Be and behold – om himmellengder og jordnærhet

Friheten til å leve som en original og ikke en kopi

Frihet. Kvinnedagen er så mangt for så mange. For noen handler denne dagen om  likestilling og likelønn. For andre er dette en dag i rekken av flere dager der det bes om styrke til å fortsette kampen for friheten til å jobbe mot maktstrukturer som tråkker på og hindrer kvinner i å leve som ytrende og frie skapninger. Andre igjen kjemper for utdanningsmuligheter og mot undertrykkelse. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en tradisjonell barrikadekvinne. Jeg roper sjelden høyt i store forsamlinger (jeg er alt for sjenert) og bruker ytterst få ganger store ord på egne eller andres vegne (bare av og til). Jeg er på vei mot å finne min egen stemme og er nok litt mindre redd for å bruke den nå enn jeg var tidligere. Har kanskje begynt å tro på at jeg også har en plass. Derfor, fordi det er kvinnedagen i dag og fordi jeg vil bruke min stemme, vil jeg skrive noen ord om frihet.

Finnes det en mal? Friheten til å leve som en original fremfor en kopi. Dette er noe generelt fellesmenneskelig  - noe både menn og kvinner skal få rom til. Likevel har jeg en følelse av at kvinner innimellom kan kjenne litt ekstra på dette. Behovet for å ‘blende inn’ i mengden. Bli like veltrent, velkledd, vellykket, velartikulert (ordlisten foreslår her at jeg skal bruke vertikaltdelt – det kan i grunn være særdeles passende å bruke innimellom) og veltilpasset som ‘alle andre’. Det er ikke noe i veien med noe av dette, men finnes det en mal vi alle skal følge? På kvinnedagen vil jeg driste meg til et spørsmål til oss kvinner: hvorfor i all verden vil vi være så like? Nå tenker jeg ikke på viktige og nødvendige kampsaker for kvinner verden over som likestilling, likelønn, like muligheter for utdanning, god rettssikkerhet for alle, frihet til å utøve ytringsfrihet og frihet fra individuelle og samfunnsmessig undertrykkende strukturer. Jeg tenker på et behov jeg synes å ane som handler om en form for kvinnelig konformitet der høye forventninger og krav som nesten kveler oss, tar mye tid og krefter. Hvor ble det av ‘god nok’? Ikke et ‘god nok’ som sier at jeg skal si meg fornøyd med alt til en hver tid. Ikke denne litt resignerte ‘god nok’ som ikke vil frem, ikke kan heve stemmen og helst ikke kan si i fra og være tydelig. Men en ‘god nok’ som praktiserer raushet og tabbekvote, åpenhet, ærlighet og vilje til å backe hverandre opp. En klokskap som ser på ulikheter som en nødvendighet.

God nok. Det er alltid skummelt å skulle si at noe er viktigere enn noe annet på en dag som kvinnedagen fordi det finnes så mye som er viktig og nødvendig å snakke om. Likevel vil jeg si at hvilke verdier og holdninger vi har til det å være kvinne, er helt sentralt. Uavhengig av om det handler om kropp, makt, trening, språk, mat, sårbarhet, styrke eller følelser, har det hver enkelt av oss kommuniserer, en betydning for mennesker rundt oss. Måten vi ser på oss selv, ikke bare kan, men vil reflekteres videre. Har vi skyhøye forventninger til oss selv og andre som vi ikke en gang orker å innrømme for oss selv og andre at vi har, vil dette påvirke andre. Fra jenter på 6, 12 og 22 år, til kvinner på 32, 45 og 76 år (jeg mener alle). Derfor ønsker jeg at vi skal tenke over hvordan vi snakker om og forholder oss til det å være kvinne, og forsøke å snakke mer om det å være god nok. Og mener det. Kanskje må vi rive ned noen skyskrapere (høye forventninger) for å leve mer helt? Det får så være. Det er fint å kunne være tydelig og sterk. Orke å gå på Gaustadtoppen eller halvveis rundt Sognsvann. Det er viktig å  kunne være sårbar, si at vi er slitne og ikke orker noenting akkurat nå. Det trenger ikke å være et enten eller. Vi kan være både sterke og svake. Vi kan heve stemmen, være skarpe i kantene og også velge å ikke si noe. Det ene er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre. Det gjenspeiler kun i større grad hvordan øyeblikket og livet ser ut akkurat nå. I dag valgte jeg å skrive dette. Og i dag, på denne kvinnedagen, var det viktig for meg å kommunisere ut budskapet om denne typen frihet til kvinner og menn. Det er viktigere å kjempe for friheten til å leve som en original utgave av oss selv fremfor å bli en kopi av andre. Det er kun der vi kan finne frem til vår egen stemme, bli kjent med egne behov og legge trykk bak det vi mener er viktig.

