Kategoriarkiv: langsomt

Julemysteriet?

Publisert i å være god nok, å være i seg selv, Barn av regnbuen, eget tempo, Ensomhet, gode møter, Jeg føler meg uhimmelsk på jorda, langsomt, menneskelighet by

Mysteriet er alltid langt unna tanken og samtidig nærmere oss enn vi selv er. Satt rett ved siden av oss for å oppmuntre til undring og fellesskap.

Julekaos. Jeg vet ikke om du husker "TV-snø'en"? Den dukket som regel opp midt i en håndballkamp, under den obligatoriske yndlingsserien eller midt i tv-kvelden på lørdagen. Skjermen ble seende ut som en typisk januardag. Full av snø. Det var forstyrrende å se på dette snøkaoset på TV-skjermen. Stirret jeg lenge nok ble jeg svimmel og klarte ikke å fokusere. Gjenstander rundt meg ble tåkete og uklare når jeg prøvde å se bort. Jeg har den følelsen inni meg nå. Det er som om hodet er fylt med ordsnø. Ulempen er at det ikke finnes et toppdeksel å slå i for å finne klarhet (du vet, slik vi gjorde i "gamledager" når TV'en gikk i svart. Eller hvitt. Vi sto og dunka i toppen på TV'en og håpet at underholdningen skulle åpenbare seg igjen så vi kunne rekke slutten av håndballkampen). Å tvinge fram klarhet når kaoset er mest tydelig, er nesten umulig. Det er bare å innse: adventstid og førjulstid gjør det vanskelig å få strukturert tankene til en sammenhengende tekst med mening. Førjulstiden i Norge består av dikotomier over alt: julefred og julekaos, fellesskap og utenforskap, julekuler og knuste håp, kjøpefest og ikke nok penger til vintersko, varme senger for oss heldige og iskalde benker for de som sover ute. I den store og også den lille sammenhengen har jeg mer enn jeg trenger. Jeg befinner meg midt i alt og føler meg på mange måter veldig heldig.

Å skape rom til det konkrete. Selv om kaker, vask og kalender ikke opptar så mye tankekapasitet, ble det første adventslyset tent i dag. Et lys er konkret, og det konkrete er klargjørende. Det er der jeg finner rom til det jeg ikke får plass til. I kaoset mellom girljandere, reinsdyr, skjøre og litt slitne dager, er det ikke alltid så godt å vite om dette konkrete lar seg finne. Min minst ufornuftige tanke akkurat nå er: let hos barnet. Gi litt plass til forventningen, lengselen og sorgen som går rett ved siden av hverandre og aldri blir bestevenner. Gå en tur i skogen. Hvis du ikke har snø ennå, så leit etter kongler og ta de med inn. Legg de i en bolle på bordet og kjenn på det gode ved å holde disse knudrete og konkrete gjenstandene i hånda. Spis en klementin og kjenn på lukta. Har du snø, så rull en snøball. Eller enda bedre - lag en snøengel. Kjenn kulden som knitrer i fingrene eller i nakken når snøen lurer seg innenfor klærna. Og midt oppi alt: Tenk litt på julemysteriets kjernebudskap - dette lille barnet i krybben og spørsmålene som følger: hvordan kan kaos bli klarhet? Er det mulig å finne en slags fred selv om det kan være mye frykt i livene våre? Hvordan kan varmen få plass når kulda biter?

______________________________

Om du vil følge bloggen min på facebook kan du trykke her. 

Bildet ovenfor er hentet herfra.

Se meg! Om barns behov for å få være seg selv.

