Fra blåmandag til godtirsdag?

blåmandagHvordan ender noen dager i blå-sonen? Nei, jeg har ikke lekt med konditorfargen igjen. Kun stått opp på ganske riktig bein, kjent på motivasjon, engasjement og bittelitt oversikt, og så ender jeg opp på sofaen når ettermiddagen kommer med en litt uggen følelse av at piffen forsvant. Det er ikke bare en sånn god-sliten-etter-jobb-dag. Lufta gikk gradvis ut av ballongen. Jeg tror ikke jeg trenger å lete så lenge før jeg finner ut hvor lekkasjen er. Som person har jeg en god porsjon egenmotivasjon. Der føler jeg meg ganske heldig. Har jeg bestemt meg for å gjennomføre noe, så gjør jeg ofte det.  Med mindre jeg ser at oppgaven og utføreren (meg) absolutt ikke klarer å forenes. Selv om jeg ofte går litt på tomgang før jeg innser at jeg trenger påfyll, er jeg heldig fordi engasjementet mitt ikke alltid trenger så mye lys og varme for å komme tilbake. Så jeg tror «lekkasjesynderen» må havne på den bittelille oversikten jeg opplevde å ha til morgenen da jeg sto opp på riktig bein. Sånn oversikt får jeg ganske mye energi av. Det gir meg stå-på-vilje, og handlingsrom. Det er som om det popper opp lyspærer på skuldrene med aha-opplevelser, men som kjent. Lyspærer kan slukke. Kanskje ble det overspenning. Litt for mange lyspærer som sto på samtidig? Litt for mye trøkk. De slukna i hvertfall. Poff. Trøsten får være at de kan tennes igjen selv om de kanskje må byttes ut. Gode tips til hvordan blåmandag kan bli til godtirsdag, mottas med takk i kommentarfeltet!

Bildet har jeg hentet herfra. Det gjengis med tillatelse.

Når det lysner.

Jeg har ikke julestemning i år, og tenker at det er helt i orden. Jeg har kjent på lukten av juletre og tenkt på jul. Gått på ski og sett snølandskapet utfolde seg i vakker vinterprakt. Pakket inn gaver, og sendt ut julebrev for første gang. Adventstida har brakt med seg gode møtepunkt, engasjement og takknemlighet for varme mennesker, for at jeg er i jobb, og ikke minst – en glede over å ha funnet tilbake til sangen – noe jeg har lengtet etter og ønsket meg i mange år. På toppen av det hele ligger en uro. Jeg er usikker på hva den handler om, og tror den ber om å bli tatt hensyn til. Uro pleier å være komplekst og diffust for min del. Noe jeg ikke får helt tak i. Nettopp derfor tror jeg at jeg finner gjenkjennelse i diktet jeg skrev for en god stund tilbake. Det setter ord på uroen min uten å treffe eller bomme! Med gode ønsker for ferie- og fridager i jula som kan være både lette og tunge.

Når lyset tennes
blir mørket skjøvet en anelse til siden.

Som om lyset vil si:
jeg er her,
du ser hvor lite krefter jeg bruker
likevel er jeg
tydeligere
sterkere
og mer tilstede
enn natten.

Der mørket overfaller oss
med sylskarpe våpen,
tar lyset av seg skoene
vandrer rundt i sokkelesten,
tenner jordens små og store katedraler
og avventer vår oppdagelse av lysets tilstedeværelse
Der kulden viser seg
gjennom millioner av frostpustende menneskers
maraton etter busser, trikker og tapt tid
setter lyset seg kun tett inntil
og varmen
- kontakten -
opprettes umiddlebart.

Konkurssalg og andre øyeblikk.

