Tostemthet

Foto er tatt av Jane Rahman. Kilde her.

Sårbarhet i to hender og en kaffekopp. Du lurer kanskje. På hva i all verden sårbarhet, to hender og en kaffekopp har med hverandre å gjøre. Jeg vet egentlig ikke. Kanskje ikke så mye, men setningen falt ned i hodet mitt i går på vei fra skolen. Slike setninger må jeg bare skynde meg å skrive ned. Før jeg glemmer. Jeg liker ikke å glemme. Og derfor ble denne teksten skrevet.

Jeg sitter i hjørnet. Synes ofte jeg velger meg ut de tryggeste plassene når jeg endelig en gang kommer meg ut. På kafè. Plassen der jeg har ryggen fri, og samtidig har oversikt over hvem som kommer og går. Sånn i tilfelle. I tilfelle hva? Jeg sukker stille for meg selv. Tenker. Jeg vet ikke. Verken hva jeg vil ha ryggen fri fra. Eller hva eller hvem jeg skulle trenge å forlate eller skjule meg for. Jeg er av den mer frosne typen. Sitter jeg her fordi jeg vil unngå trekk? Kanskje er vi egentlig en egen kategori? Vi som (nesten) alltid fryser. Av og til tenker jeg tanken. At kulden skulle kunne ha å gjøre med noe annet enn at temperaturen i kroppen synker. At jeg akkurat i dag (og forøvrig ganske mange andre dager), har tatt på meg litt for lite klær. Jeg slår tanken fra meg – eller legger den mer til side. Som om den er årsaken til at jeg sitter i et hjørne. Med ryggen mot en vegg.

Jeg ser ned på armene mine som kun er kledd til litt nedenfor albuen. At huden er nuppete. Jeg bestiller en kaffe. Det var vel derfor jeg kom. Svart, varm kaffe i et stort krus. Jeg holder rundt det. Kryper sammen. Tenker litt til. På hvordan det er å være menneske. Hvor godt det er å merke et blikk. At det varmer. En hånd trykke lett mot min hånd. Jeg lener meg tilbake. Prøver å kjenne etter hva som er nært meg. Kan merke at den tynne hvite ulljakka smyger seg tett inntil meg og gjør at jeg klør på ryggen fordi jeg har singlet og ikke langarmet bomullstrøye under. Og på et vis. Der jeg sitter. Føler jeg meg umåtelig sårbar for livet. Mottakelig. Enkel å bevege. Jeg sitter her og holder kaffekoppen i to hender som er ganske kalde. Og lurer på hvor tonen kom fra. Den var ikke der. Og plutselig var den der allikevel. Svakt. Summende. Tostemt. Og jeg bare vet på et vis. At jeg på vei hjem skal stoppe opp. Sette meg ned. Ikke i et hjørne. Fordi jeg har funnet ut at jeg liker meg bedre i åpne rom. Der jeg ikke føler meg innestengt.  Er det ikke rart hvordan et rom kan gjøre så stor forskjell? Et åpent rom er ikke bare et rom på mange kvadratmeter og høy himling. Det kan likeså godt være ti kvadratmeter og allikevel kjennes ut som om det er rom for hele verden. Meg inkludert.  Og jeg lurer på om dette handler om tostemthet og gjenklang?

De usynlige

Dette er del fem i fortellerrekken.

Du så på klagetreet mitt oftere enn jeg gjorde. Det var der du var nærmest, men ikke fikk slippe til. Av og til kom jeg nær deg. Satte meg ned. Så på de etter hvert over førti glassbitene i ulike farger som var festet med ståltråd rundt tykke og tynne grener. Blå. Blanke. Sorte. Hav. Lengsel. Håp. Mørke. Ord som i dag gir meg assosiasjoner til disse turene jeg tok ut til deg. De varte ikke så lenge om gangen. Kun korte visitter ble gjort når jeg kjente at jeg ønsket å hjelpe deg til å lete etter språket. Jeg hadde forstått at du hadde mistet det tidlig. I din irrgrønne alder. At tapet var fryktelig for deg. Ofte ble jeg forhindret fra å komme til deg. Det kunne være lange pauser på måneder og år. Det er nå du minner meg på at jeg må flette inn en til i fortellingen. Du sier at det er viktig at jeg gjør det, og spør om jeg husker kvelden og natten da jeg satt under treet med hodet i hendene. Dette er blitt like mye din fortelling som min, og jeg tenker vel at du kan ha rett. La meg forsøke.

