Julemysteriet?

Mysteriet er alltid langt unna tanken og samtidig nærmere oss enn vi selv er. Satt rett ved siden av oss for å oppmuntre til undring og fellesskap.

Julekaos. Jeg vet ikke om du husker "TV-snø'en"? Den dukket som regel opp midt i en håndballkamp, under den obligatoriske yndlingsserien eller midt i tv-kvelden på lørdagen. Skjermen ble seende ut som en typisk januardag. Full av snø. Det var forstyrrende å se på dette snøkaoset på TV-skjermen. Stirret jeg lenge nok ble jeg svimmel og klarte ikke å fokusere. Gjenstander rundt meg ble tåkete og uklare når jeg prøvde å se bort. Jeg har den følelsen inni meg nå. Det er som om hodet er fylt med ordsnø. Ulempen er at det ikke finnes et toppdeksel å slå i for å finne klarhet (du vet, slik vi gjorde i "gamledager" når TV'en gikk i svart. Eller hvitt. Vi sto og dunka i toppen på TV'en og håpet at underholdningen skulle åpenbare seg igjen så vi kunne rekke slutten av håndballkampen). Å tvinge fram klarhet når kaoset er mest tydelig, er nesten umulig. Det er bare å innse: adventstid og førjulstid gjør det vanskelig å få strukturert tankene til en sammenhengende tekst med mening. Førjulstiden i Norge består av dikotomier over alt: julefred og julekaos, fellesskap og utenforskap, julekuler og knuste håp, kjøpefest og ikke nok penger til vintersko, varme senger for oss heldige og iskalde benker for de som sover ute. I den store og også den lille sammenhengen har jeg mer enn jeg trenger. Jeg befinner meg midt i alt og føler meg på mange måter veldig heldig.

Å skape rom til det konkrete. Selv om kaker, vask og kalender ikke opptar så mye tankekapasitet, ble det første adventslyset tent i dag. Et lys er konkret, og det konkrete er klargjørende. Det er der jeg finner rom til det jeg ikke får plass til. I kaoset mellom girljandere, reinsdyr, skjøre og litt slitne dager, er det ikke alltid så godt å vite om dette konkrete lar seg finne. Min minst ufornuftige tanke akkurat nå er: let hos barnet. Gi litt plass til forventningen, lengselen og sorgen som går rett ved siden av hverandre og aldri blir bestevenner. Gå en tur i skogen. Hvis du ikke har snø ennå, så leit etter kongler og ta de med inn. Legg de i en bolle på bordet og kjenn på det gode ved å holde disse knudrete og konkrete gjenstandene i hånda. Spis en klementin og kjenn på lukta. Har du snø, så rull en snøball. Eller enda bedre - lag en snøengel. Kjenn kulden som knitrer i fingrene eller i nakken når snøen lurer seg innenfor klærna. Og midt oppi alt: Tenk litt på julemysteriets kjernebudskap - dette lille barnet i krybben og spørsmålene som følger: hvordan kan kaos bli klarhet? Er det mulig å finne en slags fred selv om det kan være mye frykt i livene våre? Hvordan kan varmen få plass når kulda biter?

______________________________

Om du vil følge bloggen min på facebook kan du trykke her

Bildet ovenfor er hentet herfra.

Snødagen.

Når kulda kommer,er det tid for å legge om tempoet.Bli stående.Puste inn.Kjenne iskrystallene dale ned på tunga.Og le.


Det ble med denne ene dagen. Foreløpig. En dag med snø og kulde på samme tid. En dag for å ta med Canon på tur og fange inn kulden og fargene. Jeg fant en barnehage med søte tegninger. Til å bli i godt humør av. Det var kaldt nok til at isen ikke kom på besøk. I stedet var det knirking under beina, vinterjakke og røde hender.

_________________________________

Om du ønsker å følge bloggen på facebook, kan du klikke deg inn her.

 

Dagens grå dose og gode øyeblikk


Jeg våger meg frempå med at flere kanskje kan kjenne seg igjen i dette. Noen dager er nemlig i grunn ganske grå. Det blir mye å tenke på og av og til føles det som om lite blir gjort selv om jeg har en liste full av ting skal skal gjøres. Jeg er langt fra noen Polyanna, leker sjelden “være-glad-leken”. Det har aldri falt helt naturlig for meg. Jeg synes det kan være særdeles utfordrende å se etter de små gledene som popper opp i løpet av dagen. I dag er det nesten som om duskregnet putter ekstra store og tunge dotter i ørene mine, så ingenting av det gode kommer innenfor. Jeg fester meg liksom ikke ved det og blir litt motløs. Min måte å møte dette på i dag er å skrive dagen over i en mer nyansert fargetone enn jeg opplever den befinner seg i akkurat nå.

