“Si noe som er sant!” kommanderer Cecilie. Victoria er bundet fast til ein stol og sit og vrir seg framom kamera, lenge. Til slutt seier ho: ”Jeg vet ikke om jeg klarer det.”

Et kort sitat, har satt i gang mange tanker. Kanskje er det litt mange tanker på en gang. Sitatet ovenfor er hentet fra en anmeldelse (i Tidsskrift for Norsk Psykologforening) av spillefilmen Bambieffekten som hadde premiere i juli måned. Som anmelderen oppsummerer i tittelen, handler filmen om “Livet i lys av sjølmordet”; om to jenter som inngår en dødspakt, og hvordan livet ser ut i lyset av dette – når livet samtidig leves. Jeg har ikke sett filmen. Sitatet traff meg bare der jeg satt på t-banen. Jeg tiltales av det jeg opplever som et ønske om å grave seg forbi diverse “bambieffekter” (begrepet er et psykologisk fenomen som beskriver hvordan vi mennesker har en tendens til å få sympati for mennesker, dyr, objekt som er søte, eksempelvis dådyret Bambi). På meg virker det som et ønske om å jobbe seg forbi klisjeer, finne ut av hva som bor bak fasader (som ofte er der av en god grunn). Jeg kobler sitatet fra denne filmen opp mot en underliggende ensomhet som kanskje ikke er så synlig. En ensomhet som handler om et fokus på at vi er oss selv nok. Dersom ingen spør etter hva som er sant for oss – hvordan kan vi vite hva vi tenker, føler, kjenner? Hvordan kan vi vite hvem vi er som mennesker, og hva har vi behov for? Spørsmålet er hva som skjer når det ikke er “lov” eller vi ikke klarer å lene oss på andre. Hva skjer dersom det blir veiledningen inni oss? For det er vel ensomme vi blir, når vi tenker at livet skal mestres, – uavhengig av andre mennesker?

Noen mangler familie. Noen å spise middag med eller mennesker å ringe eller skrive til når livet er tøft. Dersom det ikke finnes noen rundt oss som gir oss mot til å leve, dersom vi mangler gode relasjoner, blir livet ensomt. I utgangspunktet synes jeg både “ensom” og “alene” har noe skremmende i seg. Et slags punktum. I møte med begge ordene – og også følelsen “ensom” eller “alene” – er assosiasjonene som vekkes i meg, i første omgang negativt ladet. Samtidig slår det meg hvordan Victoria sin stemme, denne korte setningen, kan vise oss en annen måte å se dette på.  Kan det hun sier være det første steget mot alenehet i motsetning til ensomhet? Det jeg ser når jeg går tilbake til bildet i innledningen av blogginnlegget, er et menneske på en øde strekning. Kanskje er det deg, meg, Victoria eller Cecilie? Personen står der, og ser ingen andre rundt seg. Det kjennes ensomt ut. Og ikke minst mørkt. Det er noe endelig og absolutt der. Med mindre vi tar “a second gaze”; ser en ekstra gang, bruker litt tid der. Dersom vi ser bildet i lyset av sitatet, og sitatet i lyset av bildet, opplever jeg at det ligger en invitasjon her. Victoria sier: “Jeg vet ikke om jeg klarer det.” For meg ligger det en innbydelse der – en naken oppmuntring til relasjon. Cecilie ber henne om å si noe som er sant. Selv om Victoria kanskje ikke opplever det selv – er kanskje dette noe av det sanneste svaret hun kunne gi.

Å bygge relasjoner handler om nærhet, trygghet; vi deler av hvem vi er, vi ser hverandre, spør hvordan det går, berøres av det vi hører, og blir en del av en sammenheng der vi er kjent av andre. Selvstendighet er godt, men uavhengighet skaper ikke nødvendigvis relasjoner – i ytterste konsekvens skaper det ensomhet. Relasjon baserer seg på avhengighet, på at vi kan lene oss på hverandre.  Jeg opplever at det korte sitatet jeg har med fra filmen oppfordrer til relasjon. Vi befinner oss kanskje alle et sted midt mellom ytterkanter – mellom uavhengighet og avhengighet. Vi prøver å takle livet så godt vi kan, men hva når det butter i mot? Kanskje vet vi ikke hva vi skal si. Vi føler oss som et langt, tynt tre i en skog uten trær. Og det er da spørsmålet fra Cecilie til Victoria står frem som viktig for meg: “Si noe som er sant!” Kanskje kunne hun også sagt: Fortell meg om noe som bærer! Prøv å sett ord på hvordan livet egentlig er!

Alene? Ensom? Vi fødes en og en, men vi overlever ikke uten relasjon – ensomme som lange, tynne trær uten tilhørighet. Det er fint å ha muligheten til å be treet som står litt unna, om å flytte seg nærmere.

___________________________

Bildet ovenfor heter “Alene, men ikke ensom”, og er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.