Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt. Bm. 1139. Teksten sto på trykk i Aftenposten på torsdag, og ble kommentert på nett av Ahsan Aslam i dag under tittelen “Jeg kommer gjerne på julebesøk.”
Annonsen fra “ensom enke” retter fokus mot noe som blir synliggjort og tydelig for mange av oss, kanskje særlig rundt ferier og høytider. Jeg tror vi her, som i boken “Flodhesten i dagligstuen” (handler om hvordan vi kan gå rundt store og vanskelige tema og late som om de ikke eksisterer i livet vårt – mens det i virkeligheten er som å forsøke å manøvrere rundt en flodhesten i stua – høyst synlig og tilstedeværende), har å gjøre med et tabuområde i samfunnet. Ensomhet. Det holder ikke å få dette “tabutrollet” til å sprekke én gang. Det må gjentas. Gang på gang. Vi lever kanskje alle med større eller mindre flodhester i stua vår. Slike flodhester spiser seg store der voksne ikke forholder seg til temaer som sorg, lengsel, sinne, aggresjon, alkoholisme, vold, isolasjon og ensomhet. Jeg skriver voksne, fordi det er de voksne som har ansvaret for barna når det gjelder å prate om vanskelige ting. Det er de voksnes som skal trøste, vise forståelse for og hjelpe til med å regulere vonde følelser. Barn kan sanse at noe ikke er helt som det skal være. Når vanskelige ting ikke blir satt ord på, ikke får plass og rom nok som det det er (ingen usynlig flodhest, men vonde og utfordrende situasjoner, reaksjoner eller mønster), tar barn skade av det. Noen bærer det kanskje også med seg inn i voksenlivet. Konsekvensene kan være manglende følelse av verdi, ensomhet, en opplevelse av å ikke ha verdi eller en følelse av at ingen bryr seg. Kanskje handler det om at denne flodhesten til tider også bærer med seg tematikk som går fra generasjon til generasjon?
Sunniva Gylver skrev i helga om “Julesmerte”, og det er vel akkurat det noen av temaene ovenfor blir forsterket av. At julen nærmer seg. For noen er dette en høytid preget av glitter og stas, mens for andre handler det mest av alt om å skyve foran seg det man vet kommer. Uforutsigbarhet, ensomhet, vold og så videre. Noen prøver å gjemme flodhesten under teppet og håpe at den går bort av seg selv. At julen kanskje ikke kommer. Å forsøke å skape noe annerledes ut av en forventet smerte, krever at vi har noen rundt oss å støtte oss på. Flodhesten kan ikke forsvinne hvis vi aldri kaller den en flodhest og forstår hvorfor den har blitt så stor. Dette gjelder særlig barna. De har behov for å bli sett, hørt, bli forstått og trodd. Dersom de opplever nok ganger at de blir møtt, kan flodhesten sakte, men sikkert bli mindre, og kanskje også forsvinne? En flodhest sier i grunn: “Du får ikke lov til å overse meg!” Om ikke barn alltid sier det høyt, gjelder det samme for dem: de trenger å bli sett. Bm. 1139 satte tankene i sving.
