Samlingspunkt.

IMG_20130309_101624Se for deg at du har fått tildelt et portrettobjektiv til kameraet ditt sammen med oppgaven om å finne ett fokus. Du får muligheten til å ta ett bilde av noe som bidrar til å samle deg om dagen. Det eller den som hjelper deg til å være deg. Så begynner strevet. Hva skal du ta bilde av? Jobben, representert gjennom en PC, kan være ett fokusobjekt. Dette bildet kan kanskje stå for noe samlende du har behov for? Engasjement eller fellesskap for eksempel? Du snur deg rundt i stua og tenker at bildet for så vidt også kan være av et livsprosjekt som får deg til å være til stede i deg selv. Eller du zoomer inn på en person som står nær deg, eller en helt annen du ønsker å komme nærmere fordi du vil ha godt av det. Du kan gå inn i et helt annet rom som nesten er tomt. Tenke om dette tomme rommet at det kan bli et symbol for ønskene eller drømmene dine. Kanskje får det å tenke fremover deg til å kjenne deg mer samlet her og nå? Paradoksalt forsåvidt. Poenget er at det er litt vanskelig, er det ikke? Å finne ett fokus i en hverdag som vi fyller med så mye. Det er vel i grunn ikke så forunderlig at det kan bli vanskelig å samle seg når det i utgangspunktet er vanskelig å finne ut av hvor vi skal stoppe opp og velge. Jeg er der nå. At jeg forsøker å finne ett fokus som kan bidra til at jeg klarer å samles. Ikke for at alle krefter skal konsentreres kun der, men mer for å ha et samlingspunkt. Eller et startpunkt. You name it. Jeg må samle meg selv for å vite hva jeg vil.

Kanskje er det en setning. Et ord. Et foto. Noe som likner denne setningen nedenfor som står på forsiden av magasinet STREK denne uken. Tenk å klare å tenke slik? At livet er godartet. Det dekker ikke hele livet. Overhode ikke. Fordi livet kjennes direkte ondartet av og til. Oppdelt og fragmentert. Rystende og grusomt. Da provoseres jeg av slike utsagn. Kanskje du også? Likevel tenker jeg akkurat nå: har vi ikke likevel alltid muligheten til å tilby oss selv og andre noe mer i tillegg til fortvilelsen, sinnet og savnene? Ikke et lyspunkt nødvendigvis, men kanskje et samlingspunkt? Midt i all mistillit, finnes det noen rom som kan fortelle om tillit. Ord om at kroppen ikke er et viktig utgangspunkt for erfaringer, vil aldri stå alene. Det finnes også stemmer som snakker godt, ærlig og ekte om det å være menneske. Denne setningen minner meg om slike gode rom. Et sted å møtes. Når vi klarer og makter det. Et lite bål for frosne mennesker. Jeg vet i hvert fall at jeg leter etter slike varmeplasser. Hvordan ser ditt samlingsbilde ut?

IMG_20130309_104023

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

 

Når klokka slår tolv.

Finn fram til den hellige timen. Der det alltid er varme nok, der du alltid er mer enn alle andre tror, vet og sier.


Den hellige timen
er
når stjerna lyser som klarest:
Jeg kan snuble, falle,
få fullt av snø ned i skoene,
kjenne kroppen stritte imot,
og likevel -
fortsette -
med motet og litt av håpet i behold.

Den hellige timen
er
når klokka klinger midnatt:
Der jeg er meg og du er deg
i hver vår tunge rustning,
søkende og letende
og samtidig -
alltid -
med en levende flamme på innsida.

_________________________________________________
Jula er tida der vi både kan kjenne oss rolige og forstrekte på samme tid. Stress, uro og lukten av kanel går rett ved siden av hverandre. Ikke alle vil kjenne på noe som likner julero. Mange barn er milevis unna julefreden. Ta deg gjerne en tur innom www.denene.no og se hvordan du kan være med og bidra til de varmende øyeblikkene. Jeg ønsker dere alt godt i juledagene som ligger foran! En ekstra takk til Mammadamen i dag som inspirerte meg til å sette meg ned et øyeblikk og skrive. Det er godt å vite at vi kan bety noe for hverandre. Bildet ovenfor er hentet herfra, og er gjengitt med tillatelse fra Lisa Aisato.

