Livet er ikke et eventyr. Det er heller ingen dans på roser. Vel, innimellom er det nok det også. Poenget mitt er likevel først og fremst at livet er smått OG veldig stort. Det er noen øyeblikk jeg vil skal vare i en evighet og litt til. Fylt av mestring, engasjement og varme får jeg energi og overskudd til det mest utrolige (slik jeg ser det). Det kan være hvitveisen på stuebordet som ble plukket på en morgentur, det hjemmebakte brødet laget som en god avslutning på en lang dag. Krevende, men inspirerende prosjektjobbing, strukturering av kaos og en varm ettermiddag på verandaen. Slike øyeblikk gir energi og kaster av seg mye godfølelse. Og så er det de øyeblikkene du kunne fått til 90% avslag av meg. De gangene livet føles flere nummer for stort. Når kulda setter inn uten at nettene har blitt lange en gang. Det kan være midten av mai, over tredve grader og tropenatt, men det hjelper ikke. Jeg kan se meg i speilet og kikke en annen vei. Jeg er sliten, trøtt og har fått mer enn nok av meg selv. De gangene kjenner jeg at livet overmanner meg og får meg til å tenke at det lureste kanskje hadde vært å sove det bort. Begge øyeblikkene vinner. Noen dager kunne jeg hatt konkurssalg på tankene mine og følelsene som følger. Da er jeg sur, trist, lei og litt inne i en “idag-duger-du-ikke”-stemning”. Den er jammen vanskelig å riste av seg (tips mottas med takk)! Og så er det de dagene jeg går ut i marka, alene eller sammen med noen. Hvor jeg setter meg ned for å skrive og ordene kommer. De øyeblikkene deler jeg gjerne. De andre dagene er litt utfordrende å skrive om. Fordi motivasjonen er på bånn. Ordene setter seg fast i halsen. Og jeg? Der og da tenker jeg ikke at det konkurssalget som foregår inni hodet mitt er verdt å dele med andre.
Kategoriarkiv: Mot til å tro på seg selv
Friheten til å leve som en original og ikke en kopi
Frihet. Kvinnedagen er så mangt for så mange. For noen handler denne dagen om likestilling og likelønn. For andre er dette en dag i rekken av flere dager der det bes om styrke til å fortsette kampen for friheten til å jobbe mot maktstrukturer som tråkker på og hindrer kvinner i å leve som ytrende og frie skapninger. Andre igjen kjemper for utdanningsmuligheter og mot undertrykkelse. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en tradisjonell barrikadekvinne. Jeg roper sjelden høyt i store forsamlinger (jeg er alt for sjenert) og bruker ytterst få ganger store ord på egne eller andres vegne (bare av og til). Jeg er på vei mot å finne min egen stemme og er nok litt mindre redd for å bruke den nå enn jeg var tidligere. Har kanskje begynt å tro på at jeg også har en plass. Derfor, fordi det er kvinnedagen i dag og fordi jeg vil bruke min stemme, vil jeg skrive noen ord om frihet.
Finnes det en mal? Friheten til å leve som en original fremfor en kopi. Dette er noe generelt fellesmenneskelig - noe både menn og kvinner skal få rom til. Likevel har jeg en følelse av at kvinner innimellom kan kjenne litt ekstra på dette. Behovet for å ‘blende inn’ i mengden. Bli like veltrent, velkledd, vellykket, velartikulert (ordlisten foreslår her at jeg skal bruke vertikaltdelt – det kan i grunn være særdeles passende å bruke innimellom) og veltilpasset som ‘alle andre’. Det er ikke noe i veien med noe av dette, men finnes det en mal vi alle skal følge? På kvinnedagen vil jeg driste meg til et spørsmål til oss kvinner: hvorfor i all verden vil vi være så like? Nå tenker jeg ikke på viktige og nødvendige kampsaker for kvinner verden over som likestilling, likelønn, like muligheter for utdanning, god rettssikkerhet for alle, frihet til å utøve ytringsfrihet og frihet fra individuelle og samfunnsmessig undertrykkende strukturer. Jeg tenker på et behov jeg synes å ane som handler om en form for kvinnelig konformitet der høye forventninger og krav som nesten kveler oss, tar mye tid og krefter. Hvor ble det av ‘god nok’? Ikke et ‘god nok’ som sier at jeg skal si meg fornøyd med alt til en hver tid. Ikke denne litt resignerte ‘god nok’ som ikke vil frem, ikke kan heve stemmen og helst ikke kan si i fra og være tydelig. Men en ‘god nok’ som praktiserer raushet og tabbekvote, åpenhet, ærlighet og vilje til å backe hverandre opp. En klokskap som ser på ulikheter som en nødvendighet.