_________________________________

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Veikrysset mellom utenforskap og fellesskap

Posted in barn og sårbarhet, raushet, utenforskap by Maria on april 17, 2012

Er det livets uutholdelige tunghet at vi forsøker å skape andre mennesker i vårt bilde? Hva ville skjedd om vi omfavnet menneskeligheten som fellesnevner i stedet?

Et “vi” som inkluderer. Var du en av dem som grudde deg for å gå bakover i skolebussen om morgenen på grunn av “de store gutta”? Var du “den eneste” som kom godt over ti blank på sekstimeteren(det kunne hvertfall opppleves sånn fordi det kun var de som løp på “akseptabel” tid som sa noe), eller fikk du kanskje høre at du ikke kunne synge, eller sang falskt? Jeg var det;  en av de som grudde seg til bussturen på grunn av “gutta på bakerste rad”. Det var frykt fra min side; jeg var jo ganske liten og lav, men fra deres side handlet det nok om at noen hadde skapt så mye redsel i dem at de måtte få den ut på noen. Jeg var nok ikke den første eller siste. Jeg var aldri særlig glad når skoleklokka ringte inn til gymtimen for jeg klarte jo “ingenting”; det var i hvertfall min opplevelse. Jeg likte ikke å stupe kråke, løp ikke fort nok, og hadde vannskrekk (i ettertid tror jeg at jeg kunne trivdes godt med både det ene og andre, og får heller bruke tid på å oppdage det gode i voksen alder). At jeg synger falskt har jeg aldri fått høre, men at stemmen min ikke passet helt inn ble formidlet av noen som hadde litt for mye autoritet. Denne bloggposten handler ikke om min tid som skoleelev, men jeg ønsker å gi mer eller mindre ufarlige eksempler som sier noe om hvor lite som skal til for at noen kjenner seg utenfor i samfunnet. Det er kun snakk om noen sekunder (eller kanskje til og med hundredeler), en hånlig latter, eller en bemerkning som kom veldig skjevt, ut, og ble sittende i lenge. Veien dit at “vi” ikke inkluderer “meg” eller “deg” er kort, og det er enkelt å lage kategorier der “de” er mindre verd fordi “de” ikke er som “oss”.

Mellom utenforskap og fellesskap. Hvordan ville du ønske å bli møtt hvis du var gutten som spredde frykt fordi noen hadde plantet så mye redsel i deg at du måtte få den ut, og ikke visste om noen annen måte enn å ta de som var mindre enn deg? Hva ville du trengt dersom du var den som unngikk å synge fordi noen hadde fortalt deg at stemmen din var feil? Spørsmålene og fryktene våre endrer karakter når vi blir voksne. Vi bekymrer oss mer for økonomi, ferier, tidsklemma, oppdragelse, og om vi gjør jobben godt nok. Mens vi tenker mindre på skolebusser, pugging av pensum og plagsomme friminutt (kanskje?). Allikevel tror jeg ofte det er noe som gir gjenklang i oss når vi hører andre fortelle om seg selv fordi vi alle ønsker og lengter etter å bli møtt for dem vi er. Vi trenger å få utvikle kreativiteten vår, vi trenger å høre til, kjenne at noen er glad i oss, at det spiller en rolle at vi er til og beveger oss rundt på denne jorda. Hvis jeg var den redde gutten, den sangglade som mistet stemmen, – ville jeg ønske å bli møtt med raushet. At noen gav meg tid og rom til å finne ut av hvem jeg var og ønsket å være. Jeg ville nok også ønsket noen å støtte meg på enkelte dager, et “vi”. For raushet er veikrysset mellom utenforskap og fellesskap. Et veikryss vi står ved – kanskje hver dag. Det hender i større eller mindre grad at vi faller ned i veigrøftene “feil” og “ikke god nok”, og sier til oss selv at vi burde klart å gjøre dette mye, mye bedre (og der falt hammeren ned i eget hode fordi vi ikke levde opp til egen eller andres standard).  Da er det godt å ha noen som forteller oss at vi får nye muligheter. Vi får… For det er ikke bare du som trenger nye muligheter til å gjøre ting på en litt annen måte. Det gjør jeg også. Plutselig er “vi” et “vi”. Stemmene våre er så forskjellige og allikevel så like. Vi snakker alle vårt språk for å forsøke å nå frem til hverandre med budskapet: jeg trenger raushet for å kunne finne frem til og være meg. Når vi finner ut at millimeteren frem til “vi” er kortere enn vi tror blir det kanskje litt lettere å møte hverandre med raushet og takhøyde.

