Kategoriarkiv: Gjenklang

Om å møte en frykt

Publisert i #instagram, @maryathome_, ansvar, Å svinge i utakt, å være i seg selv, øyeblikket, Behov for å bli hørt, Egenomsorg, eget tempo, Finn din egen vei, Gjenklang, gode møter, Grensesetting, Jeg vet ikke om jeg klarer det, latteren er aldri død by

TrondheimTrondheim_2Trondheim_1

Det kan komme noe godt ut av å innrømme frykt og å be om hjelp til å tenke på noe annet enn frykten. Frykten min de to siste dagene  er den ikke helt ukjente gledeskveleren ‘flyskrekk’. Jeg har flydd (phuu!), sagt i fra til flypersonalet at jeg var redd, og ble møtt på en god og humørfylt måte. For første gang på fem år satte denne desidert store landkrabba beina i en flykropp. Og det gikk (flyet fløy og jeg var inni). Jeg sier ikke at jeg kommer til å tørre å gjøre det ofte eller fly langt og lengre enn langt, men vil hente frem det gode som kom ut av turen i tillegg til mestringsfølelse og en spennende konferanse. Jeg fikk meg en times gåtur i Trondheim i vakkert kveldslys. Det er hus, vann, fjell, asfalt, himmel, farger – noe av det som gjør at jeg tenker på stabilitet og noe godt. Denne turen gav meg mulighet til å fokusere på noe utenfor meg selv gjennom foto – noe jeg trives godt med. Å utfordre frykt krever av og til (kanskje alltid?) mye krefter. I kveld føler jeg meg som en ballong uten luft. Det går over, tror jeg. Samtidig; jeg sitter igjen med en stolthet iblanda en rar glede over å ha møtt frykten og klart meg. Ganske godt. Fototuren ble min måte å huske på det vakre midt i det som var skummelt.

Samlingspunkt.

Publisert i #instagram, ansvar, Å svinge i utakt, å være god nok, å være i seg selv, øyeblikket, barnet, Du får ikke lov til å overse meg!, eget tempo, Ensomhet, ensomheten hviler over oss som flygende drager, Finn din egen vei, Gjenklang, gode møter, Grensesetting, håp og motløshet i samme tråd by

IMG_20130309_101624Se for deg at du har fått tildelt et portrettobjektiv til kameraet ditt sammen med oppgaven om å finne ett fokus. Du får muligheten til å ta ett bilde av noe som bidrar til å samle deg om dagen. Det eller den som hjelper deg til å være deg. Så begynner strevet. Hva skal du ta bilde av? Jobben, representert gjennom en PC, kan være ett fokusobjekt. Dette bildet kan kanskje stå for noe samlende du har behov for? Engasjement eller fellesskap for eksempel? Du snur deg rundt i stua og tenker at bildet for så vidt også kan være av et livsprosjekt som får deg til å være til stede i deg selv. Eller du zoomer inn på en person som står nær deg, eller en helt annen du ønsker å komme nærmere fordi du vil ha godt av det. Du kan gå inn i et helt annet rom som nesten er tomt. Tenke om dette tomme rommet at det kan bli et symbol for ønskene eller drømmene dine. Kanskje får det å tenke fremover deg til å kjenne deg mer samlet her og nå? Paradoksalt forsåvidt. Poenget er at det er litt vanskelig, er det ikke? Å finne ett fokus i en hverdag som vi fyller med så mye. Det er vel i grunn ikke så forunderlig at det kan bli vanskelig å samle seg når det i utgangspunktet er vanskelig å finne ut av hvor vi skal stoppe opp og velge. Jeg er der nå. At jeg forsøker å finne ett fokus som kan bidra til at jeg klarer å samles. Ikke for at alle krefter skal konsentreres kun der, men mer for å ha et samlingspunkt. Eller et startpunkt. You name it. Jeg må samle meg selv for å vite hva jeg vil.

Kanskje er det en setning. Et ord. Et foto. Noe som likner denne setningen nedenfor som står på forsiden av magasinet STREK denne uken. Tenk å klare å tenke slik? At livet er godartet. Det dekker ikke hele livet. Overhode ikke. Fordi livet kjennes direkte ondartet av og til. Oppdelt og fragmentert. Rystende og grusomt. Da provoseres jeg av slike utsagn. Kanskje du også? Likevel tenker jeg akkurat nå: har vi ikke likevel alltid muligheten til å tilby oss selv og andre noe mer i tillegg til fortvilelsen, sinnet og savnene? Ikke et lyspunkt nødvendigvis, men kanskje et samlingspunkt? Midt i all mistillit, finnes det noen rom som kan fortelle om tillit. Ord om at kroppen ikke er et viktig utgangspunkt for erfaringer, vil aldri stå alene. Det finnes også stemmer som snakker godt, ærlig og ekte om det å være menneske. Denne setningen minner meg om slike gode rom. Et sted å møtes. Når vi klarer og makter det. Et lite bål for frosne mennesker. Jeg vet i hvert fall at jeg leter etter slike varmeplasser. Hvordan ser ditt samlingsbilde ut?

