De usynlige

Dette er del fem i fortellerrekken.

Du så på klagetreet mitt oftere enn jeg gjorde. Det var der du var nærmest, men ikke fikk slippe til. Av og til kom jeg nær deg. Satte meg ned. Så på de etter hvert over førti glassbitene i ulike farger som var festet med ståltråd rundt tykke og tynne grener. Blå. Blanke. Sorte. Hav. Lengsel. Håp. Mørke. Ord som i dag gir meg assosiasjoner til disse turene jeg tok ut til deg. De varte ikke så lenge om gangen. Kun korte visitter ble gjort når jeg kjente at jeg ønsket å hjelpe deg til å lete etter språket. Jeg hadde forstått at du hadde mistet det tidlig. I din irrgrønne alder. At tapet var fryktelig for deg. Ofte ble jeg forhindret fra å komme til deg. Det kunne være lange pauser på måneder og år. Det er nå du minner meg på at jeg må flette inn en til i fortellingen. Du sier at det er viktig at jeg gjør det, og spør om jeg husker kvelden og natten da jeg satt under treet med hodet i hendene. Dette er blitt like mye din fortelling som min, og jeg tenker vel at du kan ha rett. La meg forsøke.

Den kvelden og natten som slettene ber meg om å fortelle om, virket og virker fremdeles som flere år som beveger seg mellom både fortid, nåtid og fremtid. Jeg hadde satt meg ned under treet for å puste ut. Jeg var sliten og hadde formet hendene som en skål oppå de bøyde knærne. Hodet hadde jeg lagt oppå. Jeg hadde forsøkt å snakke med deg i mange timer, men du lå bare der, lysegul på vei til å bli lysebrun. Hvorfor ville du ikke snakke? Jeg forsto at du var uendelig trist, og gav deg ingen skyld for ditt manglende språk, men kjente meg frustrert. Jeg husker at jeg reiste meg opp. Knyttet hendene mot den nattsvarte himmelen og skrek: ”Hvorfor har du tatt språket fra slettene? Ser du ikke hva som skjer? Vil du ikke at den skal se frodig og grønn ut? Ikke la det som er knust ødelegges mer!” Om jeg fikk svar? Nei, jeg gjorde ikke det. Kanskje var det det som gjorde at natten virket så uendelig lang. Som mange, mange år med en taushet så bunnløs at selv ikke lyden av vann nådde frem, men fortsatte å falle og falle. Ned i et tilsynelatende bunnløst mørke.

Bildet er hentet fra Flickr. Kilde her.

De andre fire delene i fortellingen:
Del fire: Du er en del av meg
Del tre: Slettenes stille melodi
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

Slettenes stille melodi

Jeg er en vandrer av natur. Kanskje først og fremst i språkets landskap, men også i det indre. Jeg tiltrekkes av det som er levende og gir liv. Det jeg beveges av, og som beveger meg. Tiltales av menneskers dyp og kontraster. Der paradoksene får rom, ønsker jeg å få være. Jeg forsøker kanskje å gjøre plass for paradoksene i mitt liv også. Det er ingen enkel jobb.

Før slettene fikk språk, for det vet jeg jo at de fikk til slutt, hørte jeg av og til at de nynnet. Det var så stille at jeg ikke fikk tak i tonene. Jeg ventet. Så en dag gav tonene mening for meg. Det var en sang om hjemlengsel. Jeg vet ikke egentlig hvordan en slik sang høres ut, men tenker at slik kan den godt være. Vakker. Varsom. Dette gjorde meg nysgjerrig og undrende. Var disse tonene slettenes egne, eller nynnet de på andres vegne? Nynnet de til meg? Det tok mange år før jeg fant ut hvilket slektskap jeg følte med disse slettene som gjorde at jeg hørte hjemme der, og som også gav en slags forklaring på denne melodien.

Den første gangen jeg hørte tonene, tok jeg av meg skoene. Deretter de hvite sokkene. Og der sto jeg. Barbent. Kjente at det den gang lysegrønne på kanten til lysegule grasset så vidt stakk meg litt under fotbladet. Det var ikke like mykt som irrgrønt grass, men heller ikke like hardt og skånselsløst som harde lysebrune strå. Slik som åkeren blir sent på høsten når kornet er tatt inn, og kun minnene står igjen. Et rom inne i meg som sto nedstøvet, slik som slettene var lysegrønne og nesten lysegule, fortalte at noe kjent og på samme tid ukjent var på vei. Samtidig var det som om slettene hadde sluttet å nynne. Jeg fikk ingen flere spor. Med den svake nynningen hadde slettene sagt sitt. Gitt meg det eneste avtrykket av kjennskap til meg, og bad meg om å lete videre selv. På et vis går det an å si at kanskje dette var første gangen slettene fikk språk. De sa ingenting, men noen ord ble formet i mitt hode. Den gang alt var ingenting, kunne ikke slettene si noe. Der jeg og ensomheten gikk bortover. Før de spurte om jeg ville fortelle deres historie. Kanskje måtte ensomheten bli borte først før slettene begynte å nynne? Først stillhet. Så nynning. Deretter språk? Det er etapper mellom hvert steg, og språket begynner med bokstaver og enkle ord. Slike ord som glass.