Livet er ikke et eventyr. Det er heller ingen dans på roser. Vel, innimellom er det nok det også. Poenget mitt er likevel først og fremst at livet er smått OG veldig stort. Det er noen øyeblikk jeg vil skal vare i en evighet og litt til. Fylt av mestring, engasjement og varme får jeg energi og overskudd til det mest utrolige (slik jeg ser det). Det kan være hvitveisen på stuebordet som ble plukket på en morgentur, det hjemmebakte brødet laget som en god avslutning på en lang dag. Krevende, men inspirerende prosjektjobbing, strukturering av kaos og en varm ettermiddag på verandaen. Slike øyeblikk gir energi og kaster av seg mye godfølelse. Og så er det de øyeblikkene du kunne fått til 90% avslag av meg. De gangene livet føles flere nummer for stort. Når kulda setter inn uten at nettene har blitt lange en gang. Det kan være midten av mai, over tredve grader og tropenatt, men det hjelper ikke. Jeg kan se meg i speilet og kikke en annen vei. Jeg er sliten, trøtt og har fått mer enn nok av meg selv. De gangene kjenner jeg at livet overmanner meg og får meg til å tenke at det lureste kanskje hadde vært å sove det bort. Begge øyeblikkene vinner. Noen dager kunne jeg hatt konkurssalg på tankene mine og følelsene som følger. Da er jeg sur, trist, lei og litt inne i en «idag-duger-du-ikke»-stemning». Den er jammen vanskelig å riste av seg (tips mottas med takk)! Og så er det de dagene jeg går ut i marka, alene eller sammen med noen. Hvor jeg setter meg ned for å skrive og ordene kommer. De øyeblikkene deler jeg gjerne. De andre dagene er litt utfordrende å skrive om. Fordi motivasjonen er på bånn. Ordene setter seg fast i halsen. Og jeg? Der og da tenker jeg ikke at det konkurssalget som foregår inni hodet mitt er verdt å dele med andre.

Samlingspunkt.

IMG_20130309_101624Se for deg at du har fått tildelt et portrettobjektiv til kameraet ditt sammen med oppgaven om å finne ett fokus. Du får muligheten til å ta ett bilde av noe som bidrar til å samle deg om dagen. Det eller den som hjelper deg til å være deg. Så begynner strevet. Hva skal du ta bilde av? Jobben, representert gjennom en PC, kan være ett fokusobjekt. Dette bildet kan kanskje stå for noe samlende du har behov for? Engasjement eller fellesskap for eksempel? Du snur deg rundt i stua og tenker at bildet for så vidt også kan være av et livsprosjekt som får deg til å være til stede i deg selv. Eller du zoomer inn på en person som står nær deg, eller en helt annen du ønsker å komme nærmere fordi du vil ha godt av det. Du kan gå inn i et helt annet rom som nesten er tomt. Tenke om dette tomme rommet at det kan bli et symbol for ønskene eller drømmene dine. Kanskje får det å tenke fremover deg til å kjenne deg mer samlet her og nå? Paradoksalt forsåvidt. Poenget er at det er litt vanskelig, er det ikke? Å finne ett fokus i en hverdag som vi fyller med så mye. Det er vel i grunn ikke så forunderlig at det kan bli vanskelig å samle seg når det i utgangspunktet er vanskelig å finne ut av hvor vi skal stoppe opp og velge. Jeg er der nå. At jeg forsøker å finne ett fokus som kan bidra til at jeg klarer å samles. Ikke for at alle krefter skal konsentreres kun der, men mer for å ha et samlingspunkt. Eller et startpunkt. You name it. Jeg må samle meg selv for å vite hva jeg vil.

