Kategoriarkiv: sårbarhet

Friheten til å leve som en original og ikke en kopi

Publisert i Å falle ned i "flink-pike-gryta", å være god nok, å være i seg selv, øyeblikket, Behov for å bli hørt, Brev fra en kvinne, Du får ikke lov til å overse meg!, Egenomsorg, Finn din egen vei, Hverdag, Jeg vet ikke om jeg klarer det, kvinnedagen 8.mars, Lengsel, lysende styrke, min stemme er god nok, mine grenser, Mot til å tro på seg selv, Rart og uvanlig, raushet, sårbarhet, se bak overskriftene, stadig på leting, Stykkevis og delt, ta på alvor, tenk deg om før du snakker by

Frihet. Kvinnedagen er så mangt for så mange. For noen handler denne dagen om  likestilling og likelønn. For andre er dette en dag i rekken av flere dager der det bes om styrke til å fortsette kampen for friheten til å jobbe mot maktstrukturer som tråkker på og hindrer kvinner i å leve som ytrende og frie skapninger. Andre igjen kjemper for utdanningsmuligheter og mot undertrykkelse. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en tradisjonell barrikadekvinne. Jeg roper sjelden høyt i store forsamlinger (jeg er alt for sjenert) og bruker ytterst få ganger store ord på egne eller andres vegne (bare av og til). Jeg er på vei mot å finne min egen stemme og er nok litt mindre redd for å bruke den nå enn jeg var tidligere. Har kanskje begynt å tro på at jeg også har en plass. Derfor, fordi det er kvinnedagen i dag og fordi jeg vil bruke min stemme, vil jeg skrive noen ord om frihet.

Finnes det en mal? Friheten til å leve som en original fremfor en kopi. Dette er noe generelt fellesmenneskelig  - noe både menn og kvinner skal få rom til. Likevel har jeg en følelse av at kvinner innimellom kan kjenne litt ekstra på dette. Behovet for å ‘blende inn’ i mengden. Bli like veltrent, velkledd, vellykket, velartikulert (ordlisten foreslår her at jeg skal bruke vertikaltdelt – det kan i grunn være særdeles passende å bruke innimellom) og veltilpasset som ‘alle andre’. Det er ikke noe i veien med noe av dette, men finnes det en mal vi alle skal følge? På kvinnedagen vil jeg driste meg til et spørsmål til oss kvinner: hvorfor i all verden vil vi være så like? Nå tenker jeg ikke på viktige og nødvendige kampsaker for kvinner verden over som likestilling, likelønn, like muligheter for utdanning, god rettssikkerhet for alle, frihet til å utøve ytringsfrihet og frihet fra individuelle og samfunnsmessig undertrykkende strukturer. Jeg tenker på et behov jeg synes å ane som handler om en form for kvinnelig konformitet der høye forventninger og krav som nesten kveler oss, tar mye tid og krefter. Hvor ble det av ‘god nok’? Ikke et ‘god nok’ som sier at jeg skal si meg fornøyd med alt til en hver tid. Ikke denne litt resignerte ‘god nok’ som ikke vil frem, ikke kan heve stemmen og helst ikke kan si i fra og være tydelig. Men en ‘god nok’ som praktiserer raushet og tabbekvote, åpenhet, ærlighet og vilje til å backe hverandre opp. En klokskap som ser på ulikheter som en nødvendighet.

