Kategoriarkiv: Ettertenksomhet

Vårfornemmelse.

Publisert i #vårfornemmelse #noehåpefullt?, ; om glad-gul, å være god nok, å være i seg selv, øyeblikket, eget tempo, Ettertenksomhet, Finn din egen vei, Gjenklang, gode møter, lysende styrke, mine grenser, Mot til å tro på seg selv by

vårDet er en helt vanlig hverdag. En av de værmessig grå og litt sure dagene. Jeg har ikke hatt så mye fore i dag. Har gått og ventet på tilbakemelding på prosjekter som skal landes. Så i dag har jeg god tid til å få ferdig et referat og skrive noen ord her inne igjen. Ikke la det gå nødvendigvis en hel måned eller mer mellom hvert innlegg (hint, hint til meg selv). Dagen startet alt annet enn grålig. Med frokost “ute” allerede ti på åtte fikk jeg en fin start på dagen. Det å gripe tak i muligheten for en morgenprat om skriving og ventetid kombinert med en god frokost, er rett og slett veldig fint.

Jeg er en morgenfugl. Hopper som regel opp av senga når vekkerklokka ringer, og er i større eller mindre grad klar for dagen som ligger foran. I dag fikk dette begrepet ‘morgenfugl’ meg til å tenke på et bilde jeg tok for en liten stund tilbake på vei til et prosjektmøte. I et tre midt i Oslo sentrum var det hengt opp papirfugler i alle mulige farger. Det var en vakker visualisering og konkretisering av at varmen og våren var på vei på tross av at det fortsatt var endel kuldegrader. Treet og fuglene til sammen ble et slags vårsymbol for min del, og passer godt i dag. Hele Oslo roper VÅR. Fuglene kvitrer flerstemt og iherdig i buskene, isen smelter - i hvert fall i sentrum, og sola varmer så godt, så godt. Kanskje må vi forberede oss på at vi fortsatt kan få levert noen snøfnugg fra oven. Likevel har det skjedd en merkbar forandring. Det er som om naturen og vi tar en lang gjesp, strekker oss så mye vi kan, og sakte, men sikkert våkner til vår-vekkerklokka. Det er på tide å stå opp, iaktta at nytt liv også i år kjemper seg opp og frem gjennom frossen jord.

Når klokka slår tolv.

Publisert i å være god nok, å være i seg selv, barn og sårbarhet, Ensomhet, Ettertenksomhet, Finn din egen vei, Gjenklang, varme nok by

Finn fram til den hellige timen. Der det alltid er varme nok, der du alltid er mer enn alle andre tror, vet og sier.


Den hellige timen
er
når stjerna lyser som klarest:
Jeg kan snuble, falle,
få fullt av snø ned i skoene,
kjenne kroppen stritte imot,
og likevel -
fortsette -
med motet og litt av håpet i behold.

Den hellige timen
er
når klokka klinger midnatt:
Der jeg er meg og du er deg
i hver vår tunge rustning,
søkende og letende
og samtidig -
alltid -
med en levende flamme på innsida.

_________________________________________________
Jula er tida der vi både kan kjenne oss rolige og forstrekte på samme tid. Stress, uro og lukten av kanel går rett ved siden av hverandre. Ikke alle vil kjenne på noe som likner julero. Mange barn er milevis unna julefreden. Ta deg gjerne en tur innom www.denene.no og se hvordan du kan være med og bidra til de varmende øyeblikkene. Jeg ønsker dere alt godt i juledagene som ligger foran! En ekstra takk til Mammadamen i dag som inspirerte meg til å sette meg ned et øyeblikk og skrive. Det er godt å vite at vi kan bety noe for hverandre. Bildet ovenfor er hentet herfra, og er gjengitt med tillatelse fra Lisa Aisato.

Om konkretisering av hverdagsøyeblikk.