Julemysteriet?

Mysteriet er alltid langt unna tanken og samtidig nærmere oss enn vi selv er. Satt rett ved siden av oss for å oppmuntre til undring og fellesskap.

Julekaos. Jeg vet ikke om du husker "TV-snø'en"? Den dukket som regel opp midt i en håndballkamp, under den obligatoriske yndlingsserien eller midt i tv-kvelden på lørdagen. Skjermen ble seende ut som en typisk januardag. Full av snø. Det var forstyrrende å se på dette snøkaoset på TV-skjermen. Stirret jeg lenge nok ble jeg svimmel og klarte ikke å fokusere. Gjenstander rundt meg ble tåkete og uklare når jeg prøvde å se bort. Jeg har den følelsen inni meg nå. Det er som om hodet er fylt med ordsnø. Ulempen er at det ikke finnes et toppdeksel å slå i for å finne klarhet (du vet, slik vi gjorde i "gamledager" når TV'en gikk i svart. Eller hvitt. Vi sto og dunka i toppen på TV'en og håpet at underholdningen skulle åpenbare seg igjen så vi kunne rekke slutten av håndballkampen). Å tvinge fram klarhet når kaoset er mest tydelig, er nesten umulig. Det er bare å innse: adventstid og førjulstid gjør det vanskelig å få strukturert tankene til en sammenhengende tekst med mening. Førjulstiden i Norge består av dikotomier over alt: julefred og julekaos, fellesskap og utenforskap, julekuler og knuste håp, kjøpefest og ikke nok penger til vintersko, varme senger for oss heldige og iskalde benker for de som sover ute. I den store og også den lille sammenhengen har jeg mer enn jeg trenger. Jeg befinner meg midt i alt og føler meg på mange måter veldig heldig.

Å skape rom til det konkrete. Selv om kaker, vask og kalender ikke opptar så mye tankekapasitet, ble det første adventslyset tent i dag. Et lys er konkret, og det konkrete er klargjørende. Det er der jeg finner rom til det jeg ikke får plass til. I kaoset mellom girljandere, reinsdyr, skjøre og litt slitne dager, er det ikke alltid så godt å vite om dette konkrete lar seg finne. Min minst ufornuftige tanke akkurat nå er: let hos barnet. Gi litt plass til forventningen, lengselen og sorgen som går rett ved siden av hverandre og aldri blir bestevenner. Gå en tur i skogen. Hvis du ikke har snø ennå, så leit etter kongler og ta de med inn. Legg de i en bolle på bordet og kjenn på det gode ved å holde disse knudrete og konkrete gjenstandene i hånda. Spis en klementin og kjenn på lukta. Har du snø, så rull en snøball. Eller enda bedre - lag en snøengel. Kjenn kulden som knitrer i fingrene eller i nakken når snøen lurer seg innenfor klærna. Og midt oppi alt: Tenk litt på julemysteriets kjernebudskap - dette lille barnet i krybben og spørsmålene som følger: hvordan kan kaos bli klarhet? Er det mulig å finne en slags fred selv om det kan være mye frykt i livene våre? Hvordan kan varmen få plass når kulda biter?

______________________________

Om du vil følge bloggen min på facebook kan du trykke her

Bildet ovenfor er hentet herfra.

Kropp.

Aller først en liten påminnelse om at du kan følge bloggen min på facebook her inne.

Temaet for denne bloggposten er:

Å samarbeide med kroppen.

Vi strekker, bøyer og tøyer. Frustreres og forundres over begrensninger og styrker. Presser oss og fristes til å gi opp. Kjenner på krefter i armer og bein og utmattelsen som kan komme sigende. Skammen og undringen går side om side. Vi kritiserer oss selv og tar i mot komplimenter. Vi spiser og lar være å spise. Ser med et misfornøyd blikk eller smil i speilet. Kjenner gleden som sitrer og sorgen som spiser oss opp. Holder magen inne i frykt og puster dypt inn i behov for luft. Vi klemmer og skyver unna. Stryker og holder fast. Vi strever for å passe inn fordi noe, noen eller vi selv har fått oss til å kjenne på utenforskap på et eller annet vis. Først og fremst er det kanskje dette vi leter etter mulighetene til: vi vil veldig, veldig gjerne være oss selv – akkurat slik vi er.