God nok. Det er alltid skummelt å skulle si at noe er viktigere enn noe annet på en dag som kvinnedagen fordi det finnes så mye som er viktig og nødvendig å snakke om. Likevel vil jeg si at hvilke verdier og holdninger vi har til det å være kvinne, er helt sentralt. Uavhengig av om det handler om kropp, makt, trening, språk, mat, sårbarhet, styrke eller følelser, har det hver enkelt av oss kommuniserer, en betydning for mennesker rundt oss. Måten vi ser på oss selv, ikke bare kan, men vil reflekteres videre. Har vi skyhøye forventninger til oss selv og andre som vi ikke en gang orker å innrømme for oss selv og andre at vi har, vil dette påvirke andre. Fra jenter på 6, 12 og 22 år, til kvinner på 32, 45 og 76 år (jeg mener alle). Derfor ønsker jeg at vi skal tenke over hvordan vi snakker om og forholder oss til det å være kvinne, og forsøke å snakke mer om det å være god nok. Og mener det. Kanskje må vi rive ned noen skyskrapere (høye forventninger) for å leve mer helt? Det får så være. Det er fint å kunne være tydelig og sterk. Orke å gå på Gaustadtoppen eller halvveis rundt Sognsvann. Det er viktig å kunne være sårbar, si at vi er slitne og ikke orker noenting akkurat nå. Det trenger ikke å være et enten eller. Vi kan være både sterke og svake. Vi kan heve stemmen, være skarpe i kantene og også velge å ikke si noe. Det ene er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre. Det gjenspeiler kun i større grad hvordan øyeblikket og livet ser ut akkurat nå. I dag valgte jeg å skrive dette. Og i dag, på denne kvinnedagen, var det viktig for meg å kommunisere ut budskapet om denne typen frihet til kvinner og menn. Det er viktigere å kjempe for friheten til å leve som en original utgave av oss selv fremfor å bli en kopi av andre. Det er kun der vi kan finne frem til vår egen stemme, bli kjent med egne behov og legge trykk bak det vi mener er viktig.
_________________________________
Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Vårfornemmelse.
Det er en helt vanlig hverdag. En av de værmessig grå og litt sure dagene. Jeg har ikke hatt så mye fore i dag. Har gått og ventet på tilbakemelding på prosjekter som skal landes. Så i dag har jeg god tid til å få ferdig et referat og skrive noen ord her inne igjen. Ikke la det gå nødvendigvis en hel måned eller mer mellom hvert innlegg (hint, hint til meg selv). Dagen startet alt annet enn grålig. Med frokost “ute” allerede ti på åtte fikk jeg en fin start på dagen. Det å gripe tak i muligheten for en morgenprat om skriving og ventetid kombinert med en god frokost, er rett og slett veldig fint.
Jeg er en morgenfugl. Hopper som regel opp av senga når vekkerklokka ringer, og er i større eller mindre grad klar for dagen som ligger foran. I dag fikk dette begrepet ‘morgenfugl’ meg til å tenke på et bilde jeg tok for en liten stund tilbake på vei til et prosjektmøte. I et tre midt i Oslo sentrum var det hengt opp papirfugler i alle mulige farger. Det var en vakker visualisering og konkretisering av at varmen og våren var på vei på tross av at det fortsatt var endel kuldegrader. Treet og fuglene til sammen ble et slags vårsymbol for min del, og passer godt i dag. Hele Oslo roper VÅR. Fuglene kvitrer flerstemt og iherdig i buskene, isen smelter - i hvert fall i sentrum, og sola varmer så godt, så godt. Kanskje må vi forberede oss på at vi fortsatt kan få levert noen snøfnugg fra oven. Likevel har det skjedd en merkbar forandring. Det er som om naturen og vi tar en lang gjesp, strekker oss så mye vi kan, og sakte, men sikkert våkner til vår-vekkerklokka. Det er på tide å stå opp, iaktta at nytt liv også i år kjemper seg opp og frem gjennom frossen jord.