Publisert i ansvar, Å svinge i utakt, å være god nok, å være i seg selv, eget tempo, Ettertenksomhet, Finn din egen vei by

Velsignet er de enkle ting. Knasingen fra et knekkebrød. Smaken av ost. Helt vanlig gul ost. Av et merke jeg ikke husker. Den syrlige og søte klementinen. På en lys blå tallerken med blå blomster. Alt kommer som en reaksjon på en dag fylt til randen av inntrykk og møter med ukjente og kjente mennesker. Sosialt overstimulert er to sentrale stikkordene for denne dagen. Det har også vært ganske mange ord i dag. Noen av ordene når ikke helt inn. De blir for strukturerte og kalde. Andre ord derimot. De som beskriver opplevelser - forsøker jeg å holde litt tak i. Det er ordene som kommer på innsida, som er erfart og gjenkjennelige. Og jeg tenker: "disse skal jeg ikke glemme." Det går opp for meg at øyeblikkene i løpet av dagen gir muligheter for å nyskrive historier. Kanskje er det en slags hverdagsmystikk i det enkle. I det å sitte en fredagskveld og spise knekkebrød med gulost. Med klemmentin som garnityr. Det høres kanskje stusselig ut, men akkurat nå er det helt fint. Jeg tygger på de skarpe kantene, kjenner havregryna mot tunga og merker at dette konkrete og akk så hverdagslige er fint. Jeg skal ingen steder. Kanskje i seng etterhvert, men ingenting annet. Jeg er der jeg er. Akkurat nå. Jeg kan lengte mot noe mer. Som kreativ skriveglede for eksempel. Men jeg slår meg til ro med at skrivegleden faktisk er tilstede. Den materialiserer seg gjennom ord og tekst akkurat nå. Og dermed blir den synlig for meg. Jeg kan kjenne på lite bevegelse og kreativitet, men har kanskje et lite stykke arbeid å gjøre for å forsone meg med at jeg ikke skal trenge å tilpasse meg inn i en eller annen form. Når det kommer til skrivingen holder det for meg å bare være akkurat nå. 

Såpebobledikt.

Publisert i å være i seg selv, Ettertenksomhet, Finn din egen vei, Gjenklang, mine grenser by

Det lille lykkerommet
er øyeblikket som befinner seg nå.
Det står der ett sekund,
dirrende i lufta,
i en skjør sammenføyning
mellom før og etter.
Blir hengende
som en tynnhudet såpeboble.
Klar til å briste eller bære
et lite stykke tid.

Tas øyeblikket i mot,
eller skyves det unna
før det sprekker
og løses opp i mellomrommet?

Å være sikker i det usikre,
er kanskje uansett å vite dette:
når kontakt oppstår,
står vi stødigere i oss selv
i vissheten om
at vi er ønsket.

__________________

Jeg lurer på om du har noen gode dikt eller ord å dele i høstmørket?

Om du ønsker å følge bloggen på facebook, kan du klikke deg inn her.

På jakt etter tabbekvoten.

Publisert i ansvar, Å falle ned i "flink-pike-gryta", Ettertenksomhet, håp og motløshet i samme tråd, min stemme er god nok, Mot til å tro på seg selv by

Når pusterommet blir borte. Jeg går rundt og funderer om dagen. På hvordan forventninger både kan skape, men også forhindre bevegelse (jeg lurer mest på det siste akkurat i dag). Forventninger er i utgangspunktet av det gode. Det er håpefullt. Noe der fremme som jeg ikke helt vet hva er, men som jeg knytter gode tanker og følelser til. Kanskje sier forventningene mine noe om hvilke drømmer jeg har? Men så blir det vanskelig. Hva sier håpet mitt, drømmene mine, engasjementet mitt om hvilke standarder jeg møter meg selv og andre mennesker med?

Ekskluderende frykt. Det er vel bare å innrømme det. Jeg har skyhøye forventninger til meg selv (det er ganske slitsomt i grunn). For å sette det litt på spissen forventer jeg egentlig at jeg er flink til noe allerede før jeg har lært det (kanskje var det derfor jeg var en noe umotivert pianoelev gjennom flere år som barn, at jeg til tider er redd for å gjøre ting og forplikte meg til noe som jeg kjenner engasjerer meg). Poenget er ikke at jeg tror læring skjer uten hardt arbeid. All læring skjer gjennom den kjente prosessen “ett steg frem og to tilbake”. Vi prøver og feiler, tenker og reflekterer rundt hvorfor vi handler som vi gjør. Jeg tror kjernen heller handler om at jeg er redd for å gjøre feil (sånn, der var det sagt). Det er en frykt for å ikke klare å gjøre ting riktig , for å ikke nå opp, gjennomføre prosjektet på en god nok måte. Jeg tror noe av årsaken til denne frykten er en tanke som sier meg at gjør jeg en feil, er det ikke plass for meg lenger. Det er en slags eksklusjonsfrykt og jeg liker den ikke.