Spørsmålet som opptar meg nå om dagen er hvordan det går an å møte seg selv med litt mer takhøyde også når det kommer til kropp? Når skal vi vise litt mer varsomhet fremfor å pøse på med nedsettende ord og sammenlikninger? Vi klarer oss ikke uten kroppen. men jeg tror likevel at mange av oss har et ambivalent forhold til kroppen og kan ha en tendens til å rakke ned på den. Kanskje det heller kunne være en ide å forsøke å samarbeide med den? Finne ut av hva vi trenger og hva vi vil bort fra. Hva som gjør oss godt og inspirerer oss? Hva som gir kroppen krefter og liv, og hva som tømmer oss for alt engasjement. Hvor og hvordan kan vi finne de gode ordene om kropp? Ord om grenser og utfoldelse – de som lar oss være den vi er og der vi er her og nå. Her er noen tips som snakker både bredt, rørende og godt om kroppen.

Kroppen min er et blogginnlegg som traff meg da Koffeine skrev det for en stund siden og det treffer meg fremdeles. Hun beskriver balansegangen mellom frustrasjonen og ønsket om å ta imot kroppen og hun skriver om den på en vakker måte. Villkatta skriver om utfordringene rundt kropp og kroppsbilde her. Til sist vil jeg anbefale deg bloggen til Diktugla og blogginnlegget om alle fortellingene kroppen har å si oss. Hun har skrevet flere gode dikt om kropp – blant annet dette. Til sammen opplever jeg at disse tre bloggerne bygger rom for og beskriver kroppen som det den er: en viktig informasjonskilde, utfordrende for mange av oss og vakker. Spørsmålene jeg sitter igjen med er ganske store: Hva er godt med denne kroppen og hva utfordrer? Hvordan kan vi oppmuntre hverandre til å være tilstede i egen kropp? Og hvordan kan vi godta at vi er der vi er og den vi er?

______________________________

Legg gjerne igjen en kommentar eller del innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Se meg! Om barns behov for å få være seg selv.

Barn er utsatte og sårbare. Som voksne vet vi at det ikke er særlig lett å være rolig og fattet når livet ramler sammen. Slik kan det selvfølgelig også være for barn. Det kan være vanskelig å fokusere på naturfag, matte og norsk når hodet er fullt av tanker og bekymringer som bare du vet om. Samtidig er det kanskje ikke alle barn det er like lett å gi oppmerksomhet, anerkjennelse og bekreftelse. Det kan være vanskelig å se de barna som skaper negativ oppmerksomhet, bråker eller forsvinner i mengden. Samtidig er det viktig å huske på at ikke alle barn er der at de har kapasitet til å følge opp skolen. Konsentrasjonen kan ha forsvunnet mens tankene er rettet mot hva som skjer hjemme. Kampanjen som Unicef har lansert i dag handler om de barna som virkelig trenger at noen ser dem, men som det kanskje ikke er så enkelt å gi oppmerksomhet.

Å være “bråkete” eller “usynlig” kan handle om at det går med for mye energi til å tenke på hvordan mamma har det fordi mamma er syk, eller hvordan det skal gå å komme hjem etter skolen fordi pappa kan bli sint og slå. Barn har behov for trygge og forutsigbare omgivelser slik at livskreftene får spillerom. De har behov for å kjenne at de hører til, og de trenger rom der de kan være seg selv. Vanskelige livssituasjoner kan gjøre at barn har lite energi igjen til det som foregår utenfor hjemmets fire vegger. De trenger at noen hjelper dem til å forstå hva som skjer, og tar seg tid til dem. For det er ikke enkelt å fortelle noen at mamma er syk når hun har vært det veldig lenge. Da burde det vel ha gått over snart? At pappa kan bli veldig sint og slå, er heller ikke så lett å fortelle til noen. Slike situasjoner kan føre til at barn ikke klarer eller orker å henge med på skolen fordi livet er for vanskelig. La meg komme med to eksempler. Navn og de to korte beskrivelsene er oppdiktet.