Se opp for flodhester!
Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt. Bm. 1139. Teksten sto på trykk i Aftenposten på torsdag, og ble kommentert på nett av Ahsan Aslam i dag under tittelen “Jeg kommer gjerne på julebesøk.”
Annonsen fra “ensom enke” retter fokus mot noe som blir synliggjort og tydelig for mange av oss, kanskje særlig rundt ferier og høytider. Jeg tror vi her, som i boken “Flodhesten i dagligstuen” (handler om hvordan vi kan gå rundt store og vanskelige tema og late som om de ikke eksisterer i livet vårt – mens det i virkeligheten er som å forsøke å manøvrere rundt en flodhesten i stua – høyst synlig og tilstedeværende), har å gjøre med et tabuområde i samfunnet. Ensomhet. Det holder ikke å få dette “tabutrollet” til å sprekke én gang. Det må gjentas. Gang på gang. Vi lever kanskje alle med større eller mindre flodhester i stua vår. Slike flodhester spiser seg store der voksne ikke forholder seg til temaer som sorg, lengsel, sinne, aggresjon, alkoholisme, vold, isolasjon og ensomhet. Jeg skriver voksne, fordi det er de voksne som har ansvaret for barna når det gjelder å prate om vanskelige ting. Det er de voksnes som skal trøste, vise forståelse for og hjelpe til med å regulere vonde følelser. Barn kan sanse at noe ikke er helt som det skal være. Når vanskelige ting ikke blir satt ord på, ikke får plass og rom nok som det det er (ingen usynlig flodhest, men vonde og utfordrende situasjoner, reaksjoner eller mønster), tar barn skade av det. Noen bærer det kanskje også med seg inn i voksenlivet. Konsekvensene kan være manglende følelse av verdi, ensomhet, en opplevelse av å ikke ha verdi eller en følelse av at ingen bryr seg. Kanskje handler det om at denne flodhesten til tider også bærer med seg tematikk som går fra generasjon til generasjon?
Sunniva Gylver skrev i helga om “Julesmerte”, og det er vel akkurat det noen av temaene ovenfor blir forsterket av. At julen nærmer seg. For noen er dette en høytid preget av glitter og stas, mens for andre handler det mest av alt om å skyve foran seg det man vet kommer. Uforutsigbarhet, ensomhet, vold og så videre. Noen prøver å gjemme flodhesten under teppet og håpe at den går bort av seg selv. At julen kanskje ikke kommer. Å forsøke å skape noe annerledes ut av en forventet smerte, krever at vi har noen rundt oss å støtte oss på. Flodhesten kan ikke forsvinne hvis vi aldri kaller den en flodhest og forstår hvorfor den har blitt så stor. Dette gjelder særlig barna. De har behov for å bli sett, hørt, bli forstått og trodd. Dersom de opplever nok ganger at de blir møtt, kan flodhesten sakte, men sikkert bli mindre, og kanskje også forsvinne? En flodhest sier i grunn: “Du får ikke lov til å overse meg!” Om ikke barn alltid sier det høyt, gjelder det samme for dem: de trenger å bli sett. Bm. 1139 satte tankene i sving.
Snødagen.
Når kulda kommer,er det tid for å legge om tempoet.Bli stående.Puste inn.Kjenne iskrystallene dale ned på tunga.Og le.
Det ble med denne ene dagen. Foreløpig. En dag med snø og kulde på samme tid. En dag for å ta med Canon på tur og fange inn kulden og fargene. Jeg fant en barnehage med søte tegninger. Til å bli i godt humør av. Det var kaldt nok til at isen ikke kom på besøk. I stedet var det knirking under beina, vinterjakke og røde hender.
_________________________________
Om du ønsker å følge bloggen på facebook, kan du klikke deg inn her.
På jakt etter tabbekvoten.
Når pusterommet blir borte. Jeg går rundt og funderer om dagen. På hvordan forventninger både kan skape, men også forhindre bevegelse (jeg lurer mest på det siste akkurat i dag). Forventninger er i utgangspunktet av det gode. Det er håpefullt. Noe der fremme som jeg ikke helt vet hva er, men som jeg knytter gode tanker og følelser til. Kanskje sier forventningene mine noe om hvilke drømmer jeg har? Men så blir det vanskelig. Hva sier håpet mitt, drømmene mine, engasjementet mitt om hvilke standarder jeg møter meg selv og andre mennesker med?