Å trå utenfor komfortsonen. Kanskje høres det dumt ut, dette? Er jeg bare litt rar, tenker jeg (jeg kan jo godt gå med på at jeg er litt rar, men det er forskjell på å føle seg rar og å kjenne at dette ønsker jeg å gjøre noe med fordi det ikke gjør meg særlig godt). Det går opp for meg at jeg lar være å handle eller engasjere meg i et prosjekt eller noe jeg har tenkt på lenge fordi jeg er redd for å gjøre feil. Er det ikke da det er tid for å bryte og brekke på innarbeidede mønster? “Stikke hull” på forventningene som bare svever langt der borte – et sted der jeg aldri får tak i de? Trå ut av komfortsonen eller utenfor komfortlinja, grave opp tabbekvoten og puste den inn. Kjenne at det er lov til å prøve og feile. Jeg tror ikke det bare er jeg som strever med dette innimellom. Spørsmålet er om det går an å putte den “flinke piken” eller “den flinke gutten” litt til side og heller heie frem det i oss som ønsker å lære, ønsker å tilegne seg kunnskap? Er det ikke viktig i et godt læringsmiljø å stille spørsmål, å ikke alltid ha de riktige svarene, ikke vite, være rådvill, spørre om veiledning? Er det ikke i et slikt miljø vi gjør vårt beste?

______________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Du skal tro du er noen

Publisert i å være god nok, Ettertenksomhet, ta på alvor, Ventetid by

I bevegelse. 

Å gå fra noe som er kjent til det som er ukjent, er utfordrende. Fra ganger og trapper hvor det alltid er noen å hilse på og slå av en prat med går veien til noe jeg ikke vet hva er. Fra student til arbeidstaker er min utfordring akkurat nå, men jeg kan ta valg som setter meg istand til å mestre overgangene. Jeg skal innrømme at det ikke alltid kjennes slik – at jeg skal klare å drive prosessen videre, men jeg er ikke veldig urolig for dette ukjente. Jeg har vært her før og vet at noe legger seg til rette hvis det jobbes med.

Engasjementet som veiviser.

Jeg har gått fra å skrive på en artikkel og masteroppgave som har gitt meg mye (ja, jeg er veldig glad i å skrive), til å bevege meg utenfor de rutinene som vanligvis bekrefter engasjementet, viljen og gløden min. Nå skal jeg “selge” egen kompetanse, kunnskaper, engasjement og interesseområder gjennom CV og søknader. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før – at jeg skal gjøre meg selv synlig gjennom å si “Jeg er…”, “Jeg liker…”, “Med meg som ansatt får du…” (Kanskje særlig denne siste setningen får meg faktisk til å smile og gå på videre fordi jeg vil tro på at jeg har noe å tilby). Slike konkrete setninger som jeg bruker nå utfordrer jantelovens mange undertrykkende påstander, og jeg merker at det gjør noe med meg. Jeg må virkelig gå inn i tenkeboksen for å finne de ordene som er med på å beskrive meg selv som person. Å gå fra å tenke “Du skal ikke tro at du er noe…” til å skrive “Som fagperson er jeg opptatt av…”, gir meg mer å stå på. Jeg blir tydeligere for meg selv. Det føles sunt. Godt. Skulle jeg fulgt den første setningen ville grunnen smuldret bort under føttene mine. Det er undergravende og ikke minst usant å skulle forsøke å gjøre seg selv til “ingen”. En realistisk grunn er den som baserer seg på hvem jeg opplever å være. Det som engasjerer meg forteller meg noe om hvem jeg er. Dette har vært en liten oppdagelse for min del og har bidratt til å styrke motet og fylle på stå-på-viljen. 

Spørsmålet jeg sitter igjen med - det jeg blir nysgjerrig på – er hva som bidrar til å styrke motet ditt i overgangsfaser du har vært eller er i? Er mot noe som blir styrket utenfra, eller blir motet primært styrket innenfra? Og hvordan?

