainbow. Where stars are white. And smiles are all for free. Hold my hand. On our way through unevenness. Let us search. Find the garden. Where the pink flowers blossom. And trees give long and lightened shadows. To whisper gentle secrets behind. The guitar sounds from far away. Strings in my heart shivers. And the music inside me is telling me. That the road is yet to be discovered. The path behind is covered in deviation. There it is. The one and yet so unforgiven road to see. Mine and yours forever will be. And while I look for my meadow. Fly with me.


Sommerluft. Med regnbueskatt.

Den som stryker meg over kinnet. Når jeg løfter opp den litt rustne låsen. Lukker opp vinduet ut mot hagen. Drar den lett i mitt korte hår og smyger seg inn og rundt meg. For en kort stund. Før den drar ut igjen. Fra der jeg står ser jeg den ikke. Bare bevegelsen i rommet. Nesten usynlig. Noen strofer fra en vakker sang setter seg fast i minnet. Sterk. Varm. Tydelig. Håpefull med hjelp til å bære håpet. I det sommerluften drar videre for å tvinne seg rundt noen andres hår. Vinker den lett. Minner meg på at tiden er min. På sin uforutsigbare og eierløse måte. Og jeg hvisker deg i øret.

Det er en skatt ved enden av regnbuen. Og det finnes spor av den underveis også.

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Hentet fra deler av Gabriellas song
Komponist/tekstforfatter Stefan Nilsson/Py Böckman