Kategoriarkiv: langsomhet

Vi tenner tre lys.

Publisert i ansvar, Å være barn er å ha minst makt, de gode klemmene, Du får ikke lov til å overse meg!, ensomheten hviler over oss som flygende drager, håp og motløshet i samme tråd, Ikke frata barn stemmen, kom nærmere, langsomhet, Lengsel, når lyktene tennes, Paradokser, sårbarhet, sorg, Støy, stumme fortellinger, uoverkommeligheten selv by

Å holde liv i en innvendig flamme, kan være avgjørende for om håpet skal få feste eller glipper tak.

Dypt i oss bærer vi kanskje med oss en lengsel etter nærvær av menneskelig varme og forståelse, etter håp – for oss selv og andre. Vi ønsker at alle skal oppleve røde kinn fra en tur ute i snøen i ti kuldegrader, gode klemmer som varer og brede smil akkompagnert med glitrende blikk juledagsmorgen.

Når vi børster snøen av juletreet, bærer det inn, henger opp stjerna, kjenner lukten av juleforbredelse, er nærværet av kalde og varme kriger som utspiller seg bak gardinene i ulike hjem - i nabolaget eller langt, langt borte – mellom nasjoner, familier, individer - nesten fraværende. Juledager kan vare i eviglange timer for de som står i mørke rom av savn og sorg, i knuste glasskår fra haugen med flasker, i ruinene av et bombet hus eller i ensomme kroker. Mange lengter seg bort fra konkret fare eller vekk fra likegyldighet og kulde. Dette skaper nok spørsmål til dusinvis av filosofiske og eksistensielle studier. Fra lengtende barn: er dette for alltid? finnes det noe annet?

Det er tredje søndag i advent. Det gir en god mulighet til å tenne et konkret lys som kan skinne i mørket. Jeg tenner lys i dag med et ønske om at flammen alle barn har inni seg  - håpet – ikke skal slukne i vonde og vanskelige tider og for at vi griper møtepunktene vi får, til å vise varme.

Som i 2011, anbefaler jeg deg også i år sangen “Når byen gleder seg” fra PUST. Du finner den dersom du trykker på 18.desember i årets julekalender fra #Denene og #Unicef. Jeg anbefaler deg også å trykke på flere luker i kalenderen. Bildet ovenfor er hentet herfra.

Famlende adventsro eller livsfamling?

Publisert i Gjenklang, langsomhet, Lengsel, omdefinere grenser, Stykkevis og delt by

Det er advent, og det nærmer seg jul og høytid. Noen forbinder den lilla ventetiden med ro og gode tradisjoner, mens andre får assosiasjoner til tidsklemma, juleavslutninger eller bekymringer om hvordan julen blir. Som person fremstår jeg nok som ganske rolig, men innvendig er jeg mer av den urolige typen som ofte er på vei. Noen øyeblikk er jeg tilstede, mens jeg i andre streifsekund er på vei til et annet sted enn akkurat her og nå. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette ned foten. Advent og jul gir meg en følelse av at jeg ikke er på riktig sted. At jeg ikke hører helt til. Jeg burde bakt julekaker, sendt julekort, handlet julegaver. Jeg føler meg litt småjaget av mine egne forvetninger. I stedet for å la meg sluke av dette, har jeg funnet ut at jeg må finne frem til hva jeg har lyst til å fylle tiden med – justere forventningene til meg selv. For det å være tilstede akkurat her og nå handler om å være meg der jeg er nå. Ikke forsøke å være et annet sted. Kanskje er det ikke så mye adventsro å hente. Neivel. Kanskje er den til og med bare famlende uten advent. Det er mulig det er livsfamling. En søken etter noe jeg ikke helt vet hva er. Men famling er også bevegelse. Og jeg minner meg selv på at det for “oss-famlende-som-ikke-helt-vet-hvor-vi-hører-til”, også finnes små gnistpunkt på veien. Små stjerner som lyser av uventet spontanitet, ærlighet og undring. Som den lille fireåringen som stoppet meg da jeg gikk forbi barnehagen i går, og sa “god dag, unge dame”. Jeg måtte smile. Sa “god dag” tilbake, og gikk videre. Det ble et glimt av tilstedeværelse. Et fint her og nå. Hva slags stjerner lyser hos og for deg?

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”. Takk til de som allerede følger bloggen, og velkommen til nye!