______________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Irrgrønne, rare og alvorlige vår.

Publisert i Aisato, Ettertenksomhet, kaldt og rart om hverandre, miljøendringer, stumme fortellinger, vitalitet by

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Jeg vet ikke om du har sett ut av vinduet i dag, men her i Oslo skinner sola alt den orker. Jeg skulle absolutt begynt (eller fortsatt) å skrive på avhandlingen, men tenker jeg er litt unnskyldt - for jeg skriver jo! – Her. Akkurat nå. Sitter jeg og hører på god musikk, og varmer meg i strålene. Og skriver. -

Raringen. Vi får høre at det er alt, alt for tidlig til å være vår. Det er mars (vel…snart april), varmegradene har krøpet over 20 grader noen dager, krokusen spretter, grusen tas bort fra fortauene, lunchen inntas utendørs, og solbrillene tas fram. Våren er en raring. Grønn. Så inderlig irrgrønn. Den får oss til å løpe rundt. Til å ta fram grillen, gå barbent, sitte ute å lese i stedet for inne (med boka igjen), ta på vårkjolen, klippe håret, bytte dekk, stikke en tå i vannet og brrr’e. Selv om våren er en raring, og ikke skulle kommet nå, nyter jeg den like fullt med alle sine gode og varmende sider. Jeg liker nemlig godt det uventede, det som ikke er helt som det skal være – det litt rare og originale (men jeg liker  IKKE klimaendringene; tørke som fører til hungersnød og lidelse, smelting av isbreer, oversvømmelser som fører til at noen mister hjem og også livet). Men våren er her, og jeg har sagt det til flere allerede; jeg tror aldri jeg har vært så klar for vår noen gang. Skinnjakka er på, genseren er 3/4 lang på armene, og sko uten sokker er allerede prøvd ut (i dag var det kun 3.3 plussgrader ute, så snusfornuftig som jeg er, ble det høstsko MED sokker). Jeg liker denne raringen, jeg. Våren.

Vår-undring. Det er mulig jeg glemmer fra år til år hvor godt det er å kjenne varmen igjen – det er faktisk høyst sannsynlig at det er slik det henger sammen (at jeg glemmer), men jeg spør; er det ikke godt å glemme noe som er fint for så å oppdage det helt på nytt igjen? Disse vårdagene undrer jeg meg mye over små og store ting. Over de gode møtene som kjennes mye nærmere enn før, og samtidig – hvor vanskelig det er å være nærværende. Hvor viktig det er å kunne få lov til å ha min egen opplevelse av verden, og hvor vanskelig det er at min kropp er mitt eget og eneste sårbare utgangspunkt. Hvor herlig det er å oppdage ny god-musikk, og sette på repeatknappen (hm…lurer på om det er slik Maria fort kan bli litt lei av sanger raskere enn andre). Over hvordan det er mulig å ha en skikkelig dårlig dag, og møte noen som synes det er helt ok (ikke at det er ok at dagen er dårlig, men at jeg har det sånn akkurat da). Over hvor mye jeg smiler av å oppdage noen som vinker febrilsk i et kjøkkenvindu. Over hvor glad jeg er i store spørsmål uten fasttømrede svar; hvor viktige de er for at jeg skal få mulighet til å bevege meg, tenke og lete i rom som er forholdsvis trygge. Jeg tenker på hvor vanskelig det er å finne en god balanse mellom hvile og arbeid når jeg er inne i en konsentrasjonssteam (der skrivingen går fint, så fint at jeg ikke klarer å stoppe, og blir stressa, og ikke klarer å lande), og hvor lett det er å bli opptatt av seg selv og glemme andre og de fortellingene som aldri blir båret frem, stemmene som ikke får snakke. Ja, jeg blir litt alvorlig, men det er slik denne våren er. Den minner meg på det som spirer, gir liv – alt det rare som får meg til å smile (for eksempel et knallgult – jeg mener virkelig knallgult tannlegekontor). Samtidig får våren meg også til å tenke på alt som ikke overlevde vinteren (både i bokstavlig og billedlig forstand); menneskene som opplevde at miljøet og hverdagslivet ble for hardført og tøft slik at følelsene og den subjektive opplevelsene ”frøs ihjel” eller gikk i dekning for å overleve. Det er blandet når våren dukker opp; med alvor og glede om hverandre.

___________________

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.