Kanskje er det en setning. Et ord. Et foto. Noe som likner denne setningen nedenfor som står på forsiden av magasinet STREK denne uken. Tenk å klare å tenke slik? At livet er godartet. Det dekker ikke hele livet. Overhode ikke. Fordi livet kjennes direkte ondartet av og til. Oppdelt og fragmentert. Rystende og grusomt. Da provoseres jeg av slike utsagn. Kanskje du også? Likevel tenker jeg akkurat nå: har vi ikke likevel alltid muligheten til å tilby oss selv og andre noe mer i tillegg til fortvilelsen, sinnet og savnene? Ikke et lyspunkt nødvendigvis, men kanskje et samlingspunkt? Midt i all mistillit, finnes det noen rom som kan fortelle om tillit. Ord om at kroppen ikke er et viktig utgangspunkt for erfaringer, vil aldri stå alene. Det finnes også stemmer som snakker godt, ærlig og ekte om det å være menneske. Denne setningen minner meg om slike gode rom. Et sted å møtes. Når vi klarer og makter det. Et lite bål for frosne mennesker. Jeg vet i hvert fall at jeg leter etter slike varmeplasser. Hvordan ser ditt samlingsbilde ut?

IMG_20130309_104023

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

 

Vi tenner tre lys.

Å holde liv i en innvendig flamme, kan være avgjørende for om håpet skal få feste eller glipper tak.

Dypt i oss bærer vi kanskje med oss en lengsel etter nærvær av menneskelig varme og forståelse, etter håp – for oss selv og andre. Vi ønsker at alle skal oppleve røde kinn fra en tur ute i snøen i ti kuldegrader, gode klemmer som varer og brede smil akkompagnert med glitrende blikk juledagsmorgen.

Når vi børster snøen av juletreet, bærer det inn, henger opp stjerna, kjenner lukten av juleforbredelse, er nærværet av kalde og varme kriger som utspiller seg bak gardinene i ulike hjem - i nabolaget eller langt, langt borte – mellom nasjoner, familier, individer - nesten fraværende. Juledager kan vare i eviglange timer for de som står i mørke rom av savn og sorg, i knuste glasskår fra haugen med flasker, i ruinene av et bombet hus eller i ensomme kroker. Mange lengter seg bort fra konkret fare eller vekk fra likegyldighet og kulde. Dette skaper nok spørsmål til dusinvis av filosofiske og eksistensielle studier. Fra lengtende barn: er dette for alltid? finnes det noe annet?

Det er tredje søndag i advent. Det gir en god mulighet til å tenne et konkret lys som kan skinne i mørket. Jeg tenner lys i dag med et ønske om at flammen alle barn har inni seg  - håpet – ikke skal slukne i vonde og vanskelige tider og for at vi griper møtepunktene vi får, til å vise varme.

Som i 2011, anbefaler jeg deg også i år sangen «Når byen gleder seg» fra PUST. Du finner den dersom du trykker på 18.desember i årets julekalender fra #Denene og #Unicef. Jeg anbefaler deg også å trykke på flere luker i kalenderen. Bildet ovenfor er hentet herfra.

Når det lysner.

Når lyset tennes
blir mørket skjøvet en anelse til siden.

Som om lyset vil si:
jeg er her,
du ser hvor lite krefter jeg bruker
likevel er jeg
tydeligere
sterkere
og mer tilstede
enn natten.

Der mørket overfaller oss
med sylskarpe våpen,
tar lyset av seg skoene
vandrer rundt i sokkelesten,
tenner jordens små og store katedraler
og avventer vår oppdagelse av lysets tilstedeværelse
Der kulden viser seg
gjennom millioner av frostpustende menneskers
maraton etter busser, trikker og tapt tid
setter lyset seg kun tett inntil
og varmen
- kontakten -
opprettes umiddlebart.

Jeg er heldig

Å ha regien.

Høst er å klamre seg
til varmende møter.
Slå fast at t-skjorteværet er over for denne gang.
Det er tid for
å senke skuldrene
og løfte hodet.
Skru på stereoanlegget (høyt!)
og la tonene strømme ut.
Når de mørke dagene
innhenter de lyse:
ikke gi deg!
Se dagen i dag i hvitøyet.
I morgen er vi alltid
like uforberedte
på øyeblikket som rammer eller stryker oss over kinnet.
Skulle dagen være umulig å holde fast ved
slik alle dager er,
finn frem til din egen hovedscene.
Skriv deg inn i manuset
og velg ut de nødvendige støttespillerne.
La ingen andre ta over regien
for noe du alltid vil utføre best selv.
__________________

Vil du følge bloggen, finner du den her inne. 