Ekskluderende frykt. Det er vel bare å innrømme det. Jeg har skyhøye forventninger til meg selv (det er ganske slitsomt i grunn). For å sette det litt på spissen forventer jeg egentlig at jeg er flink til noe allerede før jeg har lært det (kanskje var det derfor jeg var en noe umotivert pianoelev gjennom flere år som barn, at jeg til tider er redd for å gjøre ting og forplikte meg til noe som jeg kjenner engasjerer meg). Poenget er ikke at jeg tror læring skjer uten hardt arbeid. All læring skjer gjennom den kjente prosessen “ett steg frem og to tilbake”. Vi prøver og feiler, tenker og reflekterer rundt hvorfor vi handler som vi gjør. Jeg tror kjernen heller handler om at jeg er redd for å gjøre feil (sånn, der var det sagt). Det er en frykt for å ikke klare å gjøre ting riktig , for å ikke nå opp, gjennomføre prosjektet på en god nok måte. Jeg tror noe av årsaken til denne frykten er en tanke som sier meg at gjør jeg en feil, er det ikke plass for meg lenger. Det er en slags eksklusjonsfrykt og jeg liker den ikke.
Å trå utenfor komfortsonen. Kanskje høres det dumt ut, dette? Er jeg bare litt rar, tenker jeg (jeg kan jo godt gå med på at jeg er litt rar, men det er forskjell på å føle seg rar og å kjenne at dette ønsker jeg å gjøre noe med fordi det ikke gjør meg særlig godt). Det går opp for meg at jeg lar være å handle eller engasjere meg i et prosjekt eller noe jeg har tenkt på lenge fordi jeg er redd for å gjøre feil. Er det ikke da det er tid for å bryte og brekke på innarbeidede mønster? “Stikke hull” på forventningene som bare svever langt der borte – et sted der jeg aldri får tak i de? Trå ut av komfortsonen eller utenfor komfortlinja, grave opp tabbekvoten og puste den inn. Kjenne at det er lov til å prøve og feile. Jeg tror ikke det bare er jeg som strever med dette innimellom. Spørsmålet er om det går an å putte den “flinke piken” eller “den flinke gutten” litt til side og heller heie frem det i oss som ønsker å lære, ønsker å tilegne seg kunnskap? Er det ikke viktig i et godt læringsmiljø å stille spørsmål, å ikke alltid ha de riktige svarene, ikke vite, være rådvill, spørre om veiledning? Er det ikke i et slikt miljø vi gjør vårt beste?
______________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Se meg! Om barns behov for å få være seg selv.
Barn er utsatte og sårbare. Som voksne vet vi at det ikke er særlig lett å være rolig og fattet når livet ramler sammen. Slik kan det selvfølgelig også være for barn. Det kan være vanskelig å fokusere på naturfag, matte og norsk når hodet er fullt av tanker og bekymringer som bare du vet om. Samtidig er det kanskje ikke alle barn det er like lett å gi oppmerksomhet, anerkjennelse og bekreftelse. Det kan være vanskelig å se de barna som skaper negativ oppmerksomhet, bråker eller forsvinner i mengden. Samtidig er det viktig å huske på at ikke alle barn er der at de har kapasitet til å følge opp skolen. Konsentrasjonen kan ha forsvunnet mens tankene er rettet mot hva som skjer hjemme. Kampanjen som Unicef har lansert i dag handler om de barna som virkelig trenger at noen ser dem, men som det kanskje ikke er så enkelt å gi oppmerksomhet.
Å være “bråkete” eller “usynlig” kan handle om at det går med for mye energi til å tenke på hvordan mamma har det fordi mamma er syk, eller hvordan det skal gå å komme hjem etter skolen fordi pappa kan bli sint og slå. Barn har behov for trygge og forutsigbare omgivelser slik at livskreftene får spillerom. De har behov for å kjenne at de hører til, og de trenger rom der de kan være seg selv. Vanskelige livssituasjoner kan gjøre at barn har lite energi igjen til det som foregår utenfor hjemmets fire vegger. De trenger at noen hjelper dem til å forstå hva som skjer, og tar seg tid til dem. For det er ikke enkelt å fortelle noen at mamma er syk når hun har vært det veldig lenge. Da burde det vel ha gått over snart? At pappa kan bli veldig sint og slå, er heller ikke så lett å fortelle til noen. Slike situasjoner kan føre til at barn ikke klarer eller orker å henge med på skolen fordi livet er for vanskelig. La meg komme med to eksempler. Navn og de to korte beskrivelsene er oppdiktet.
