Av og til krever livet så mye mot, at en halv kopp ikke er nok selv om du virkelig kan få kjøpt store tekopper. Tilitersbøtta kommer til kort. Jeg kjenner ingen som har badekar lengre (tror jeg – jeg stiller sjelden folk det spørsmålet når jeg treffer de; har du badekar?), og dusjen lekker alt bare ut av. Jeg skulle hatt et hav av mot slik at jeg kunne hoppe midt ute i det. Jeg kan ikke stupe, men på mitt mageplaskende vis skulle jeg da klart å komme meg ned i vannet. Jeg ville veivet med armene i frykt for hva som ventet meg der nede (for jeg har vannskrekk), og samtidig ville jeg omfavnet vannet ved å la det omslutte meg. Vi trenger vel alle litt påfyll av mot innimellom. For ordene: “Du er sterkere enn du tror”, får i hvert fall meg til å si: Jeg? Hoppe? Hav? Mot? Sterk? Næ… Jeg føler meg verken særlig sterk eller modig. Som oftest føler jeg meg gjennomsnittlig veldig usterk (definer det den som kan). Men noen ganger er det et lite lys; et engasjement, en bevegelse, en godfølelse som gjør at jeg tenker at ordene kanskje stemmer bittelitt allikevel (som du sikkert skjønner, er jeg veldig takknemlig for slike lysglimt). For min tro på min egen styrke er ikke stor. Da er kanskje virkeligheten at jeg er litt sterkere da. For jeg tror ikke ordene er ment som en slik “hal-i-og-dra-deg-selv-etter-håret-setning”. Slike er jeg allergisk mot. Den sier bare i et litt sånn kjekt tonefall med humorsnert, og en god porsjon nærvær og omsorg at: Du ER sterkere enn du tror.

En gang skal jeg tro på det.

________________________