Kilde fotografi:

Dette er tredje fortelling i en serie. Hvor mange det blir vet jeg ikke. Hvis du vil lese de andre to, kan du se her:
Første del: Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg
Andre del: Jeg vil lukke deg ut igjen

Reisetempo

Ho står tilsynelatende stille. Midt på veien. Blikket er vendt fremover. I øynene gjenspeiles konturene av en lang grusvei. Helt fremme i horisonten bøyer den seg svakt mot høyre og forsvinner for søkende blikk. Mer ser ho ikke. Det som ligger bak titter over skuldra med jevne og ujevne mellomrom. På innsida høres lyden av svake og sterke stemmer fra personer som har stått nær. Andre har kanskje stått et godt stykke unna. På en annen kant enn der ho sto. Menneskestemmer som preger sjelen. Som rører ved strenger i hjertets mørke avkroker. Steder ho aldri visste fantes. Ho gir det tid. Nok tid. Ser deretter fremover igjen. Setter den ene foten foran den andre. Kjenner hvordan det faste underlaget tar i mot føttene når skoene treffer underlaget. Ho går et stykke vei. Stopper opp. Langt der fremme ser ho omrisset av deg. Kjenner igjen ganglaget ditt. Den rette ryggen. Det er som om ho kan kjenne det varme blikket hvile på ansiktet lenge før du når frem.

Gir jeg meg selv lov til å tenke at jeg ikke skal ta alle dager på en gang…? Dersom jeg skal ut på reise ønsker jeg jo ikke å ta mer enn en dag om gangen. Jeg ønsker å oppleve. Ta inn. Sanse. Kanskje ville det av og til være enklere å tenke i metaforer. Ser jeg for meg livet som en reise, kan kanskje reisetempoet senkes litt slik at jeg er til stede på den måte som er min. Jeg skal ikke til enden av veien i dag. Kanskje er det ikke målet eller resultatet som er meningen eller det jeg ønsker å speide etter, men mer det å være underveis. Å være på vei. Bevege meg.

En ung pikes beretninger

Ho har satt seg ned ved det lave, hvite trebordet midt i stua. På en lysegrønn pute. Gardinene blafrer lett fra den smale lufteåpningen. Mellomrommet er lite, men hintet av mild vinterluft eller skarp vårluft når frem. Ho har satt frem et glass med iskaldt vann. To hvite ark ligger nyoppdaget og ferske på enden av bordet. Smiler opp til ho fra sin blanke verden. En kvesset blyant venter på eventuelle tanker som ikke kan slås like hardt fast. De som må gjennomtenkes og tygges litt på før ho våger å slå de fast. Ho har forberedt seg en lang halvtime. Gjort seg klar til å hamre løs på den gamle skrivemaskinen. I dag er ho glad for at den ikke ble begravd da det gamle huset ble jevnet med jorden. At den ikke skulle dele skjebne med kassaapparatet eller alderstegne skilt med husholdningsreklame hjulpet frem av smilende unge piker. Særskilt fornøyd i dag fordi tastaturet ikke har delete-tast. Fingrene møter taster med betydelig mer tyngde enn det noe raskere og mer digitalt kan fremtrylle. Motstanden i seg selv gjør kinnene hennes lett røde. Den lysegule kardiganen er trukket tett inntil kroppen. Håret er satt opp i en lett tilfeldig frisyre der hårstråene alltid er vagt ventende, men utålmodige. Ryggen er rak og lett fremoverlent. Det er engasjement helt ut i fingerspissene. De smale fingrene berører tastene. Det er ryggrad og besluttsomhet i de jevne slagene. Etterlater seg hennes særegne fingeravtrykk, og ordene overføres tydelige til det hvite arket. En ung pikes beretninger…

Det er lov å drømme seg bort i en tydelighet som kanskje ikke helt er min egen – ennå, men som kan bli det. Det er et slags vågestykke å skrive blogg. Tørre å la ordene bli stående. Ikke trekke de tilbake igjen. La de være akkurat slik de er. Noe er usminket. Annet er blankt, beskrivende eller nakent. La ordene skape gjenkjennelse eller ikke. Våge å skrive til meg selv: La stå!