Ubetinget raushet. Jeg er ikke lenger redd for “gutta på bussen”, men kjenner sinne ovenfor dem som plantet frykten i dem så tidlig. Det er ikke slik det skal være! Barn skal ikke fratas muligheten til å være seg selv. Barn skal ikke bli tvunget inn i et utenforskap som fremmedgjør dem fra det undrende og lekne, og etterlater et krater fylt av uhåndterlige følelser. Barnligheten går i skjul når den ikke blir møtt, og erstattes av falske masker som baserer seg på frykt. Uansett hvor unge eller gamle vi er, oppleves det smertefullt å kjenne seg utenfor. Derfor tror jeg vi trenger mer av raushetens ubetingede natur; at vi fremfor å konstruere fremmedgjørende kateogier og masker, møter vår egen og andres menneskelighet, og tar den på alvor selv om det både betyr å ta ansvar, bruke tid og jobbe for å få det til.

________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Å lete bak overskriftene…

Posted in raushet, se bak overskriftene by Maria on desember 31, 2011

Jeg går 2012 i møte med en blandet følelse. Hva vil erfaringene som venter og året som kommer gjøre med meg? Ja, det ligger litt frykt der – HVA vil komme? Blir det mer å bære eller kanskje mindre å savne? Vil tankerekkene bli lengre, eller kanskje tydeligere? Kommer konsentrasjonen til å forråde midt i oppgaveskrivingen, eller vil engasjementet finne frem?

Monsteret under senga, og spøkelsene i klesskapet tror jeg ikke på lenger, men livet tar både rare, vonde, overraskende og fine vendinger. Livet er og blir noe vi ikke har oversikt over – på godt og vondt, noe 2011 i høyeste grad er et eksempel på – både samfunnsmessig og individuelt. Men litt bakenfor. På siden av bokstaver i fete typer finnes overskrifter som aldri nådde høyt nok. Et ensomt menneske har kanskje ikke nok nyhetsverdi for allmennheten. Nedskjæringer på sykehusene og i psykiatrien gjøres på bakgrunn av tall som viser minus herfra og til månen. Men baksiden av medaljen – at nedleggelser og kutt kan ramme enkeltmenneskers livsmot, er  ubehagelig å forholde seg til. Det blir så veldig nært om vi skulle ta det inn over oss. For nært.

Det å se de usynlige, å være opptatt av enkeltmennesket selv om det føles alt for nært, det å lete etter overskriftene som aldri ble skrevet, har en verdi. For i det å se hver enkelt, ligger potensialet til å virkeliggjøre håp som har blitt borte i håpløsheten, eller som har vært skjult så lenge at det ikke synes lengre. Med håpet kommer drømmer og tro på vår egen evne til å ta gode valg for livet, og mot til å møte utfordringene som kommer med sårbarhet og oppreisthet på samme tid. I det å møte mennesker med nysgjerrighet og undring ligger det påfyll av kampvilje for den som har blitt tråkket på, og befrielse for dem som trodde de ville bli dømt. Med litt mer raushet i møte med både oss selv og andre, kan mye godt skje! Ta en tur innom Marias Metode, og les mer om raushet!

Jeg ønsker dere alt godt for året som kommer! Jeg håper det bringer mye god latter, viktige samtaler, engasjement og mye nysgjerrighet og undring. Del gjerne denne posten videre med andre, og lik bloggen på facebook.

___________________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.

Tagged with: ,