Kald eller varm kaffe?

Kaffe

En gang denne uka delte jeg et innlegg fra Osloby på facebooksiden min om kaféen Søstrene Conradi på Bislett som har sluttet seg til trenden Kaffe på vent. Dette konseptet går ut på at de som kjøper kaffe også kan betale for en ekstra kopp. Ventekoppen tilbys til noen som ikke har mulighet til å betale selv. Aftenposten på nett publiserte i dag en kommentar under tittelen Kald kaffeveldedighet der Johnny Gimmestad mener at vi blir for kalde dersom vi gir fra oss muligheten til å spandere en kaffe på noen som trenger det. Ved at vi, og ikke kaféen, spanderer en kaffe på noen, tenker han at vi både kan få et lite innblikk i et annet menneskes liv som vi ellers bare ville passert skulder til skulder med på gata uten å vite noe om.

Gimmestad etterlyser  en involvert medmenneskelighet. Jeg tror, som han, at vi kunne hatt godt av å dele mer av livets opp og nedturer med hverandre. Få opp øynene for et medmenneske som kanskje ikke føler at livet går i  oppoverbakke akkurat nå. Samfunnet vårt ville vært tjent med av vi viser mer varme, raushet og skrur opp tabbekvotene våre noen hakk. Vi kunne alle hatt godt av å se litt mer enn kun den fasaden vi setter opp når vi er ute blant folk, men slike barrierer lar seg ikke bryte ned i løpet av kort tid. Skam, menneskefrykt, redsel for hva andre tenker og tror om oss, frykt for å bli sett på som annerledes eller ikke god nok, er kraftig barrieremateriale. Så jeg stiller egentlig spørsmålstegn ved om Ventekoppen egentlig er så kald som Gimmestad vil ha det til? Og hvis den ikke er helt glovarm, hvordan kan vi skape de varmende møtene som er gode for både mottaker og giver uten at skammen setter seg mer fast hos den som tar imot?

Friheten til å leve som en original og ikke en kopi

Frihet. Kvinnedagen er så mangt for så mange. For noen handler denne dagen om  likestilling og likelønn. For andre er dette en dag i rekken av flere dager der det bes om styrke til å fortsette kampen for friheten til å jobbe mot maktstrukturer som tråkker på og hindrer kvinner i å leve som ytrende og frie skapninger. Andre igjen kjemper for utdanningsmuligheter og mot undertrykkelse. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en tradisjonell barrikadekvinne. Jeg roper sjelden høyt i store forsamlinger (jeg er alt for sjenert) og bruker ytterst få ganger store ord på egne eller andres vegne (bare av og til). Jeg er på vei mot å finne min egen stemme og er nok litt mindre redd for å bruke den nå enn jeg var tidligere. Har kanskje begynt å tro på at jeg også har en plass. Derfor, fordi det er kvinnedagen i dag og fordi jeg vil bruke min stemme, vil jeg skrive noen ord om frihet.

Finnes det en mal? Friheten til å leve som en original fremfor en kopi. Dette er noe generelt fellesmenneskelig  - noe både menn og kvinner skal få rom til. Likevel har jeg en følelse av at kvinner innimellom kan kjenne litt ekstra på dette. Behovet for å ‘blende inn’ i mengden. Bli like veltrent, velkledd, vellykket, velartikulert (ordlisten foreslår her at jeg skal bruke vertikaltdelt – det kan i grunn være særdeles passende å bruke innimellom) og veltilpasset som ‘alle andre’. Det er ikke noe i veien med noe av dette, men finnes det en mal vi alle skal følge? På kvinnedagen vil jeg driste meg til et spørsmål til oss kvinner: hvorfor i all verden vil vi være så like? Nå tenker jeg ikke på viktige og nødvendige kampsaker for kvinner verden over som likestilling, likelønn, like muligheter for utdanning, god rettssikkerhet for alle, frihet til å utøve ytringsfrihet og frihet fra individuelle og samfunnsmessig undertrykkende strukturer. Jeg tenker på et behov jeg synes å ane som handler om en form for kvinnelig konformitet der høye forventninger og krav som nesten kveler oss, tar mye tid og krefter. Hvor ble det av ‘god nok’? Ikke et ‘god nok’ som sier at jeg skal si meg fornøyd med alt til en hver tid. Ikke denne litt resignerte ‘god nok’ som ikke vil frem, ikke kan heve stemmen og helst ikke kan si i fra og være tydelig. Men en ‘god nok’ som praktiserer raushet og tabbekvote, åpenhet, ærlighet og vilje til å backe hverandre opp. En klokskap som ser på ulikheter som en nødvendighet.