Marius har en mamma som har vært syk i mange år. De snakker ikke om dette hjemme, og all usikkerheten har ført til at Marius sine følelser har blitt til en stor, svart klump inni ham. Han blir sint på læreren fordi han ikke klarer å konsentrere seg om leksene og gjør det dårlig på prøver. Han forstyrrer de andre elvene, og er sjelden stille i timene. Sist uke knuste han et speil på guttedoen slik at han begynte å fossblø. Han nekter å være sammen med vennene sine fordi han synes de er dumme. Det er ikke så vanskelig å se for seg at Marius kan synes det er vanskelig å klare hverdagen. Han er lei seg for at moren er syk, men det vises ikke. I stedet er han sint, bråker og slamrer med dørene.

For Kristine er det skummelt å være hjemme. Pappaen hennes kan bli veldig, veldig sint. Da slår han. Det kjennes utrygt ut å være henne. Hun føler seg usynlig, og er nok ikke den som får mest oppmerksomhet på skolen. Når læreren spør henne om leksene svarer hun alltid riktig, men hadde du sett henne ville du tenkt at hun nesten gikk i ett med veggen – uansett hvilken farge veggen måtte ha. Hun sitter ofte på jentedoen i friminuttene – gjerne i fjorten minutter, og bruker ett minutt på å gå inn igjen i klasserommet etter pausen. Hun er mye redd, men forteller ingen om hvordan hun har det – hvor skulle hun fått ordene fra?

Kampanjen som Unicef lanserer i dag heter Elsk meg! Gjennom filmsnutter, ord og bilder blir det tydelig hvor viktig det er at barn har voksne rundt seg som ser dem. En voksen som gir stabilitet, trygghet og varme kan være nok til at barn opplever at det finnes rom der de kan være seg selv, at noen ser hvem de er bak merkelapper som “den bråkete” eller “den usynlige”. Unicef sin kampanje vektlegger at barn har behov for at noen setter seg ned med dem, tar seg tid til å høre, og hjelper barn til å forstå at det ikke er deres feil at mor er syk, eller at pappa blir sint og slår. Klikk deg inn her for å lese om hvordan du kan bidra!

___________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

T.i.v.o.l.i

Foto er tatt av Allen Skyy. Kilde her.

Det er tivoli i byen. Et slags. Ho har slukket lysene inne. Kun en enslig lyspære rett til venstre for vinduet. Gir fra seg et svakt skinn. Den mørke tapeten gir inntrykk av at det er andre tider. Annet lys. Ho ser ut på alle fargene. Fester blikket på de avlange skyene på utsiden av glasset som skiller innevarme på attenogenhalvgrad fra høsttemperatur på niplussgrader. Hestene gynger opp og ned. Igjen og igjen. Huskene beveger seg rundt og rundt. I akkurat så sakte fart at det ikke går fort. Øynene må skifte fokus. Med en gang. Men blikket sitter fast. Skrutrekkeren bak i hodet har dratt til hardt denne gangen. Låser henne fast i et språkløst og urørlig vakuum av ingenting. Et sted. Langt bortenfor alt annet. Ho blir svimmel av å se på gjentakelser uten variasjon. Fukter leppene. Er tørr i munnen. Hjertet banker hardt under den stripete pysjamasen med blondekanter og sorte knapper. Det er natt uten å være det. Skylappenatt. Og allikevel går tivoliet for fullt. Som om alt er dag. Og lys. Luft og rom. Ho trekker pusten, og blåser forsiktig ut. Tett inntil vinduet. En runding av varme sprer seg. Skaper små dampdråper som ser ut som tettvevd silkestoff. Fingeren møter glasset med ømhet og beveger seg frem og tilbake. T. i. v. o. l. i. Rett bak ordet. Utenfor. Står en sykkel lent mot en gatelykt uten lys. Det er jo dag. Høst. Oktober.

Noen aldre er nesten umulig å fastsette. Hun kunne vært fem. Tjueni. Eller førtitre.  Kaos. Behov for mening. Er vel kanskje det samme i mange aldre?

Reisen uten havn

Om usynlighet og brød.

Foto er tatt av Hepp. Kilde her.

Din usynlighet. Med et til tider fast tilholdssted bak falne persienner og halvlukket dør. Ligger du. I dag holdt ikke de friske og røde kinnene mer enn et kvarter. Da var det tid for å sette seg på t-banen igjen. Lene hodet bakover mot glassveggen på høyre side. Håpe at trafikkstans ikke var noe som ville finne på å inntre akkurat de tjuefire minuttene du skulle bruke på hjemturen. Uro. Du blar opp i en bok og finner ordene som kanskje kunne vært dine. En annen dag. Det er bare det. At du. Noen dager. Er usynlig. Også for deg selv.