Den kvelden og natten som slettene ber meg om å fortelle om, virket og virker fremdeles som flere år som beveger seg mellom både fortid, nåtid og fremtid. Jeg hadde satt meg ned under treet for å puste ut. Jeg var sliten og hadde formet hendene som en skål oppå de bøyde knærne. Hodet hadde jeg lagt oppå. Jeg hadde forsøkt å snakke med deg i mange timer, men du lå bare der, lysegul på vei til å bli lysebrun. Hvorfor ville du ikke snakke? Jeg forsto at du var uendelig trist, og gav deg ingen skyld for ditt manglende språk, men kjente meg frustrert. Jeg husker at jeg reiste meg opp. Knyttet hendene mot den nattsvarte himmelen og skrek: ”Hvorfor har du tatt språket fra slettene? Ser du ikke hva som skjer? Vil du ikke at den skal se frodig og grønn ut? Ikke la det som er knust ødelegges mer!” Om jeg fikk svar? Nei, jeg gjorde ikke det. Kanskje var det det som gjorde at natten virket så uendelig lang. Som mange, mange år med en taushet så bunnløs at selv ikke lyden av vann nådde frem, men fortsatte å falle og falle. Ned i et tilsynelatende bunnløst mørke.

Bildet er hentet fra Flickr. Kilde her.

De andre fire delene i fortellingen:
Del fire: Du er en del av meg
Del tre: Slettenes stille melodi
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

Øyeblikk av evighet

Du sitter der. Venter. Med fremoverlent og nærværende holdning har du holdt blikket mitt fast. I dagene som var. Det er noe ved deg som får minnene til å flyte opp som usynlige glassbiter av tidligere ingenting. Midt mellom glemsel og erfaring blir noe hentet frem. Betraktet, men aldri veiet. Lette fjær av tilstedeværelse blir noen dager en betongmur som legger seg i magen. Fordi. Vi har lagt noe bak oss. Vi som var sammen i øyeblikkene av brutale fravær. Jeg kan se det i blikket ditt også. At du er sorgfull. Jeg kan kjenne hjerteslagene dine bevege mine egne der jeg sitter i stille og dirrende tåkelur. Venter på at minuttene skal gå. Orda ligger ytterst på tungespissen. Vil mer enn gjerne slippe taket og sveve inn i mellomrommet der jeg begynner å ane at de hører hjemme. Rommet blir værende på innsiden. Blir en del av meg hvis jeg rekker frem hendene. Jeg vet du blir værende. Og vissheten gjør at regnet begynner å skylle over åkrene. Håpet ligger lydløst. Helt stille. Uten å puste. Av frykt for å briste. En dag åpner jeg boken som ble åpnet for øyeblikk og evigheter siden. Da vil glimtet stå for meg som et hvitt blaff. Og jeg vil vite. At evigheten varte et øyeblikk. Og øyeblikket en evighet. Og det var slik det var ment å være.

Noen dager kommer det ord som jeg ikke vet hvor kom inn. Jeg kan ane noe om hva de handler om. For deg kan kanskje kun en av setningene eller et av ordene gi mening. Det er slik det er, og slik jeg vil det skal være.

Du er en del av meg

Dette er del fire i en uferdig fortellerrekke.

Glass. Det var det første ordet du sa. Det gikk mange dager fra jeg først hørte det til jeg tenkte at det kanskje kom fra deg. Først trodde jeg det var noe i mitt eget hode. En setning som hadde blitt sittende fast fordi jeg ikke klarte å slippe tak i noe som fascinerte meg. Det var en dag jeg var ute og løp at jeg plutselig stoppet opp og forsto hvor jeg hadde fått ordet fra. Assosiasjonene ramlet ned i hodet, og dannet et mosaikkbildet av ulike glassbiter. Knust glass.

