Frihet. Kvinnedagen er så mangt for så mange. For noen handler denne dagen om likestilling og likelønn. For andre er dette en dag i rekken av flere dager der det bes om styrke til å fortsette kampen for friheten til å jobbe mot maktstrukturer som tråkker på og hindrer kvinner i å leve som ytrende og frie skapninger. Andre igjen kjemper for utdanningsmuligheter og mot undertrykkelse. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en tradisjonell barrikadekvinne. Jeg roper sjelden høyt i store forsamlinger (jeg er alt for sjenert) og bruker ytterst få ganger store ord på egne eller andres vegne (bare av og til). Jeg er på vei mot å finne min egen stemme og er nok litt mindre redd for å bruke den nå enn jeg var tidligere. Har kanskje begynt å tro på at jeg også har en plass. Derfor, fordi det er kvinnedagen i dag og fordi jeg vil bruke min stemme, vil jeg skrive noen ord om frihet.
Finnes det en mal? Friheten til å leve som en original fremfor en kopi. Dette er noe generelt fellesmenneskelig - noe både menn og kvinner skal få rom til. Likevel har jeg en følelse av at kvinner innimellom kan kjenne litt ekstra på dette. Behovet for å ‘blende inn’ i mengden. Bli like veltrent, velkledd, vellykket, velartikulert (ordlisten foreslår her at jeg skal bruke vertikaltdelt – det kan i grunn være særdeles passende å bruke innimellom) og veltilpasset som ‘alle andre’. Det er ikke noe i veien med noe av dette, men finnes det en mal vi alle skal følge? På kvinnedagen vil jeg driste meg til et spørsmål til oss kvinner: hvorfor i all verden vil vi være så like? Nå tenker jeg ikke på viktige og nødvendige kampsaker for kvinner verden over som likestilling, likelønn, like muligheter for utdanning, god rettssikkerhet for alle, frihet til å utøve ytringsfrihet og frihet fra individuelle og samfunnsmessig undertrykkende strukturer. Jeg tenker på et behov jeg synes å ane som handler om en form for kvinnelig konformitet der høye forventninger og krav som nesten kveler oss, tar mye tid og krefter. Hvor ble det av ‘god nok’? Ikke et ‘god nok’ som sier at jeg skal si meg fornøyd med alt til en hver tid. Ikke denne litt resignerte ‘god nok’ som ikke vil frem, ikke kan heve stemmen og helst ikke kan si i fra og være tydelig. Men en ‘god nok’ som praktiserer raushet og tabbekvote, åpenhet, ærlighet og vilje til å backe hverandre opp. En klokskap som ser på ulikheter som en nødvendighet.
God nok. Det er alltid skummelt å skulle si at noe er viktigere enn noe annet på en dag som kvinnedagen fordi det finnes så mye som er viktig og nødvendig å snakke om. Likevel vil jeg si at hvilke verdier og holdninger vi har til det å være kvinne, er helt sentralt. Uavhengig av om det handler om kropp, makt, trening, språk, mat, sårbarhet, styrke eller følelser, har det hver enkelt av oss kommuniserer, en betydning for mennesker rundt oss. Måten vi ser på oss selv, ikke bare kan, men vil reflekteres videre. Har vi skyhøye forventninger til oss selv og andre som vi ikke en gang orker å innrømme for oss selv og andre at vi har, vil dette påvirke andre. Fra jenter på 6, 12 og 22 år, til kvinner på 32, 45 og 76 år (jeg mener alle). Derfor ønsker jeg at vi skal tenke over hvordan vi snakker om og forholder oss til det å være kvinne, og forsøke å snakke mer om det å være god nok. Og mener det. Kanskje må vi rive ned noen skyskrapere (høye forventninger) for å leve mer helt? Det får så være. Det er fint å kunne være tydelig og sterk. Orke å gå på Gaustadtoppen eller halvveis rundt Sognsvann. Det er viktig å kunne være sårbar, si at vi er slitne og ikke orker noenting akkurat nå. Det trenger ikke å være et enten eller. Vi kan være både sterke og svake. Vi kan heve stemmen, være skarpe i kantene og også velge å ikke si noe. Det ene er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre. Det gjenspeiler kun i større grad hvordan øyeblikket og livet ser ut akkurat nå. I dag valgte jeg å skrive dette. Og i dag, på denne kvinnedagen, var det viktig for meg å kommunisere ut budskapet om denne typen frihet til kvinner og menn. Det er viktigere å kjempe for friheten til å leve som en original utgave av oss selv fremfor å bli en kopi av andre. Det er kun der vi kan finne frem til vår egen stemme, bli kjent med egne behov og legge trykk bak det vi mener er viktig.
_________________________________
Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
