Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Jeg vet ikke om du har sett ut av vinduet i dag, men her i Oslo skinner sola alt den orker. Jeg skulle absolutt begynt (eller fortsatt) å skrive på avhandlingen, men tenker jeg er litt unnskyldt - for jeg skriver jo! – Her. Akkurat nå. Sitter jeg og hører på god musikk, og varmer meg i strålene. Og skriver. -
Raringen. Vi får høre at det er alt, alt for tidlig til å være vår. Det er mars (vel…snart april), varmegradene har krøpet over 20 grader noen dager, krokusen spretter, grusen tas bort fra fortauene, lunchen inntas utendørs, og solbrillene tas fram. Våren er en raring. Grønn. Så inderlig irrgrønn. Den får oss til å løpe rundt. Til å ta fram grillen, gå barbent, sitte ute å lese i stedet for inne (med boka igjen), ta på vårkjolen, klippe håret, bytte dekk, stikke en tå i vannet og brrr’e. Selv om våren er en raring, og ikke skulle kommet nå, nyter jeg den like fullt med alle sine gode og varmende sider. Jeg liker nemlig godt det uventede, det som ikke er helt som det skal være – det litt rare og originale (men jeg liker IKKE klimaendringene; tørke som fører til hungersnød og lidelse, smelting av isbreer, oversvømmelser som fører til at noen mister hjem og også livet). Men våren er her, og jeg har sagt det til flere allerede; jeg tror aldri jeg har vært så klar for vår noen gang. Skinnjakka er på, genseren er 3/4 lang på armene, og sko uten sokker er allerede prøvd ut (i dag var det kun 3.3 plussgrader ute, så snusfornuftig som jeg er, ble det høstsko MED sokker). Jeg liker denne raringen, jeg. Våren.
Vår-undring. Det er mulig jeg glemmer fra år til år hvor godt det er å kjenne varmen igjen – det er faktisk høyst sannsynlig at det er slik det henger sammen (at jeg glemmer), men jeg spør; er det ikke godt å glemme noe som er fint for så å oppdage det helt på nytt igjen? Disse vårdagene undrer jeg meg mye over små og store ting. Over de gode møtene som kjennes mye nærmere enn før, og samtidig – hvor vanskelig det er å være nærværende. Hvor viktig det er å kunne få lov til å ha min egen opplevelse av verden, og hvor vanskelig det er at min kropp er mitt eget og eneste sårbare utgangspunkt. Hvor herlig det er å oppdage ny god-musikk, og sette på repeatknappen (hm…lurer på om det er slik Maria fort kan bli litt lei av sanger raskere enn andre). Over hvordan det er mulig å ha en skikkelig dårlig dag, og møte noen som synes det er helt ok (ikke at det er ok at dagen er dårlig, men at jeg har det sånn akkurat da). Over hvor mye jeg smiler av å oppdage noen som vinker febrilsk i et kjøkkenvindu. Over hvor glad jeg er i store spørsmål uten fasttømrede svar; hvor viktige de er for at jeg skal få mulighet til å bevege meg, tenke og lete i rom som er forholdsvis trygge. Jeg tenker på hvor vanskelig det er å finne en god balanse mellom hvile og arbeid når jeg er inne i en konsentrasjonssteam (der skrivingen går fint, så fint at jeg ikke klarer å stoppe, og blir stressa, og ikke klarer å lande), og hvor lett det er å bli opptatt av seg selv og glemme andre og de fortellingene som aldri blir båret frem, stemmene som ikke får snakke. Ja, jeg blir litt alvorlig, men det er slik denne våren er. Den minner meg på det som spirer, gir liv – alt det rare som får meg til å smile (for eksempel et knallgult – jeg mener virkelig knallgult tannlegekontor). Samtidig får våren meg også til å tenke på alt som ikke overlevde vinteren (både i bokstavlig og billedlig forstand); menneskene som opplevde at miljøet og hverdagslivet ble for hardført og tøft slik at følelsene og den subjektive opplevelsene ”frøs ihjel” eller gikk i dekning for å overleve. Det er blandet når våren dukker opp; med alvor og glede om hverandre.
___________________
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