Jeg dro ut til slettene. Det meste av deg var fremdeles lysegrønt, men helt nederst ved røttene hadde det kommet et lysegult skjær. Akkurat denne dagen var jeg for opptatt av min egen oppdagelse til å se deg. Jeg gikk av asfalten og ut på deg. Med det første skrittet ble jeg klar over at det gjorde vondt i håndflaten, men jeg la ikke videre merke til det før jeg begynte å virvle rundt. Jeg tenkte at jeg ville kjenne friheten under meg, og luften som spant i meg og rundt meg. Jeg husker jeg stoppet opp, kikket ned på hånda, og tenkte: Jeg går på deg, og kjenner hvordan håndflaten rispes opp. Det var mest en konstatering. Men også en undring. Hvorfor var det slik? Det var som om jeg med mitt raske virvelvindtempo skapte sår i deg, men det stoppet ikke der. Sårene jeg skapte i deg, ble rispet inn i min håndflate på samme tid. Dette gav ingen mening den gang. I dag forteller det meg mer enn jeg ønsker å vite. Din sårbarhet og min sårbarhet er uløselig knyttet sammen. Vi er som søsken å regne. Det var først denne dagen jeg oppdaget at våre bånd er nærmere enn blodsbånd. Du er en del av meg. En bortgjemt og glemt del som sjelden våger seg frem, og med god grunn.

Hvorfor vende seg utover når det er langt tryggere å vise innsida innover. Når utsida blir framside alle dager og år, og innsida aldri blir oppdaget, blir muligheten for å skape gjenklang sakte, men sikkert borte. Men du begynte å forstå. Ordet du gav meg hentet meg inn like før jeg gikk over klippekanten. Du lot meg forstå at det var noe mer. Glass i seg selv kan virke så solid, men jeg måtte selv finne ut hvilken tilstand glasset var i. Det sa ikke du noe om. Da jeg forstod at det var knust glass, ble meningen ikke større, men ærligheten lettere å tåle. Jeg stilte meg forsiktig på tå under akasietreet. Hadde funnet en grønn glassbit og en ståltråd. Med denne bandt jeg glassbiten fast til treet. På dine sletter ble min første symbolske klagemur til.

De andre tre delene i fortellingen:
Del tre: Slettenes stille melodi
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

Ensomhetens kilder

Kan ensomheten ha noe med kilder å gjøre? For meg lyder det egentlig som et paradoks. Dersom du ikke går under huden på ordet og mennesket. Under huden og nærværet av det blotte ingenting kan det dukke opp en tanke om at valget ikke lengre står og faller på alle andre. Men meg selv. At ansvar ikke handler om å tåle, men om undring og nærvær av noe mer. Tillate noe annet enn ingenting. En tydelighet som slår fast at ingenting er uakseptabelt. Umenneskelig.

Selv om taktfaste skritt ber meg om å gå raskt videre. Holde ut. Finnes det nå også en stemme der ute. En stemme som kun adlyder tilsynelatende svake fottrinn. Her nytter det ikke lengre å masjere inn. Ta kommandoen. Si at dette klarer du fint alene. Nei. Her må det gås varsomt. Trinn for trinn. Ingen hast. Ekkoet av nye erfaringer. Av ansiktets åpenhet. Har foreløpig for frossen jord til å få feste. Er vanskelig å hente frem. Men etterlater store nok avtrykk i sjelens glemte irrganger. Til at de ikke glemmes helt. Så i paradokset mellom glemsel og det svake håpet om at noe ekte er til stede befinner jeg meg. Tenker at det skal mot til for å gå i møte marsjerende tropper som roper og proklamerer nødvendigheten av fortsatt ensomhet. Foran troppene står i dag en kvinne med alle aldere intakt. I glemselens beskyttende livmor. Sier i styrke at nå er det nok. Som vil gjenta ordene til det menneskelige når inn som enn større selvfølgelighet enn det umenneskelige. Kanskje handler det om å la språkløshetens fange slippe fri? Ut i åpenheten.