IMG_20130309_104023

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

 

Vårfornemmelse.

Publisert i #vårfornemmelse #noehåpefullt?, ; om glad-gul, å være god nok, å være i seg selv, øyeblikket, eget tempo, Ettertenksomhet, Finn din egen vei, Gjenklang, gode møter, lysende styrke, mine grenser, Mot til å tro på seg selv by

vårDet er en helt vanlig hverdag. En av de værmessig grå og litt sure dagene. Jeg har ikke hatt så mye fore i dag. Har gått og ventet på tilbakemelding på prosjekter som skal landes. Så i dag har jeg god tid til å få ferdig et referat og skrive noen ord her inne igjen. Ikke la det gå nødvendigvis en hel måned eller mer mellom hvert innlegg (hint, hint til meg selv). Dagen startet alt annet enn grålig. Med frokost “ute” allerede ti på åtte fikk jeg en fin start på dagen. Det å gripe tak i muligheten for en morgenprat om skriving og ventetid kombinert med en god frokost, er rett og slett veldig fint.

Jeg er en morgenfugl. Hopper som regel opp av senga når vekkerklokka ringer, og er i større eller mindre grad klar for dagen som ligger foran. I dag fikk dette begrepet ‘morgenfugl’ meg til å tenke på et bilde jeg tok for en liten stund tilbake på vei til et prosjektmøte. I et tre midt i Oslo sentrum var det hengt opp papirfugler i alle mulige farger. Det var en vakker visualisering og konkretisering av at varmen og våren var på vei på tross av at det fortsatt var endel kuldegrader. Treet og fuglene til sammen ble et slags vårsymbol for min del, og passer godt i dag. Hele Oslo roper VÅR. Fuglene kvitrer flerstemt og iherdig i buskene, isen smelter - i hvert fall i sentrum, og sola varmer så godt, så godt. Kanskje må vi forberede oss på at vi fortsatt kan få levert noen snøfnugg fra oven. Likevel har det skjedd en merkbar forandring. Det er som om naturen og vi tar en lang gjesp, strekker oss så mye vi kan, og sakte, men sikkert våkner til vår-vekkerklokka. Det er på tide å stå opp, iaktta at nytt liv også i år kjemper seg opp og frem gjennom frossen jord.

Når klokka slår tolv.

Publisert i å være god nok, å være i seg selv, barn og sårbarhet, Ensomhet, Ettertenksomhet, Finn din egen vei, Gjenklang, varme nok by

Finn fram til den hellige timen. Der det alltid er varme nok, der du alltid er mer enn alle andre tror, vet og sier.


Den hellige timen
er
når stjerna lyser som klarest:
Jeg kan snuble, falle,
få fullt av snø ned i skoene,
kjenne kroppen stritte imot,
og likevel -
fortsette -
med motet og litt av håpet i behold.

Den hellige timen
er
når klokka klinger midnatt:
Der jeg er meg og du er deg
i hver vår tunge rustning,
søkende og letende
og samtidig -
alltid -
med en levende flamme på innsida.

_________________________________________________
Jula er tida der vi både kan kjenne oss rolige og forstrekte på samme tid. Stress, uro og lukten av kanel går rett ved siden av hverandre. Ikke alle vil kjenne på noe som likner julero. Mange barn er milevis unna julefreden. Ta deg gjerne en tur innom www.denene.no og se hvordan du kan være med og bidra til de varmende øyeblikkene. Jeg ønsker dere alt godt i juledagene som ligger foran! En ekstra takk til Mammadamen i dag som inspirerte meg til å sette meg ned et øyeblikk og skrive. Det er godt å vite at vi kan bety noe for hverandre. Bildet ovenfor er hentet herfra, og er gjengitt med tillatelse fra Lisa Aisato.

Såpebobledikt.