God nok. Det er alltid skummelt å skulle si at noe er viktigere enn noe annet på en dag som kvinnedagen fordi det finnes så mye som er viktig og nødvendig å snakke om. Likevel vil jeg si at hvilke verdier og holdninger vi har til det å være kvinne, er helt sentralt. Uavhengig av om det handler om kropp, makt, trening, språk, mat, sårbarhet, styrke eller følelser, har det hver enkelt av oss kommuniserer, en betydning for mennesker rundt oss. Måten vi ser på oss selv, ikke bare kan, men vil reflekteres videre. Har vi skyhøye forventninger til oss selv og andre som vi ikke en gang orker å innrømme for oss selv og andre at vi har, vil dette påvirke andre. Fra jenter på 6, 12 og 22 år, til kvinner på 32, 45 og 76 år (jeg mener alle). Derfor ønsker jeg at vi skal tenke over hvordan vi snakker om og forholder oss til det å være kvinne, og forsøke å snakke mer om det å være god nok. Og mener det. Kanskje må vi rive ned noen skyskrapere (høye forventninger) for å leve mer helt? Det får så være. Det er fint å kunne være tydelig og sterk. Orke å gå på Gaustadtoppen eller halvveis rundt Sognsvann. Det er viktig å  kunne være sårbar, si at vi er slitne og ikke orker noenting akkurat nå. Det trenger ikke å være et enten eller. Vi kan være både sterke og svake. Vi kan heve stemmen, være skarpe i kantene og også velge å ikke si noe. Det ene er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre. Det gjenspeiler kun i større grad hvordan øyeblikket og livet ser ut akkurat nå. I dag valgte jeg å skrive dette. Og i dag, på denne kvinnedagen, var det viktig for meg å kommunisere ut budskapet om denne typen frihet til kvinner og menn. Det er viktigere å kjempe for friheten til å leve som en original utgave av oss selv fremfor å bli en kopi av andre. Det er kun der vi kan finne frem til vår egen stemme, bli kjent med egne behov og legge trykk bak det vi mener er viktig.

_________________________________

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Snødagen.

Når kulda kommer,er det tid for å legge om tempoet.Bli stående.Puste inn.Kjenne iskrystallene dale ned på tunga.Og le.


Det ble med denne ene dagen. Foreløpig. En dag med snø og kulde på samme tid. En dag for å ta med Canon på tur og fange inn kulden og fargene. Jeg fant en barnehage med søte tegninger. Til å bli i godt humør av. Det var kaldt nok til at isen ikke kom på besøk. I stedet var det knirking under beina, vinterjakke og røde hender.

_________________________________

Om du ønsker å følge bloggen på facebook, kan du klikke deg inn her.

 

“Loppe” som relasjonsillustrasjon

Jeg sitter og forbreder meg til en mini-miniforelesning jeg skal ha på onsdag om tematikken vold mot barn i nære relasjoner i forbindelse med masteroppgaven jeg leverte i juni. Jeg har vært på utkikk etter et bilde som kunne være med på å illustrere relasjoner på godt og vondt. For en tid tilbake fant jeg en Matrojsjkadukke på loppemarked til bare (?) 70 kr. Jeg har lenge tenkt på at dukkene kunne egne seg godt foran kamera, så i dag tok jeg med meg de to minste dukkene og kameraet med ut på verandaen for en liten fotoshoot. Det fine med disse dukkene er at de egner seg godt som relasjonsillustrasjoner. De kan flyttes lengre fra hverandre eller nærmere alt etter hva jeg er ute etter å formidle. De kan symbolisere ett menneske fra barn til voksen i ulike aldre med de erfaringene som følger med. Fordi dukkene også kan settes inn i hverandre kan de også være et bilde på hva som kan skje dersom barn på grunn av fare blir tvunget til å skjule seg og utvikle “falske selv”.

For meg symboliserer akkurat dette bildet tre setninger som er viktige i møte med barn generelt. Samtidig er disse ordene og det de representerer av handling og nærvær kanskje særlig viktig i møte med de barna som strever og trenger en-viktig-annen fordi han eller hun mangler nettopp en slik person i hverdagen.