God nok. Det er alltid skummelt å skulle si at noe er viktigere enn noe annet på en dag som kvinnedagen fordi det finnes så mye som er viktig og nødvendig å snakke om. Likevel vil jeg si at hvilke verdier og holdninger vi har til det å være kvinne, er helt sentralt. Uavhengig av om det handler om kropp, makt, trening, språk, mat, sårbarhet, styrke eller følelser, har det hver enkelt av oss kommuniserer, en betydning for mennesker rundt oss. Måten vi ser på oss selv, ikke bare kan, men vil reflekteres videre. Har vi skyhøye forventninger til oss selv og andre som vi ikke en gang orker å innrømme for oss selv og andre at vi har, vil dette påvirke andre. Fra jenter på 6, 12 og 22 år, til kvinner på 32, 45 og 76 år (jeg mener alle). Derfor ønsker jeg at vi skal tenke over hvordan vi snakker om og forholder oss til det å være kvinne, og forsøke å snakke mer om det å være god nok. Og mener det. Kanskje må vi rive ned noen skyskrapere (høye forventninger) for å leve mer helt? Det får så være. Det er fint å kunne være tydelig og sterk. Orke å gå på Gaustadtoppen eller halvveis rundt Sognsvann. Det er viktig å  kunne være sårbar, si at vi er slitne og ikke orker noenting akkurat nå. Det trenger ikke å være et enten eller. Vi kan være både sterke og svake. Vi kan heve stemmen, være skarpe i kantene og også velge å ikke si noe. Det ene er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre. Det gjenspeiler kun i større grad hvordan øyeblikket og livet ser ut akkurat nå. I dag valgte jeg å skrive dette. Og i dag, på denne kvinnedagen, var det viktig for meg å kommunisere ut budskapet om denne typen frihet til kvinner og menn. Det er viktigere å kjempe for friheten til å leve som en original utgave av oss selv fremfor å bli en kopi av andre. Det er kun der vi kan finne frem til vår egen stemme, bli kjent med egne behov og legge trykk bak det vi mener er viktig.

_________________________________

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Vi tenner tre lys.

Publisert i ansvar, Å være barn er å ha minst makt, de gode klemmene, Du får ikke lov til å overse meg!, ensomheten hviler over oss som flygende drager, håp og motløshet i samme tråd, Ikke frata barn stemmen, kom nærmere, langsomhet, Lengsel, når lyktene tennes, Paradokser, sårbarhet, sorg, Støy, stumme fortellinger, uoverkommeligheten selv by

Å holde liv i en innvendig flamme, kan være avgjørende for om håpet skal få feste eller glipper tak.

Dypt i oss bærer vi kanskje med oss en lengsel etter nærvær av menneskelig varme og forståelse, etter håp – for oss selv og andre. Vi ønsker at alle skal oppleve røde kinn fra en tur ute i snøen i ti kuldegrader, gode klemmer som varer og brede smil akkompagnert med glitrende blikk juledagsmorgen.

Når vi børster snøen av juletreet, bærer det inn, henger opp stjerna, kjenner lukten av juleforbredelse, er nærværet av kalde og varme kriger som utspiller seg bak gardinene i ulike hjem - i nabolaget eller langt, langt borte – mellom nasjoner, familier, individer - nesten fraværende. Juledager kan vare i eviglange timer for de som står i mørke rom av savn og sorg, i knuste glasskår fra haugen med flasker, i ruinene av et bombet hus eller i ensomme kroker. Mange lengter seg bort fra konkret fare eller vekk fra likegyldighet og kulde. Dette skaper nok spørsmål til dusinvis av filosofiske og eksistensielle studier. Fra lengtende barn: er dette for alltid? finnes det noe annet?

Det er tredje søndag i advent. Det gir en god mulighet til å tenne et konkret lys som kan skinne i mørket. Jeg tenner lys i dag med et ønske om at flammen alle barn har inni seg  - håpet – ikke skal slukne i vonde og vanskelige tider og for at vi griper møtepunktene vi får, til å vise varme.

Som i 2011, anbefaler jeg deg også i år sangen “Når byen gleder seg” fra PUST. Du finner den dersom du trykker på 18.desember i årets julekalender fra #Denene og #Unicef. Jeg anbefaler deg også å trykke på flere luker i kalenderen. Bildet ovenfor er hentet herfra.

Supermenneske eller god nok?

Publisert i ansvar, Å falle ned i "flink-pike-gryta", å være god nok, menneskelighet, sårbarhet by

Å være seg selv. Av og til kjennes det ut som om det er tid for å røske opp i noen etablerte forestillinger som har satt seg fast. Ta ansvar for at det kun er jeg som lever mitt eget liv, og ingen andre (bittelitt dessverre av og til, men som regel “takk ….. for det!!” Hvem skulle liksom det ha vært…? ).