Publisert i å være i seg selv, Ettertenksomhet, Finn din egen vei, Gjenklang, mine grenser by

Det lille lykkerommet
er øyeblikket som befinner seg nå.
Det står der ett sekund,
dirrende i lufta,
i en skjør sammenføyning
mellom før og etter.
Blir hengende
som en tynnhudet såpeboble.
Klar til å briste eller bære
et lite stykke tid.

Tas øyeblikket i mot,
eller skyves det unna
før det sprekker
og løses opp i mellomrommet?

Å være sikker i det usikre,
er kanskje uansett å vite dette:
når kontakt oppstår,
står vi stødigere i oss selv
i vissheten om
at vi er ønsket.

__________________

Jeg lurer på om du har noen gode dikt eller ord å dele i høstmørket?

Om du ønsker å følge bloggen på facebook, kan du klikke deg inn her.

Kropp.

Publisert i å være god nok, barn og sårbarhet, Behov for å bli hørt, Ensomhet, Gjenklang, gode møter, kropp utfordrer, mine grenser by

Aller først en liten påminnelse om at du kan følge bloggen min på facebook her inne.

Temaet for denne bloggposten er:

Å samarbeide med kroppen.

Vi strekker, bøyer og tøyer. Frustreres og forundres over begrensninger og styrker. Presser oss og fristes til å gi opp. Kjenner på krefter i armer og bein og utmattelsen som kan komme sigende. Skammen og undringen går side om side. Vi kritiserer oss selv og tar i mot komplimenter. Vi spiser og lar være å spise. Ser med et misfornøyd blikk eller smil i speilet. Kjenner gleden som sitrer og sorgen som spiser oss opp. Holder magen inne i frykt og puster dypt inn i behov for luft. Vi klemmer og skyver unna. Stryker og holder fast. Vi strever for å passe inn fordi noe, noen eller vi selv har fått oss til å kjenne på utenforskap på et eller annet vis. Først og fremst er det kanskje dette vi leter etter mulighetene til: vi vil veldig, veldig gjerne være oss selv – akkurat slik vi er.

Spørsmålet som opptar meg nå om dagen er hvordan det går an å møte seg selv med litt mer takhøyde også når det kommer til kropp? Når skal vi vise litt mer varsomhet fremfor å pøse på med nedsettende ord og sammenlikninger? Vi klarer oss ikke uten kroppen. men jeg tror likevel at mange av oss har et ambivalent forhold til kroppen og kan ha en tendens til å rakke ned på den. Kanskje det heller kunne være en ide å forsøke å samarbeide med den? Finne ut av hva vi trenger og hva vi vil bort fra. Hva som gjør oss godt og inspirerer oss? Hva som gir kroppen krefter og liv, og hva som tømmer oss for alt engasjement. Hvor og hvordan kan vi finne de gode ordene om kropp? Ord om grenser og utfoldelse – de som lar oss være den vi er og der vi er her og nå. Her er noen tips som snakker både bredt, rørende og godt om kroppen.

Kroppen min er et blogginnlegg som traff meg da Koffeine skrev det for en stund siden og det treffer meg fremdeles. Hun beskriver balansegangen mellom frustrasjonen og ønsket om å ta imot kroppen og hun skriver om den på en vakker måte. Villkatta skriver om utfordringene rundt kropp og kroppsbilde her. Til sist vil jeg anbefale deg bloggen til Diktugla og blogginnlegget om alle fortellingene kroppen har å si oss. Hun har skrevet flere gode dikt om kropp – blant annet dette. Til sammen opplever jeg at disse tre bloggerne bygger rom for og beskriver kroppen som det den er: en viktig informasjonskilde, utfordrende for mange av oss og vakker. Spørsmålene jeg sitter igjen med er ganske store: Hva er godt med denne kroppen og hva utfordrer? Hvordan kan vi oppmuntre hverandre til å være tilstede i egen kropp? Og hvordan kan vi godta at vi er der vi er og den vi er?

______________________________

Legg gjerne igjen en kommentar eller del innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Famlende adventsro eller livsfamling?