Ta deg tid til meg!
Se meg!
Vær der for meg!

Jeg lurer på om vi kan ha noe å lære av disse dukkene både i forhold til oss selv og hverandre? Hva tenker du på når du ser dette bildet?

Tostemthet

Foto er tatt av Jane Rahman. Kilde her.

Sårbarhet i to hender og en kaffekopp. Du lurer kanskje. På hva i all verden sårbarhet, to hender og en kaffekopp har med hverandre å gjøre. Jeg vet egentlig ikke. Kanskje ikke så mye, men setningen falt ned i hodet mitt i går på vei fra skolen. Slike setninger må jeg bare skynde meg å skrive ned. Før jeg glemmer. Jeg liker ikke å glemme. Og derfor ble denne teksten skrevet.

Jeg sitter i hjørnet. Synes ofte jeg velger meg ut de tryggeste plassene når jeg endelig en gang kommer meg ut. På kafè. Plassen der jeg har ryggen fri, og samtidig har oversikt over hvem som kommer og går. Sånn i tilfelle. I tilfelle hva? Jeg sukker stille for meg selv. Tenker. Jeg vet ikke. Verken hva jeg vil ha ryggen fri fra. Eller hva eller hvem jeg skulle trenge å forlate eller skjule meg for. Jeg er av den mer frosne typen. Sitter jeg her fordi jeg vil unngå trekk? Kanskje er vi egentlig en egen kategori? Vi som (nesten) alltid fryser. Av og til tenker jeg tanken. At kulden skulle kunne ha å gjøre med noe annet enn at temperaturen i kroppen synker. At jeg akkurat i dag (og forøvrig ganske mange andre dager), har tatt på meg litt for lite klær. Jeg slår tanken fra meg – eller legger den mer til side. Som om den er årsaken til at jeg sitter i et hjørne. Med ryggen mot en vegg.

Jeg ser ned på armene mine som kun er kledd til litt nedenfor albuen. At huden er nuppete. Jeg bestiller en kaffe. Det var vel derfor jeg kom. Svart, varm kaffe i et stort krus. Jeg holder rundt det. Kryper sammen. Tenker litt til. På hvordan det er å være menneske. Hvor godt det er å merke et blikk. At det varmer. En hånd trykke lett mot min hånd. Jeg lener meg tilbake. Prøver å kjenne etter hva som er nært meg. Kan merke at den tynne hvite ulljakka smyger seg tett inntil meg og gjør at jeg klør på ryggen fordi jeg har singlet og ikke langarmet bomullstrøye under. Og på et vis. Der jeg sitter. Føler jeg meg umåtelig sårbar for livet. Mottakelig. Enkel å bevege. Jeg sitter her og holder kaffekoppen i to hender som er ganske kalde. Og lurer på hvor tonen kom fra. Den var ikke der. Og plutselig var den der allikevel. Svakt. Summende. Tostemt. Og jeg bare vet på et vis. At jeg på vei hjem skal stoppe opp. Sette meg ned. Ikke i et hjørne. Fordi jeg har funnet ut at jeg liker meg bedre i åpne rom. Der jeg ikke føler meg innestengt.  Er det ikke rart hvordan et rom kan gjøre så stor forskjell? Et åpent rom er ikke bare et rom på mange kvadratmeter og høy himling. Det kan likeså godt være ti kvadratmeter og allikevel kjennes ut som om det er rom for hele verden. Meg inkludert.  Og jeg lurer på om dette handler om tostemthet og gjenklang?

August og den glemte tallkombinasjonen

Noen dager er det litt som om jeg går med håpet i en lukket eske under armen. Det er kilt fast, og jeg får det ikke fram. Det er vel egentlig mer som ligger i den esken, men jeg har glemt tallkombinasjonen som tilfeldigvis er blitt nødvendig etter at det plutselig er bitt hektet på en hengelås. (Hvordan?) 3 – 4 – 7? Forsøker igjen. 4 – 5 – 2? Nei. Det fungerer ikke. Jeg har lett for å bli distrahert med diverse assosiasjoner, og kommer til å tenke på om ikke tallene har noe med eventyr å gjøre? Eller? Ja, hvorfor ikke. Et eventyr er fint. Noen dager er det greit å tidvis la seg distrahere fra virkeligheten. Fordi jeg vet at begge mine ben er mer enn godt nok plantet dypt ned i jorda til vanlig.