“Blå himmel, speilvåt jord. De siste dråpene har falt fra himmelen og ned på jorden, og livets store klarhet vender tilbake til det høye mens vi her nede fryder oss over det kjølige, friske draget i luften. Blå himmel også i sjelen, et svalt drag gjennom hjertet.”

“Uroens bok” Fernando Pessoa s. 24

Mitt liv. Å hvor jeg skulle likt å være der. Du vet. På det stedet der det er blå himmel i sjelen. Og jeg kjenner den tidlige høstluften dra varsomt over ansiktet mitt. Men det er overskyet og kuling. I min sjel. Jeg står vakt for å forhindre at håpet drepes. Har reist meg opp og funnet reisefelle. Drar sammen med håpløshetens motstykke. Det som kanskje i bunn og grunn er håpet og bevegelsen selv. En skikkelse med stor forbokstav som innimellom er skygge og av og til er en strålende engel. Men i dag. Har skyggen en egen skygge. Og jeg fyller nesten ikke meg selv. De dagene er håpet på avlastning. Hos noen der håpet er nærmere.

Under meg strekker skyggenes brutte flater seg ut over byen som sover i det kalde måneskinnet. (En bevissthetens fortvilelse, en angst for å leve innestengt i meg selv skyller over meg og former mitt vesen til ømhet, angst, smerte og forlatthet.)

Ibid. s 69

Din eksistens. Brød. Du ligger der. Med ullpledd og dyne. Godt påkledd med langarmet bomull og tykk bukse. Fryser. Kjenner deg blålilla, men vet at det er mer innbildning. Av og til en ønsketenkning også. For hadde du vært blålilla hadde du vært lett synlig. Kanskje fortsatt ikke for andre enn deg selv. Men allikevel. Tanken på synlighet er både skremmende og samtidig et håp som lindrer. I dag reiser du deg med møye. Ut på kjøkkenet. Tar frem et brød. Bryter av en bit. Setter deg i en stol. Bakoverlent. Og undrer deg. Over hvor mye et stykke brød kan gjøre med eksistensen. Plutselig eksisterer du. Brødets engel står der og skyggen er mer usynlig enn deg selv. Og kanksje er det der du blir stående?

“De forskjellige positurene til en sommerfugl som flagrer gjennom luften ter seg for mine forundrede øyne som atskilte gjenstander som er gjort synlige i rommet. Mine minner er så levende at (…)”

Ibid. s 284

“En skumringstime med et streif av høst la jeg ut på denne reisen uten avreise (…). Jeg dro ikke ut fra en kjent havn. Selv ikke i dag vet jeg hvilken havn det var, for jeg har ennå ikke vært der.”

Ibid s. 352

Min reise. Å foreta en avreise uten havn. Når reisen i seg selv er målet. Er til tider en kamp. Brødet. Engelen. Sommerfuglen. Håpet. Avlastningen. Jeg tror jeg er med på å lage spor fremover slik at jeg skal finne frem til havnen. Og reisen.

Tostemthet

Foto er tatt av Jane Rahman. Kilde her.

Sårbarhet i to hender og en kaffekopp. Du lurer kanskje. På hva i all verden sårbarhet, to hender og en kaffekopp har med hverandre å gjøre. Jeg vet egentlig ikke. Kanskje ikke så mye, men setningen falt ned i hodet mitt i går på vei fra skolen. Slike setninger må jeg bare skynde meg å skrive ned. Før jeg glemmer. Jeg liker ikke å glemme. Og derfor ble denne teksten skrevet.