Publisert i Gjenklang, langsomhet, Lengsel, omdefinere grenser, Stykkevis og delt by

Det er advent, og det nærmer seg jul og høytid. Noen forbinder den lilla ventetiden med ro og gode tradisjoner, mens andre får assosiasjoner til tidsklemma, juleavslutninger eller bekymringer om hvordan julen blir. Som person fremstår jeg nok som ganske rolig, men innvendig er jeg mer av den urolige typen som ofte er på vei. Noen øyeblikk er jeg tilstede, mens jeg i andre streifsekund er på vei til et annet sted enn akkurat her og nå. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette ned foten. Advent og jul gir meg en følelse av at jeg ikke er på riktig sted. At jeg ikke hører helt til. Jeg burde bakt julekaker, sendt julekort, handlet julegaver. Jeg føler meg litt småjaget av mine egne forvetninger. I stedet for å la meg sluke av dette, har jeg funnet ut at jeg må finne frem til hva jeg har lyst til å fylle tiden med – justere forventningene til meg selv. For det å være tilstede akkurat her og nå handler om å være meg der jeg er nå. Ikke forsøke å være et annet sted. Kanskje er det ikke så mye adventsro å hente. Neivel. Kanskje er den til og med bare famlende uten advent. Det er mulig det er livsfamling. En søken etter noe jeg ikke helt vet hva er. Men famling er også bevegelse. Og jeg minner meg selv på at det for “oss-famlende-som-ikke-helt-vet-hvor-vi-hører-til”, også finnes små gnistpunkt på veien. Små stjerner som lyser av uventet spontanitet, ærlighet og undring. Som den lille fireåringen som stoppet meg da jeg gikk forbi barnehagen i går, og sa “god dag, unge dame”. Jeg måtte smile. Sa “god dag” tilbake, og gikk videre. Det ble et glimt av tilstedeværelse. Et fint her og nå. Hva slags stjerner lyser hos og for deg?

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”. Takk til de som allerede følger bloggen, og velkommen til nye!

Med et blikk på herr Vinter

Publisert i Gjenklang, Glassflater, Jeg hvisker til deg, Paradokser, Song by

Foto er tatt av Krystian Olszanski, kilde finner du her.

Du står utenfor døra mi. Du. Herr Vinter. Med en rimete rødstrikka lue i kalde hender. Jeg får nesten en følelse av at du ber om unnskyldning for at du er til der du står med bøyd hode. For at du er så kald. Eller for at du ikke er varmere enn du er. Som om du strever med å passe inn i sammenhengen som ikke er der. Hvilken sammenheng som du ikke passer inn i, vet jeg ikke. Du kommer til oss, og bretter den hvite dyna over alle her nord i uker og måneder hvert år. Samtidig vet jeg ikke om du bryr deg om at pusten min nesten stopper opp. At kroppen stivner til. November, desember. Kanskje januar og februar. Hva er det egentlig du ønsker å fortelle? Har du noe å si? Finnes det et eget språk for oss to?

Du treffer meg aldri med blikket ditt. Og allikevel kjenner jeg at hvite små dun faller lett på kinnet. Melisfnugg uten smak, er det, men smelter også i kontakt med varme. Sånn som skjer når det titter et par barneøyne frem fra en hvit ullue. Ansiktet og tunga som strekker seg ut og opp mot himmelen for å få tak i et av disse fjærlette vidunder. Kanskje treffer du noe i magen hos meg. I stedet for, eller i tillegg til i hodet. Rynkene i panna di er fastfrosset etter lang tids ubevegelighet, og har blitt til furer. De er som lange, dype skispor i en blålig vinternatt. Det er lenge siden noen har tatt turen ut. Det har gjort deg innsunket i et varig uttrykk av overraskelse etter vårt første møte.

Så står vi der, da. Du og jeg. I hvert vårt lille univers av kulde. Betrakter dagslyset som sakte trekker seg tilbake til hvilemodus for å gi natten, frosten og kalde kropper rom til å være. Hvor? Mot hva? Jeg vet ikke.

Lullaby til en venn

Publisert i Gjenklang, Jeg hvisker til deg, Savn, Song by


Foto er tatt av kelsey_lovefusionphoto. Kilde finner du her.

Lullaby. Jeg liker ordet. Jeg kan ikke huske noen slik sang. Derfor skrev jeg en ny. Eller. En. Slik jeg ville at den skulle være. Høres ut. I mine toner. Mørke og samtidig lyse. Fordi jeg er begge deler. Det er vi vel alle. På hver vår måte. Jeg spiller ikke gitar, men kjenner en følelse når jeg ser fotoet ovenfor. En sånn forsøksvis klimpring på en kjent og samtidig ukjent melodi som ennå bare finnes i vissheten på innsiden. Det er ikke enkelt å få ordene nedskrevet slik at de blir et speilbilde av det som er i meg. Å finne ut hva det er som treffer og beveger meg. Så beskrive. Det kompliserte og paradoksale møter samtidig mitt behov for det enkle. Lullaby til en venn. Ble tittelen.

Kom helt tett inntil meg
og la meg aldri gå
Lenger enn at jeg kan se
at lyset er slått på
I huset ditt