Publisert i å være god nok, Ensomhet, Glassflater, Jeg vet ikke om jeg klarer det, langsomt, Mot til å tro på seg selv by

Barn er utsatte og sårbare. Som voksne vet vi at det ikke er særlig lett å være rolig og fattet når livet ramler sammen. Slik kan det selvfølgelig også være for barn. Det kan være vanskelig å fokusere på naturfag, matte og norsk når hodet er fullt av tanker og bekymringer som bare du vet om. Samtidig er det kanskje ikke alle barn det er like lett å gi oppmerksomhet, anerkjennelse og bekreftelse. Det kan være vanskelig å se de barna som skaper negativ oppmerksomhet, bråker eller forsvinner i mengden. Samtidig er det viktig å huske på at ikke alle barn er der at de har kapasitet til å følge opp skolen. Konsentrasjonen kan ha forsvunnet mens tankene er rettet mot hva som skjer hjemme. Kampanjen som Unicef har lansert i dag handler om de barna som virkelig trenger at noen ser dem, men som det kanskje ikke er så enkelt å gi oppmerksomhet.

Å være “bråkete” eller “usynlig” kan handle om at det går med for mye energi til å tenke på hvordan mamma har det fordi mamma er syk, eller hvordan det skal gå å komme hjem etter skolen fordi pappa kan bli sint og slå. Barn har behov for trygge og forutsigbare omgivelser slik at livskreftene får spillerom. De har behov for å kjenne at de hører til, og de trenger rom der de kan være seg selv. Vanskelige livssituasjoner kan gjøre at barn har lite energi igjen til det som foregår utenfor hjemmets fire vegger. De trenger at noen hjelper dem til å forstå hva som skjer, og tar seg tid til dem. For det er ikke enkelt å fortelle noen at mamma er syk når hun har vært det veldig lenge. Da burde det vel ha gått over snart? At pappa kan bli veldig sint og slå, er heller ikke så lett å fortelle til noen. Slike situasjoner kan føre til at barn ikke klarer eller orker å henge med på skolen fordi livet er for vanskelig. La meg komme med to eksempler. Navn og de to korte beskrivelsene er oppdiktet.

Marius har en mamma som har vært syk i mange år. De snakker ikke om dette hjemme, og all usikkerheten har ført til at Marius sine følelser har blitt til en stor, svart klump inni ham. Han blir sint på læreren fordi han ikke klarer å konsentrere seg om leksene og gjør det dårlig på prøver. Han forstyrrer de andre elvene, og er sjelden stille i timene. Sist uke knuste han et speil på guttedoen slik at han begynte å fossblø. Han nekter å være sammen med vennene sine fordi han synes de er dumme. Det er ikke så vanskelig å se for seg at Marius kan synes det er vanskelig å klare hverdagen. Han er lei seg for at moren er syk, men det vises ikke. I stedet er han sint, bråker og slamrer med dørene.

For Kristine er det skummelt å være hjemme. Pappaen hennes kan bli veldig, veldig sint. Da slår han. Det kjennes utrygt ut å være henne. Hun føler seg usynlig, og er nok ikke den som får mest oppmerksomhet på skolen. Når læreren spør henne om leksene svarer hun alltid riktig, men hadde du sett henne ville du tenkt at hun nesten gikk i ett med veggen – uansett hvilken farge veggen måtte ha. Hun sitter ofte på jentedoen i friminuttene – gjerne i fjorten minutter, og bruker ett minutt på å gå inn igjen i klasserommet etter pausen. Hun er mye redd, men forteller ingen om hvordan hun har det – hvor skulle hun fått ordene fra?

Kampanjen som Unicef lanserer i dag heter Elsk meg! Gjennom filmsnutter, ord og bilder blir det tydelig hvor viktig det er at barn har voksne rundt seg som ser dem. En voksen som gir stabilitet, trygghet og varme kan være nok til at barn opplever at det finnes rom der de kan være seg selv, at noen ser hvem de er bak merkelapper som “den bråkete” eller “den usynlige”. Unicef sin kampanje vektlegger at barn har behov for at noen setter seg ned med dem, tar seg tid til å høre, og hjelper barn til å forstå at det ikke er deres feil at mor er syk, eller at pappa blir sint og slår. Klikk deg inn her for å lese om hvordan du kan bidra!