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.

optimisten

Dagens grå dose og gode øyeblikk


Jeg våger meg frempå med at flere kanskje kan kjenne seg igjen i dette. Noen dager er nemlig i grunn ganske grå. Det blir mye å tenke på og av og til føles det som om lite blir gjort selv om jeg har en liste full av ting skal skal gjøres. Jeg er langt fra noen Polyanna, leker sjelden «være-glad-leken». Det har aldri falt helt naturlig for meg. Jeg synes det kan være særdeles utfordrende å se etter de små gledene som popper opp i løpet av dagen. I dag er det nesten som om duskregnet putter ekstra store og tunge dotter i ørene mine, så ingenting av det gode kommer innenfor. Jeg fester meg liksom ikke ved det og blir litt motløs. Min måte å møte dette på i dag er å skrive dagen over i en mer nyansert fargetone enn jeg opplever den befinner seg i akkurat nå.

De bittesmå gledene eller godene i dag er at joggeskoene kom på – selv om de kom temmelig fort av igjen da jeg fant ut at jeg hadde presset kroppen litt for mye de siste ukene. Det fikk heller bli en sakte og kort gåtur tilpasset dagsformen. Jeg fant ut at dette var mer i tråd med å ta bittelitt vare på meg selv. Nybakte rundstykker fra i går og kyllingsuppe fra fryseren gjorde middagsforberedelsene lettvinte – noe mannen tok seg av – slik at jeg slapp. Artikkelen jeg skriver på om dagen, har fått tilføyd et par-tre hundre ekstra ord i dag. Samtidig må jeg si jeg frustreres over at engelsken min(setningsstilling og grammatikk) har gått så til de grader i glemmeboka at jeg burde tatt et engelskkurs for å unngå rødming og frykt for å vise den frem. Avslutningsvis har varmeflaska som ser ut som en blå bamse tatt på seg å varme en sliten meg gjennom dagen. Ullsokker, gasspeis og hjemmestrikka genser (ja, jeg ble bitt av Skappel-feber en stund) tar seg av resten av varme-jobben. Dette er ingen bloggpost hvor jeg forsøker å vise frem «alt jeg har fått til i dag». Det er rett og slett en liten innrømmelse og et sukk fra min side over at dagen har føltes litt tung. Samtidig – jeg ser at det har vært andre følelser innom i korte glimt – de er bare litt vanskelige å få øye på og desto vanskeligere å holde fast i akkurat i dag. Hvilke øyeblikk har din dag bestått av?

____________________

Jeg setter så stor pris på alle som følger bloggen på facebook, så les og del gjerne videre denne siden.

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Drømmer

På jakt etter tabbekvoten.

Når pusterommet blir borte. Jeg går rundt og funderer om dagen. På hvordan forventninger både kan skape, men også forhindre bevegelse (jeg lurer mest på det siste akkurat i dag). Forventninger er i utgangspunktet av det gode. Det er håpefullt. Noe der fremme som jeg ikke helt vet hva er, men som jeg knytter gode tanker og følelser til. Kanskje sier forventningene mine noe om hvilke drømmer jeg har? Men så blir det vanskelig. Hva sier håpet mitt, drømmene mine, engasjementet mitt om hvilke standarder jeg møter meg selv og andre mennesker med?