Marius har en mamma som har vært syk i mange år. De snakker ikke om dette hjemme, og all usikkerheten har ført til at Marius sine følelser har blitt til en stor, svart klump inni ham. Han blir sint på læreren fordi han ikke klarer å konsentrere seg om leksene og gjør det dårlig på prøver. Han forstyrrer de andre elvene, og er sjelden stille i timene. Sist uke knuste han et speil på guttedoen slik at han begynte å fossblø. Han nekter å være sammen med vennene sine fordi han synes de er dumme. Det er ikke så vanskelig å se for seg at Marius kan synes det er vanskelig å klare hverdagen. Han er lei seg for at moren er syk, men det vises ikke. I stedet er han sint, bråker og slamrer med dørene.
For Kristine er det skummelt å være hjemme. Pappaen hennes kan bli veldig, veldig sint. Da slår han. Det kjennes utrygt ut å være henne. Hun føler seg usynlig, og er nok ikke den som får mest oppmerksomhet på skolen. Når læreren spør henne om leksene svarer hun alltid riktig, men hadde du sett henne ville du tenkt at hun nesten gikk i ett med veggen – uansett hvilken farge veggen måtte ha. Hun sitter ofte på jentedoen i friminuttene – gjerne i fjorten minutter, og bruker ett minutt på å gå inn igjen i klasserommet etter pausen. Hun er mye redd, men forteller ingen om hvordan hun har det – hvor skulle hun fått ordene fra?
Kampanjen som Unicef lanserer i dag heter Elsk meg! Gjennom filmsnutter, ord og bilder blir det tydelig hvor viktig det er at barn har voksne rundt seg som ser dem. En voksen som gir stabilitet, trygghet og varme kan være nok til at barn opplever at det finnes rom der de kan være seg selv, at noen ser hvem de er bak merkelapper som “den bråkete” eller “den usynlige”. Unicef sin kampanje vektlegger at barn har behov for at noen setter seg ned med dem, tar seg tid til å høre, og hjelper barn til å forstå at det ikke er deres feil at mor er syk, eller at pappa blir sint og slår. Klikk deg inn her for å lese om hvordan du kan bidra!
___________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Gjennomsnittlig usterk?
Av og til krever livet så mye mot, at en halv kopp ikke er nok selv om du virkelig kan få kjøpt store tekopper. Tilitersbøtta kommer til kort. Jeg kjenner ingen som har badekar lengre (tror jeg – jeg stiller sjelden folk det spørsmålet når jeg treffer de; har du badekar?), og dusjen lekker alt bare ut av. Jeg skulle hatt et hav av mot slik at jeg kunne hoppe midt ute i det. Jeg kan ikke stupe, men på mitt mageplaskende vis skulle jeg da klart å komme meg ned i vannet. Jeg ville veivet med armene i frykt for hva som ventet meg der nede (for jeg har vannskrekk), og samtidig ville jeg omfavnet vannet ved å la det omslutte meg. Vi trenger vel alle litt påfyll av mot innimellom. For ordene: “Du er sterkere enn du tror”, får i hvert fall meg til å si: Jeg? Hoppe? Hav? Mot? Sterk? Næ… Jeg føler meg verken særlig sterk eller modig. Som oftest føler jeg meg gjennomsnittlig veldig usterk (definer det den som kan). Men noen ganger er det et lite lys; et engasjement, en bevegelse, en godfølelse som gjør at jeg tenker at ordene kanskje stemmer bittelitt allikevel (som du sikkert skjønner, er jeg veldig takknemlig for slike lysglimt). For min tro på min egen styrke er ikke stor. Da er kanskje virkeligheten at jeg er litt sterkere da. For jeg tror ikke ordene er ment som en slik “hal-i-og-dra-deg-selv-etter-håret-setning”. Slike er jeg allergisk mot. Den sier bare i et litt sånn kjekt tonefall med humorsnert, og en god porsjon nærvær og omsorg at: Du ER sterkere enn du tror.
En gang skal jeg tro på det.
________________________
Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.