___________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Høst er tid.

Publisert i høst, kom nærmere, langsomt by

Høst er tid. Det finnes kanskje ikke i virkeligheten – stadfestet i en katalog, men – i meg – finnes et eget repertoar av høstfølelser, høsthendelser, høstlukter og høstlyder. I begynnelsen – omtrent på denne tiden, begynner bladene å rasle. Lufter seg i de korte vindpustene. Litt sånn sakte fram og tilbake. Etter som tiden går er det lyden av stillhet. Bladene går fra å kle treet i rød, gul og grønn drakt til å dekke bakken i brunfarger med hint av orange. De faller stille. Nesten umerkelig. Veien fra alle bevegelsene, fargesprakeriet, og livet til det døde ligger der på bakken, og skal tilbakeføres til jorda den har falt ned på, er allikevel i høyeste grad merkbar. Disse høstbevegelsene – fra mettet og fylt liv til kortpustethet og sakte avsløring av sårbarhet, skaper høstfølelsene. Ettertanken, det indre landskapet preges kanskje av synligere kontraster. Slike som er der hele året, men som bare blir tydeligere nå enn midt på en lys sommerdag.

Når skjerfet etterhvert tas på, ulljakka finnes frem (noe jeg forøvrig allerede har gjort), er høsten nærværende. Den føles sterkere, klarere, tydeligere, og samtidig litt mer fjern. Som om sommeren litt andpusten gir slipp etter å ha holdt pusten en stund. Dagene innhenter oss, og gir følelsen av et slags tidstap i hukommelsen- var høsten slik i fjor? Ja, antakeligvis. Pluss – minus noen regndager her og der. Litt flere eller noen færre gnagsår. Kanskje er vi ikke fullt så uthvilte i år, som i fjor. Ferien varte for kort – eller for lang tid (ja, det er også fullt mulig). Samtidig er det en spesiell høst. Med en sommer bak oss som har satt preg på mange, og for atter andre – forskjøvet tiden og fylt dager med sorg, er denne høsten helt annerledes. For det lille landet er det noe som ikke stemmer, mye som mangler. Parallelt er det mye som ikke har stoppet opp, og som vi kunne ønske ikke skulle bli en del av denne høsten. Denne også. På ulikt vis får vi påminnelser om sårbarhet som ikke synes å vise seg fra noen helere side enn i fjor. Livet er fremdeles oppstykket; vi er kanskje like slitne, travle, ensomme. Noen skolebarn – og voksne, opplever fremdeles mobbing. Kanskje er det allikevel blitt tydeligere hva som er viktig denne høsten. Jeg pleier ikke gjøre dette, men legger nå i etterkant inn en link til  et viktig blogginnlegg som Kristin Oudmayer skrev om “Mobbing, nærhet og samhold” i går, og siterer Kristin på en setning fra innlegget hennes: “Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbingen slik – sammen.”

En setning som har satt seg fast i meg i dag, (det er en fin ting at noe setter seg fast på den måten) er setningen om at denne høsten kanskje kan handle om å komme nærmere, se, og å la seg berøre. Det er helt opp til hver enkelt av oss hva vi legger i slike ord. Om det handler om å komme nærmere vår egen by, bydel, område, oppgang, naboer, oss selv – eller noe større der ute. Det ligger både en slags forsiktig og varsom vei i setningen samtidig som det også ligger en oppfordring. Den krever at vi er nærværende, orker å stå, vil se, lar oss treffe, bevege, berøre. Kanskje er det tid for å lytte slik at vi ikke blir så andpustne eller kortpustet at vi ikke klarer å komme nærmere noe som helst. Kanskje er det tid for å sette av tid til det som rører oss. Det leder ofte til en stemme som er mer vår egen enn det alle “burdene” gjør – du vet – de som vi alle klarer å presse ut når fullskrevne ark blir til blanke. Høst er tid.