Ekskluderende frykt. Det er vel bare å innrømme det. Jeg har skyhøye forventninger til meg selv (det er ganske slitsomt i grunn). For å sette det litt på spissen forventer jeg egentlig at jeg er flink til noe allerede før jeg har lært det (kanskje var det derfor jeg var en noe umotivert pianoelev gjennom flere år som barn, at jeg til tider er redd for å gjøre ting og forplikte meg til noe som jeg kjenner engasjerer meg). Poenget er ikke at jeg tror læring skjer uten hardt arbeid. All læring skjer gjennom den kjente prosessen «ett steg frem og to tilbake». Vi prøver og feiler, tenker og reflekterer rundt hvorfor vi handler som vi gjør. Jeg tror kjernen heller handler om at jeg er redd for å gjøre feil (sånn, der var det sagt). Det er en frykt for å ikke klare å gjøre ting riktig , for å ikke nå opp, gjennomføre prosjektet på en god nok måte. Jeg tror noe av årsaken til denne frykten er en tanke som sier meg at gjør jeg en feil, er det ikke plass for meg lenger. Det er en slags eksklusjonsfrykt og jeg liker den ikke.

Å trå utenfor komfortsonen. Kanskje høres det dumt ut, dette? Er jeg bare litt rar, tenker jeg (jeg kan jo godt gå med på at jeg er litt rar, men det er forskjell på å føle seg rar og å kjenne at dette ønsker jeg å gjøre noe med fordi det ikke gjør meg særlig godt). Det går opp for meg at jeg lar være å handle eller engasjere meg i et prosjekt eller noe jeg har tenkt på lenge fordi jeg er redd for å gjøre feil. Er det ikke da det er tid for å bryte og brekke på innarbeidede mønster? «Stikke hull» på forventningene som bare svever langt der borte – et sted der jeg aldri får tak i de? Trå ut av komfortsonen eller utenfor komfortlinja, grave opp tabbekvoten og puste den inn. Kjenne at det er lov til å prøve og feile. Jeg tror ikke det bare er jeg som strever med dette innimellom. Spørsmålet er om det går an å putte den «flinke piken» eller «den flinke gutten» litt til side og heller heie frem det i oss som ønsker å lære, ønsker å tilegne seg kunnskap? Er det ikke viktig i et godt læringsmiljø å stille spørsmål, å ikke alltid ha de riktige svarene, ikke vite, være rådvill, spørre om veiledning? Er det ikke i et slikt miljø vi gjør vårt beste?

______________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Gjemt blant juleglitter og pepperkakehjerter

Barn berører noe i oss
som fort kan glemmes
og legges bort
i alle våre tanker om effektivitet og prestasjon

Blant juleglitter, visakort og pepperkakehjerter med melisskrift
finnes fortellinger om
skapelse og undring
som sakte omskrives
på nytt og på nytt
til å bli en ny livshistorie
spunnet ut fra vår egen
Sårbare og skjøre,
blir erfaringer tatt med videre år for år
og spinner tråder av håp og bevegelse sammen
med motløshet og mørke

Gledesutbrudd under treet tas vare på
gjemmes i notatbøker og på PC
Vi ønsker å forsølve øyeblikket i åpen form
slik at ingenting stivner fast

Det er barnets fortjeneste
når noe blir til liv
Jublende nært
er det alltid der i oss – nærmere enn oss selv
Velsignet er barnet
som skaper bevegelse
i stemmeløse rom
og minner oss om
at vi kan være oss selv

Det er ventetid, og for meg er det av og til synonymt med ettertanke. For ventetid kan være så mye forskjellig. Det kommer helt an på hva vi venter på. Julegaver. Gode ord. Hjelp. Barnehvin julaften. Ensomhet. Latter. Tomhet. Fri fra jobb eller nattevakter. Som du ser av de siste blogginnleggene er det barnet som skaper mye forundring hos meg om dagen. Både barns frykt, glede og forundring. Barn får oss til å møte oss selv; til å åpne øynene, se ekstra nøye etter, ikke dømme for raskt, og gir språk til vår lengsel etter fellesskap; ord til vårt ønske om å kunne være og bli oss selv. Fullt og helt.