Jeg sitter i hjørnet. Synes ofte jeg velger meg ut de tryggeste plassene når jeg endelig en gang kommer meg ut. På kafè. Plassen der jeg har ryggen fri, og samtidig har oversikt over hvem som kommer og går. Sånn i tilfelle. I tilfelle hva? Jeg sukker stille for meg selv. Tenker. Jeg vet ikke. Verken hva jeg vil ha ryggen fri fra. Eller hva eller hvem jeg skulle trenge å forlate eller skjule meg for. Jeg er av den mer frosne typen. Sitter jeg her fordi jeg vil unngå trekk? Kanskje er vi egentlig en egen kategori? Vi som (nesten) alltid fryser. Av og til tenker jeg tanken. At kulden skulle kunne ha å gjøre med noe annet enn at temperaturen i kroppen synker. At jeg akkurat i dag (og forøvrig ganske mange andre dager), har tatt på meg litt for lite klær. Jeg slår tanken fra meg – eller legger den mer til side. Som om den er årsaken til at jeg sitter i et hjørne. Med ryggen mot en vegg.

Jeg ser ned på armene mine som kun er kledd til litt nedenfor albuen. At huden er nuppete. Jeg bestiller en kaffe. Det var vel derfor jeg kom. Svart, varm kaffe i et stort krus. Jeg holder rundt det. Kryper sammen. Tenker litt til. På hvordan det er å være menneske. Hvor godt det er å merke et blikk. At det varmer. En hånd trykke lett mot min hånd. Jeg lener meg tilbake. Prøver å kjenne etter hva som er nært meg. Kan merke at den tynne hvite ulljakka smyger seg tett inntil meg og gjør at jeg klør på ryggen fordi jeg har singlet og ikke langarmet bomullstrøye under. Og på et vis. Der jeg sitter. Føler jeg meg umåtelig sårbar for livet. Mottakelig. Enkel å bevege. Jeg sitter her og holder kaffekoppen i to hender som er ganske kalde. Og lurer på hvor tonen kom fra. Den var ikke der. Og plutselig var den der allikevel. Svakt. Summende. Tostemt. Og jeg bare vet på et vis. At jeg på vei hjem skal stoppe opp. Sette meg ned. Ikke i et hjørne. Fordi jeg har funnet ut at jeg liker meg bedre i åpne rom. Der jeg ikke føler meg innestengt.  Er det ikke rart hvordan et rom kan gjøre så stor forskjell? Et åpent rom er ikke bare et rom på mange kvadratmeter og høy himling. Det kan likeså godt være ti kvadratmeter og allikevel kjennes ut som om det er rom for hele verden. Meg inkludert.  Og jeg lurer på om dette handler om tostemthet og gjenklang?

På to steder. Gresset mellom oss. Og om Sofia.

En gåtefull overskrift. Men den handler om å være på to steder. I seg selv. Og utenfor. Om behovet for ei eng når livet kommer inn i de mer mørke nyansene. Og om mennesker – kvinner og menn, som ikke heter Sofia, men som allikevel blir og er en Sofia. Et navn for de som møter. Åpner opp. Der jeg kan velge å ha en aktiv rolle. Fordi speilet i meg møter speilet i deg. Og sammen skapes ikke lengre tid, men rom. Dersom jeg våger.

Lenger enn langt. Er veien vi går. Mellom steiner og ur. Ligger setninger stille på vakt. Klare til å tynge ned skuldre som allerede har stor nok bør å bære. Vil vi klare å gå helt til enden? Hvordan ser det ut. Foran oss? Veien avsløres ikke underveis. Allikevel. Med steg som aldri går foran eller bak. Alltid ved sida. Ser vi med undring at mysteriet skjer allikevel. At en dag i en svalende eng. Med himmelvendt blikk mot lyseblå uendelighet. Holder et stykke på vei. Et steg om gangen. Er alt vi kan gå. Og lenger enn langt blir straks kortere nå. Når jeg er blitt vi, og kanskje et oss. Børa blir til tider som fjær å regne. Når tida oss i mellom ikke lengre er tid. Men åpne rom og takhøyde for liv.

En annen tid. En annen dag. I dag.

Langt der borte et sted.
Bodde jeg.
En dag. I midten av en høstmåned. Ble jeg borte.
Nå.
Er jeg konstant på leting. For å finne tilbake.
Hvis du spør meg hva jeg leter etter. Svarer jeg.
At jeg en dag vil ha et bilde å vise deg.
Frem til da.
Drømmer jeg om en begynnelse som allerede er her. I meg. Som en del av meg.
Det er bare det.
At de første bitene. Alltid er mindre synlige. Vanskeligere å se. Enn hele bildet.
Men jeg er her. Bit for bit. Er jeg her.


Kilde fotografi se Flickr.