Er du noen dager der at du ikke opplever at du finner veien? Jeg tenker ikke på at du går deg bort rent bokstavelig, men mer den følelsen av at du ikke vet hvor du er i livet, eller føler at du burde vært et annet sted. Jeg har det sånn innimellom. Finner liksom ikke noen vei. Det sier seg selv at det ikke er så lett å vite hvor jeg skal begynne å lete etter noe jeg ikke vet hvor er. I stedet for å gi meg over til frustrasjonen (ja, jeg har mine lyse øyeblikk), tenkte jeg at jeg fikk forsøke å lete litt. Etter hva, visste jeg ikke, men jeg hadde en tanke om hvor jeg ville begynne å lete. I kunsten. Så jeg gikk til den (du kan lett gå til den du også. Hvis du vil gå til den samme som meg, klikker du bare her). Grunnen til at jeg gjorde det, var bare et innfall og en tanke om at jeg kanskje kunne finne noe der. Om så; bare et ord, en assosiasjon. Kanskje er det bare det at andre har begynt på en setning for meg. Det trenger egentlig ikke å være noe skrevet  - det kan godt bare være et bilde. Det føles bare litt lettere å fortsette på en vei når jeg ikke trenger å begynne helt fra begynnelsen. Og når jeg ser et bilde, føles det som om veien har startet. Noen har tatt det første skrittet, og skapt en begynnelse. Den begynnelsen jeg fant i dag, var bildet ovenfor, laget av Bjørg Thorhallsdottir. Hun har en egen evne til å formidle liv, humor og livsmot. Ja, takk til alle tre, sier nå jeg. Jeg trengte påminnelsen i bildet om at det er greit å gå langsomt. Hverdagen er på mange måter preget av så mye hastverk. Noen springer til t-banen (nei, av prinsipp gjør jeg ikke det – jeg gidder ikke la meg stresse, så jeg kommer som regel heller et kvarter for tidlig enn presis – kanskje litt irriterende det også), vi blir frustrerte dersom helgene er helt fylt opp – når skal vi slappe av, og vi ser urolige ned i almanakken dersom studieprogresjonen ser ut til å bli forskjøvet – igjen. Jeg ser ned i almanakken. Får litt dårlig samvittighet. Burde jeg ikke klare å gjøre ting litt raskere? Være litt mer effektiv. Ser tilbake på bildet til Bjørg. Tar inn. Leser. Ta deg tid. Skynd deg langsomt. Ok; hvis du sier det, så. Da har jeg på et vis fått lov.

Jeg fant dette bildet som oppmuntrer til høyhælte sko, og formaner til bittelitt fornuftighet(men ikke FOR mye) – sett håret opp i en praktisk hestehale, bare. Det er så irriterende hvis du skulle bli svett, og håret klistrer seg fast til ansiktet. Tenk praktisk, men ta med hjertet, ta med deg selv – hører jeg nesten bildet fortelle. For meg akkurat nå, er målet den veien jeg går på. Målet er livet. Å være underveis. Andre ganger kan det være helt konkrete mål. Å fullføre 10 studiepoeng, skrive en artikkel. Uansett hvordan målet ser ut, så er det underveis at jeg trenger disse hælene. Og hestehalen. Noe humoristisk, og praktisk.

For meg representerer de røde skoa med stiletthæl, humor. Jeg føler av og til at latteren min er lagt brakk. Sånn innimellom. Men, å, nei du, den bare sover, men blir varsomt lugget litt i, og bedt om å røre på seg når jeg ser for meg at jeg setter meg ned på 50-tallsstolen i gullbrokade i stua (det høres veldig fancy ut, men hemmeligheten ligger bare i at skattene også finnes på finn.no), henter frem et par knallrøde sko, og ser for meg min egen vaklende gange opp en eller annen bratt oppoverbakke kledd i gress. Jeg liker synet av meg selv med disse skoene. Veldig godt. Jeg går nemlig sjelden i særlig høye hæler. Og i hvert fall ikke hver dag. Jeg kunne trenge det – med min hundreogseksticentimeter korte kropp. Derfor blir bildet godt for meg. Fordi det minner meg om at humor er viktig for å leve og overleve. Selv om det er et vaklende syn, er det uhøytidelig og artig. Jeg tror at humoren av og til bare sovner litt fordi jeg tenker at alt må gå så raskt,at jeg må matche et tempo som ikke er mitt. En forventning om å være som alle andre.  Jeg vet hvilket tempo jeg trenger å gå i. Hestehalen skal jeg få til. Da trenger jeg bare et par røde sko med stilletthæl for at lista blir komplett.

____________________