Du sitter der. Venter. Med fremoverlent og nærværende holdning har du holdt blikket mitt fast. I dagene som var. Det er noe ved deg som får minnene til å flyte opp som usynlige glassbiter av tidligere ingenting. Midt mellom glemsel og erfaring blir noe hentet frem. Betraktet, men aldri veiet. Lette fjær av tilstedeværelse blir noen dager en betongmur som legger seg i magen. Fordi. Vi har lagt noe bak oss. Vi som var sammen i øyeblikkene av brutale fravær. Jeg kan se det i blikket ditt også. At du er sorgfull. Jeg kan kjenne hjerteslagene dine bevege mine egne der jeg sitter i stille og dirrende tåkelur. Venter på at minuttene skal gå. Orda ligger ytterst på tungespissen. Vil mer enn gjerne slippe taket og sveve inn i mellomrommet der jeg begynner å ane at de hører hjemme. Rommet blir værende på innsiden. Blir en del av meg hvis jeg rekker frem hendene. Jeg vet du blir værende. Og vissheten gjør at regnet begynner å skylle over åkrene. Håpet ligger lydløst. Helt stille. Uten å puste. Av frykt for å briste. En dag åpner jeg boken som ble åpnet for øyeblikk og evigheter siden. Da vil glimtet stå for meg som et hvitt blaff. Og jeg vil vite. At evigheten varte et øyeblikk. Og øyeblikket en evighet. Og det var slik det var ment å være.
Noen dager kommer det ord som jeg ikke vet hvor kom inn. Jeg kan ane noe om hva de handler om. For deg kan kanskje kun en av setningene eller et av ordene gi mening. Det er slik det er, og slik jeg vil det skal være.
