Stjernen som ble favnet av jorden – en kort julemonolog.

En stjerne kysser lett godnatt
på et mykt og rolig kinn
ansiktet det lyser opp
i et evighetssekund

Stille natt.
Jeg er så urolig. Vil bøye meg ned til den høyeste fjelltoppen. Skrike ut. At det ikke er en stille natt for meg. Noe har vært i ferd med å skje. Lenge. Det kjennes ut som om lyset mitt har forsvunnet. Som om jeg har blitt borte.
Hellige natt.
Natten er fylt til randen av ubebodde tanker og tilbaketrukne blikk. Det er ingen som ser hvem som går der nede. Jeg forstår ikke hva det vil si at natten er hellig. Skulle ønske det betydde at noen kunne vise meg hvor jeg er på vei. Jeg kan ikke vise veien for meg selv. Er ingen ledestjerne lenger. Det er vondt å ikke være til nytte for noen.
Alt har søvn og mørket tatt.
Takk! Endelig noe som gir mening. Slukt av søvnen. Bortført og tatt til fange av mørket i den lyseste av mørketider vi har her nord. Jeg vil skinne. Skape mening. Bety noe. Vite at jeg er bebodd av meg selv. At ingen har tatt over min plass på himmelen.
Trofast våker de hellige to.
Tenk å kunne få skinne igjen! Det føles som om det bare er meg her. Jeg har ingen å lyse for. Det er bare meg og ekkoet mitt. Det hadde egentlig vært godt om noen våket over meg for en gangs skyld, men hvordan skal de finne meg? Jeg synes jo ikke.
Varsomt vogger de barnet til ro
Jeg lurer på hvordan det ville se ut. Om jeg kunne lyse for barnet igjen. På de røde kinnene. Jeg kjenner meg trøtt. Gammel. Uoverkommelig forstrekt i kantene. En vuggesang kunne kanskje lindret noe. For både meg og han. Jeg kysset han god natt – visste du det? Han hadde myke kinn, og ansiktet lyste opp et lite øyeblikk. Så sovnet han igjen. Fredelig. Mens jeg – ja, jeg hadde kanskje fred en kort stund, jeg også.
Jorda tar himlen i favn.
Tror du på dette? At jorden favner himmelen? For hvis du gjør det – er det håp for meg også. For der himmel og jord møtes, finnes det håp for trette sjeler. Jeg vet ikke hvordan. Har ingen svar. Min jobb har alltid vært å lyse. Siden jeg ikke lyser lengre, har jeg tenkt at jeg ikke eksisterer. At jeg har forsvunnet fra plassen min. Blitt til et hjemløst stjerneskinn uten innhold. Men dersom det er slik at jorden tar himlen i favn, har jeg ikke blitt borte. Noen andre bærer meg til et sted jeg ikke vet om. Dit vil jeg. Dit bevegelsen innhenter meg, og jeg igjen får en plass som er min.

Høst er tid.

Høst er tid. Det finnes kanskje ikke i virkeligheten – stadfestet i en katalog, men – i meg – finnes et eget repertoar av høstfølelser, høsthendelser, høstlukter og høstlyder. I begynnelsen – omtrent på denne tiden, begynner bladene å rasle. Lufter seg i de korte vindpustene. Litt sånn sakte fram og tilbake. Etter som tiden går er det lyden av stillhet. Bladene går fra å kle treet i rød, gul og grønn drakt til å dekke bakken i brunfarger med hint av orange. De faller stille. Nesten umerkelig. Veien fra alle bevegelsene, fargesprakeriet, og livet til det døde ligger der på bakken, og skal tilbakeføres til jorda den har falt ned på, er allikevel i høyeste grad merkbar. Disse høstbevegelsene – fra mettet og fylt liv til kortpustethet og sakte avsløring av sårbarhet, skaper høstfølelsene. Ettertanken, det indre landskapet preges kanskje av synligere kontraster. Slike som er der hele året, men som bare blir tydeligere nå enn midt på en lys sommerdag.

Når skjerfet etterhvert tas på, ulljakka finnes frem (noe jeg forøvrig allerede har gjort), er høsten nærværende. Den føles sterkere, klarere, tydeligere, og samtidig litt mer fjern. Som om sommeren litt andpusten gir slipp etter å ha holdt pusten en stund. Dagene innhenter oss, og gir følelsen av et slags tidstap i hukommelsen- var høsten slik i fjor? Ja, antakeligvis. Pluss – minus noen regndager her og der. Litt flere eller noen færre gnagsår. Kanskje er vi ikke fullt så uthvilte i år, som i fjor. Ferien varte for kort – eller for lang tid (ja, det er også fullt mulig). Samtidig er det en spesiell høst. Med en sommer bak oss som har satt preg på mange, og for atter andre – forskjøvet tiden og fylt dager med sorg, er denne høsten helt annerledes. For det lille landet er det noe som ikke stemmer, mye som mangler. Parallelt er det mye som ikke har stoppet opp, og som vi kunne ønske ikke skulle bli en del av denne høsten. Denne også. På ulikt vis får vi påminnelser om sårbarhet som ikke synes å vise seg fra noen helere side enn i fjor. Livet er fremdeles oppstykket; vi er kanskje like slitne, travle, ensomme. Noen skolebarn – og voksne, opplever fremdeles mobbing. Kanskje er det allikevel blitt tydeligere hva som er viktig denne høsten. Jeg pleier ikke gjøre dette, men legger nå i etterkant inn en link til  et viktig blogginnlegg som Kristin Oudmayer skrev om “Mobbing, nærhet og samhold” i går, og siterer Kristin på en setning fra innlegget hennes: “Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbingen slik – sammen.”

En setning som har satt seg fast i meg i dag, (det er en fin ting at noe setter seg fast på den måten) er setningen om at denne høsten kanskje kan handle om å komme nærmere, se, og å la seg berøre. Det er helt opp til hver enkelt av oss hva vi legger i slike ord. Om det handler om å komme nærmere vår egen by, bydel, område, oppgang, naboer, oss selv – eller noe større der ute. Det ligger både en slags forsiktig og varsom vei i setningen samtidig som det også ligger en oppfordring. Den krever at vi er nærværende, orker å stå, vil se, lar oss treffe, bevege, berøre. Kanskje er det tid for å lytte slik at vi ikke blir så andpustne eller kortpustet at vi ikke klarer å komme nærmere noe som helst. Kanskje er det tid for å sette av tid til det som rører oss. Det leder ofte til en stemme som er mer vår egen enn det alle “burdene” gjør – du vet – de som vi alle klarer å presse ut når fullskrevne ark blir til blanke. Høst er tid.