Og jeg kan se for meg ei annen jente. Som likner litt på meg. Bare litt høyere, og med gnistrende blå øyne. Iført knallrød regnjakke hvor det meste som ho ikke ønsker å ta inn over seg blir prellet av. Jakken er en vidunderjakke som finner frem utallige forslag til tallkombinasjoner for at esken skal åpne seg slik at håpet og motet skal få frihet til å puste. ( Åja, motet lå oppi der også, ja). Selvsagt, en regnjakke gjør også sin plikt. Den ene kraftige regnskyllen etter den andre preller av, men jakken gjør aller mest det den er best på og har mest lyst til. Og det er å absorbere og holde på varmen fra gode ord og møtepunktene fra dagen, og hente ut kulden som kommer innenfra og gjør at ho fryser.

Jeg skulle gjerne vært en slik Mary Poppins med knallrød regnjakke. Ei som kunne sette seg ned ved pianoet. Eller dra opp skriveblokka. Kanskje dra ut på kvelden og ringe på hos deg. Ei som kan hente frem inspirasjonen og engasjementet så øynene gnistrer. Min paraply skulle være grønn med hvite prikker. Og lenger enn det kommer jeg ikke. For som Alice i Eventyrland faller jeg nedover. Og våkner opp av eventyret. Ganske raskt kommer følgende påminnelse opp fra bevisstheten: Eventyr – det var noe som skulle være til glede i barneselskap i alderen fem til åtte år. Jeg lever ganske langt unna et eventyr, og er ikke i riktig aldersgruppe lenger heller. Paraplyen min er ødelagt i spilene, og gir lite ly. Jeg klarer ikke finne inspirasjonen, og sitter mest på kne og klimprer på pianoet og håper at en melodi skal vokse frem. At håpet skal finne meg.

Så mye for en liten dagdrøm i en augustmåned som tydeligvis også har glemt tallkombinasjonen til sin egen eske der sommeren er lagt opp i. Men drømmene kan ingen ta fra meg, selv om de av og til leker gjemsel i min egen regnfylte hverdag.

Foto er tatt av ClickFlashPhotos/Nicki Varkevisser. Se kilde her.

Helt blå. Små.

Helt blå. Små. Trillrunde. Noen med en kort stilk på toppen. Jeg tror de trives best i en halvlukket liten barnehånd. Aldri glad i å ligge alene. Må spises i fellesskap. Gjerne med resultat av blå lepper og tunge. Tre kopper med grønne striper.

Du finner de blå langs smale stier. Dekket av barnåler. Kongler. Hvite sommerfugler setter seg ned og betrakter sin lille landingsplass. Mellom bregner og tyttebærlyng med foreløpig sure bær. Ser du opp, nikker trekronene ned til deg. Smiler lyst av dine blålilla fingertupper. Sommerdag. I rolige tider.

Midt mellom hverdag. Og dag. Er ditt avtrykk lagt igjen.

Jeg fascineres av bilder som har et slikt “gammeldags” utseende. Gulnet. Nært. Av ting. Eller mennesker. Det er som om bildet blir vakrere. Som om noe er fanget som egentlig ikke lar seg fange. Følelsen jeg får når jeg møter bildet blir straks mykere. På et eller annet vis. Jeg liker det som er slitt. Brukt. Det jeg kan se har en historie. Men det fotografiet viser må ikke være fylt opp. Det skal fortsatt være rom for fortellinger som ligger foran. Bildet jeg ser. Personen jeg møter. Har minutter. Timer. Dager. Måneder. År. Bak seg. Men allikevel ligger det også noe fremover i tid. Det er nok for meg å vite det. Jeg trenger ikke. Vil ikke vite hva som ligger foran. Hvor mye tid som kommer. Hvor mange historier som skal fortelles. Jeg vil bare se at noe har vært. Er. At dager ligger bak. Ha tryggheten som ligger i det levde og levende. Og ha vilje til å gå inn i det som ligger der. I dag. Og de dagene som kommer etterpå. Som jeg ikke vet hvordan er. Men vil ta i mot.