De bittesmå gledene eller godene i dag er at joggeskoene kom på – selv om de kom temmelig fort av igjen da jeg fant ut at jeg hadde presset kroppen litt for mye de siste ukene. Det fikk heller bli en sakte og kort gåtur tilpasset dagsformen. Jeg fant ut at dette var mer i tråd med å ta bittelitt vare på meg selv. Nybakte rundstykker fra i går og kyllingsuppe fra fryseren gjorde middagsforberedelsene lettvinte – noe mannen tok seg av – slik at jeg slapp. Artikkelen jeg skriver på om dagen, har fått tilføyd et par-tre hundre ekstra ord i dag. Samtidig må jeg si jeg frustreres over at engelsken min(setningsstilling og grammatikk) har gått så til de grader i glemmeboka at jeg burde tatt et engelskkurs for å unngå rødming og frykt for å vise den frem. Avslutningsvis har varmeflaska som ser ut som en blå bamse tatt på seg å varme en sliten meg gjennom dagen. Ullsokker, gasspeis og hjemmestrikka genser (ja, jeg ble bitt av Skappel-feber en stund) tar seg av resten av varme-jobben. Dette er ingen bloggpost hvor jeg forsøker å vise frem “alt jeg har fått til i dag”. Det er rett og slett en liten innrømmelse og et sukk fra min side over at dagen har føltes litt tung. Samtidig – jeg ser at det har vært andre følelser innom i korte glimt – de er bare litt vanskelige å få øye på og desto vanskeligere å holde fast i akkurat i dag. Hvilke øyeblikk har din dag bestått av?

____________________

Jeg setter så stor pris på alle som følger bloggen på facebook, så les og del gjerne videre denne siden.

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Supermenneske eller god nok?

Å være seg selv. Av og til kjennes det ut som om det er tid for å røske opp i noen etablerte forestillinger som har satt seg fast. Ta ansvar for at det kun er jeg som lever mitt eget liv, og ingen andre (bittelitt dessverre av og til, men som regel “takk ….. for det!!” Hvem skulle liksom det ha vært…? ).

Oppgjør mot umenneskeliggjøring. Å være “snill og flink pike/gutt” er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i – i større eller mindre grad. Det er (var?) slik vi sosialiseres, og kanskje slik våre lærere, foreldre og viktige andre ønsker å se oss i den perioden vi er lettest å forme. Kanskje. Jeg vet samtidig ikke helt om vi er bevisst hva vi putter i denne boksen når vi tenker om barn og ungdom at vi vil at de skal være snille og flinke (eller når vi tenker det om oss selv). I mitt hodet er det å være snill koblet opp mot det å være stille, rolig, uselvisk, usynlig, å ikke våge å si i mot. Men vi ønsker vel at barn og unge står for det de mener, at de blir sinte i møte med opplevd urettferdighet, som sier oss imot, er kritiske, rause med seg selv og andre, og reflekterte? Dersom vi snur bittelitt på det innholdsmessige i dette ved å spørre hva vi eksempelvis legger i begrepet “snill”, er svarene mange. For meg handler det litt for mye om å være usynlig og stille. Å stadig tilpasse seg andre menneskers og samfunnets forventninger kan gjøre oss utydelige, forstrekte, og gi en opplevelse av å aldri være god nok (vi klarer ikke ramse opp alt vi skulle gjort og vært på en utpust – er ikke det et tegn vi burde ta på alvor?).

Kanskje godhet kan være et bedre ord enn snill? Å vise godhet – både ovenfor andre og seg selv er en mini-redefinering som gjør meg godt i stedet for å tenke at jeg skal være så snill. Jeg har ikke særlig lyst til å være “den snille og føyelige” slik jeg forstår begrepet. Å vise godhet handler for meg mer om å sette grenser, snakke (enda) litt høyere om urettferdighet, være tydelig og klar på egne behov, være raus med andres og egen tilkortkommethet, og være kritisk til røster som vil umenneskeliggjøre det menneskelige i oss: Det som stadig jager oss mot å se bedre ut, være mer effektive på jobb, mer vellykket, og som vanskeliggjør det å ha en sykdom som reduserer oss, sårbarhet i form av ensomhet og utsatthet, og det å synes livet er vanskelig (det er forøvrig ikke noe galt i verdier som handler om produktivitet og et ønske om å bli flinkere, få mer kunnskap, men vi trenger nyanser). Som mennesker trenger vi plass i oss selv. Til å puste, leve og være oss slik vi er. Det å la andres forventninger ta for stor plass i oss (særlig de forventningene som går på effektivitet, vellykkethet, usårbarhet), kan føre til at vi mister en del (eller mye) av oss selv som har behov for oksygen for å overleve.

God nok. Det er verdt å lete etter og heie fram det som gjør oss til mennesker. Etter det som er spontant og levende. Etter de verdiene som understreker at vår oppgave er å rekke akkurat ned til gulvet, og fylle oss selv uten å tenke at vi er for mye eller burde vært så mye mer effektive, fått til så mye mer enn kreftene og tiden tillater. Vi må nok justere oss litt – det må vi alle av og til, men det i oss som vil liv, bevegelse og som støtter opp under at vi er gode nok, tror jeg vi trenger mer av. Selv om det er utfordrende og krever aktive valg, er mer åpenhet for at vi er forskjellige som mennesker noe fint og litt sart noe. For høye forventninger (på samfunns- og individnivå) til alle rollene vi er ment å mestre, er ikke godt for oss, og gjør at det kan bli ekstra tungt når vi møter en vegg, to eller ti, og føler oss som dårlige foreldre, venner, studenter og arbeidstakere fordi det ble for mye å håndtere på en gang. Vi klarte det ikke. Skal ikke det være lov? Kan det være mulig å tenke at vi av og til trenger litt hjelp til å senke forventningene slik at vi får lov til å være oss. Slik at “godt nok” ikke blir en heseblesende kamp for å bli et supermenneske. Kan det tenkes at det er en styrke å vise seg sårbar på den måten?

______________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.