Et lite hverdagsglimt. Jeg liker lyden av regn. Lett regn. Når det yrær (det høres ikke så godt med øret, men kjennes på kinnet), som vi sier der jeg kommer fra, faller regnet så vidt. Du kan nesten gå uten paraply. Jeg er ikke særlig bred i dialekten lengre, men liker ordet. Da jeg våknet på morgenkvisten i dag, føltes det imidlertid mer ut som om det falt tilitersbøtte på tilitersbøtte med vann fra himmelen. Tilitersbøtteregnet varte ikke så mange minuttene her hos oss, men etterlot seg regntunge dråper på vinduet som ikke ligger beskyttet av naboens veranda over oss. Den grønne verandafilten ble gjennomvåt, og plantene vanna godt. I slikt vær, suges lyset bort fra vinduene, og alle skygger forsvinner. Slike høstdager virker det som om noen har fanget all farge i en slukende, stor lighter, og ikke vil slippe de ut igjen. Regnet virker ikke særlig dempende på spretting av ball på utsiden av vinduet, eller barne – og mødrerop som krysser hverandre i lufta, men inne blir det dunkelt. Bloggen er også inne, så da får jeg heller tilføre litt farge. Som denne såpedispenseren i lysende solgult. Fotoet fant jeg her inne. For to-tre år siden var ikke gult en farge jeg ville brukt noe særlig. Jeg synes det var en grell farge. Jeg vet ikke hvorfor – hadde vel bare bestemt meg. I små ting kan jeg være ganske sta. Sier det er i prinsippfasthetens navn fordi jeg mangler begrunnelse(men akkurat her trenger jeg kanskje ikke noen stor begrunnelse – annet enn smak). I de store tingene er jeg som regel sta med begrunnelse (sta høres litt sånn små-pike-fornuftig ut, men men). I “prinsippet” om gult, har jeg ombestemt meg. Smaken er endret. I dag kunne jeg godt hatt en gul vegg i stua. Hvis den var lys sennepsgul vel og merke. Ikke gul som markørtusjene som jeg har brukt i diverse studienotater opp gjennom årene, eller neongul som redningsvestene. Men god-gul. Glad-gul. Og i dag trengs det litt av det. I hvert fall her i hovedstaden.