Oppgjør mot umenneskeliggjøring. Å være “snill og flink pike/gutt” er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i – i større eller mindre grad. Det er (var?) slik vi sosialiseres, og kanskje slik våre lærere, foreldre og viktige andre ønsker å se oss i den perioden vi er lettest å forme. Kanskje. Jeg vet samtidig ikke helt om vi er bevisst hva vi putter i denne boksen når vi tenker om barn og ungdom at vi vil at de skal være snille og flinke (eller når vi tenker det om oss selv). I mitt hodet er det å være snill koblet opp mot det å være stille, rolig, uselvisk, usynlig, å ikke våge å si i mot. Men vi ønsker vel at barn og unge står for det de mener, at de blir sinte i møte med opplevd urettferdighet, som sier oss imot, er kritiske, rause med seg selv og andre, og reflekterte? Dersom vi snur bittelitt på det innholdsmessige i dette ved å spørre hva vi eksempelvis legger i begrepet “snill”, er svarene mange. For meg handler det litt for mye om å være usynlig og stille. Å stadig tilpasse seg andre menneskers og samfunnets forventninger kan gjøre oss utydelige, forstrekte, og gi en opplevelse av å aldri være god nok (vi klarer ikke ramse opp alt vi skulle gjort og vært på en utpust – er ikke det et tegn vi burde ta på alvor?).

Kanskje godhet kan være et bedre ord enn snill? Å vise godhet – både ovenfor andre og seg selv er en mini-redefinering som gjør meg godt i stedet for å tenke at jeg skal være så snill. Jeg har ikke særlig lyst til å være “den snille og føyelige” slik jeg forstår begrepet. Å vise godhet handler for meg mer om å sette grenser, snakke (enda) litt høyere om urettferdighet, være tydelig og klar på egne behov, være raus med andres og egen tilkortkommethet, og være kritisk til røster som vil umenneskeliggjøre det menneskelige i oss: Det som stadig jager oss mot å se bedre ut, være mer effektive på jobb, mer vellykket, og som vanskeliggjør det å ha en sykdom som reduserer oss, sårbarhet i form av ensomhet og utsatthet, og det å synes livet er vanskelig (det er forøvrig ikke noe galt i verdier som handler om produktivitet og et ønske om å bli flinkere, få mer kunnskap, men vi trenger nyanser). Som mennesker trenger vi plass i oss selv. Til å puste, leve og være oss slik vi er. Det å la andres forventninger ta for stor plass i oss (særlig de forventningene som går på effektivitet, vellykkethet, usårbarhet), kan føre til at vi mister en del (eller mye) av oss selv som har behov for oksygen for å overleve.

God nok. Det er verdt å lete etter og heie fram det som gjør oss til mennesker. Etter det som er spontant og levende. Etter de verdiene som understreker at vår oppgave er å rekke akkurat ned til gulvet, og fylle oss selv uten å tenke at vi er for mye eller burde vært så mye mer effektive, fått til så mye mer enn kreftene og tiden tillater. Vi må nok justere oss litt – det må vi alle av og til, men det i oss som vil liv, bevegelse og som støtter opp under at vi er gode nok, tror jeg vi trenger mer av. Selv om det er utfordrende og krever aktive valg, er mer åpenhet for at vi er forskjellige som mennesker noe fint og litt sart noe. For høye forventninger (på samfunns- og individnivå) til alle rollene vi er ment å mestre, er ikke godt for oss, og gjør at det kan bli ekstra tungt når vi møter en vegg, to eller ti, og føler oss som dårlige foreldre, venner, studenter og arbeidstakere fordi det ble for mye å håndtere på en gang. Vi klarte det ikke. Skal ikke det være lov? Kan det være mulig å tenke at vi av og til trenger litt hjelp til å senke forventningene slik at vi får lov til å være oss. Slik at “godt nok” ikke blir en heseblesende kamp for å bli et supermenneske. Kan det tenkes at det er en styrke å vise seg sårbar på den måten?

______________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.