Kampvilje & lengsel

Kampvilje. Den som gjør at jeg biter tennene sammen i besluttsomhet. I billedlig forstand knytter nevene, fast bestemt på at dette skal gå. Uansett hva som kommer i min vei. Og samtidig arter den seg også som en dyp lengselen etter å kjempe for liv, endring og håp. Lengsel og kampvilje om hverandre i dager som kommer og går. På sett og vis kommer dagene ubemerket, og samtidig overhode ikke. De setter dype spor i meg uten kanskje å registrere at de gjør det. For dagene bare er. Det var en i går. Er en i dag. Og med stor sannsynlighet vil den også vise seg i morgen. Dagen og det som følger den. Og samtidig. Dagene som er nå, eier jeg ikke krefter til å kjempe så veldig synlig og innbitt. Kanskje kjenner du deg litt igjen. Skulle gjerne gått med rak rygg. Kjent hvordan motet ble bygd opp i deg. Byggeklosser av styrke, tydelighet og grenser. Innimellom er det bare ikke slik. Viljen renner ut av deg når du setter føttene på det kalde tregulvet om morgenen for å stå opp. Som om den bare forsvinner i et eller annet mørke som utydelig legger seg rundt kroppen. En uvelkommen omfavnelse. Jeg vil gjerne ha vilje til å kjempe, men kanskje enda mer evne til å lengte. Hva gjør jeg de dagene jeg ikke har en slik vilje eller evne? Ikke orker? Jeg har funnet ut at jeg innimellom trenger noen som kjemper med meg og også av og til for meg. Som lengter med meg. Og håper for meg. I dag kjenner jeg at jeg lar den unge kvinnen nedenfor få bli et tydelig uttrykk for det jeg ønsker. Selv om jeg ikke orker det selv akkurat nå, gir jeg ikke slipp på at kampviljen er en del av meg. Bare at den er usynlig akkurat nå. Jeg kjenner den ikke. Da kan jeg se på henne, og tenke. I dag kan du få gå foran meg. Kjempe for meg. Lengte med meg. Og så går jeg bak.

Skulpturen er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

Om å bevare det som er levende

Ja. Velkommen til en endring her inne hos Maryathome. Utseendemessig. Ja – jeg er en som flytter på ting. Som trives med endring. Som trenger forandring og struktur når jeg har kjørt meg fast på et eller annet område i livet. Jeg er en person som ommøblerer uten skrupler, både i hjemmet, men også på bloggen – fordi den er et slags hjem. Før kunne jeg flytte rundt på møbler i leiligheten et par ganger per måned. Nå er det kanskje en gang i halvåret. Jeg har ikke de samme kreftene til å skyve rundt på tunge sofaer selv om jeg benytter puter som forflytningshjelpemiddel. Eller flytte bøker ut fra mine provisoriske Grans-bokhyller, og sette de på plass igjen etter å ha hostet lett av støvvirvlet som oppstår hver gang. Allikevel hender det at jeg gjør det – når det blir nødvendig for meg. Nå er det tid. Og jeg begynte med bloggen.

Du skjønner – jeg lever mye av livet mitt i hodet, men har i det siste fått et ønske om å komme nærmere livet, der det pulserer – hjertet. Det blir nesten et slags ønske om å innhente livet. På nytt. Være på leting etter det som gir varme. På et vis. Dette gjelder både leiligheten. Bloggen. Men først og fremst livet. Og samtidig er dette noe som flyter litt over i hverandre. Jeg har kjent en stund at jeg har følt meg innestengt på bloggen. Det var som å være gjest et sted som jeg ikke ønsket å være. Som å gå i tåke uten å finne frem. Så, jeg ønsker endring – for livets skyld. For at ikke engasjementet skal bli borte for meg. Jeg trenger hvite ark uten farger slik at jeg kan skrible ned mine kruseduller uten å kjenne meg låst av kaos og trange rammer. Innholdet på denne bloggen vil ikke endres. Tror jeg. Jeg kommer kanskje til å skifte tema innimellom når jeg trenger nye rammer. Fordi – det jeg forsøker er vel egentlig å male et bilde, men med det redskapet jeg har – ordene. Dette er et mangefasettert bilde. Jeg tror ikke det er mulig å se hele, men stykke og del. Bit etter bit. Så sett deg gjerne ned en liten stund her hos meg. Les og kommenter gjerne.