Skulpturen på bildet ovenfor er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

Slettenes stille melodi

Jeg er en vandrer av natur. Kanskje først og fremst i språkets landskap, men også i det indre. Jeg tiltrekkes av det som er levende og gir liv. Det jeg beveges av, og som beveger meg. Tiltales av menneskers dyp og kontraster. Der paradoksene får rom, ønsker jeg å få være. Jeg forsøker kanskje å gjøre plass for paradoksene i mitt liv også. Det er ingen enkel jobb.

Før slettene fikk språk, for det vet jeg jo at de fikk til slutt, hørte jeg av og til at de nynnet. Det var så stille at jeg ikke fikk tak i tonene. Jeg ventet. Så en dag gav tonene mening for meg. Det var en sang om hjemlengsel. Jeg vet ikke egentlig hvordan en slik sang høres ut, men tenker at slik kan den godt være. Vakker. Varsom. Dette gjorde meg nysgjerrig og undrende. Var disse tonene slettenes egne, eller nynnet de på andres vegne? Nynnet de til meg? Det tok mange år før jeg fant ut hvilket slektskap jeg følte med disse slettene som gjorde at jeg hørte hjemme der, og som også gav en slags forklaring på denne melodien.

Den første gangen jeg hørte tonene, tok jeg av meg skoene. Deretter de hvite sokkene. Og der sto jeg. Barbent. Kjente at det den gang lysegrønne på kanten til lysegule grasset så vidt stakk meg litt under fotbladet. Det var ikke like mykt som irrgrønt grass, men heller ikke like hardt og skånselsløst som harde lysebrune strå. Slik som åkeren blir sent på høsten når kornet er tatt inn, og kun minnene står igjen. Et rom inne i meg som sto nedstøvet, slik som slettene var lysegrønne og nesten lysegule, fortalte at noe kjent og på samme tid ukjent var på vei. Samtidig var det som om slettene hadde sluttet å nynne. Jeg fikk ingen flere spor. Med den svake nynningen hadde slettene sagt sitt. Gitt meg det eneste avtrykket av kjennskap til meg, og bad meg om å lete videre selv. På et vis går det an å si at kanskje dette var første gangen slettene fikk språk. De sa ingenting, men noen ord ble formet i mitt hode. Den gang alt var ingenting, kunne ikke slettene si noe. Der jeg og ensomheten gikk bortover. Før de spurte om jeg ville fortelle deres historie. Kanskje måtte ensomheten bli borte først før slettene begynte å nynne? Først stillhet. Så nynning. Deretter språk? Det er etapper mellom hvert steg, og språket begynner med bokstaver og enkle ord. Slike ord som glass.

Kilde fotografi:

Dette er tredje fortelling i en serie. Hvor mange det blir vet jeg ikke. Hvis du vil lese de andre to, kan du se her:
Første del: Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg
Andre del: Jeg vil lukke deg ut igjen

Jeg vil lukke deg ut igjen.

Hvor jeg er i dag? Litt her og litt der. Både i fortid, nåtid og fremtid, kanskje. Derfor fortsetter jeg på en fortelling som ble påbegynt en annen dag. Der det er farge, samtidig som jeg speider med grått blikk. Lekenhet og ensomhet. Hva som er der i dag vil vise seg. Hvorfor jeg fortsetter? Jo, fordi det er slik jeg opplever livet. Paradoks på paradoks. Et lite glimt av flere deler som er vanskelig å se i sammenheng. Både farger og svart hvitt. Grått og pastell. Jeg drar tilbake til en annen tid. Samtidig er jeg tilstede i nåtiden. Speider mot fremtiden. Opplevelsen er litt min fordi jeg skriver den. Og kanskje din. Jeg deler gjerne fortellingen med de som ønsker. Om jeg kjenner meg igjen. Jeg vet ikke. Kanskje stemningen.

For tyve år siden gikk jeg kanskje barbent. Lekte med en flerfarget badeball i hvit og kornete sand. Ble fascinert av klinkekuler som glitret i solen. Før jeg traff deg forsto jeg ikke hva som gjorde meg forvirret. Jeg tror jeg lukket deg sakte inn uten at noen skulle få vite om det. Stille og lydløst listet vi oss sammen. Forsiktig. Ingen skulle merke at du og jeg var venner. Du var den første som tok meg med til de brente slettene. Den gang var den lysegrønn. I ferd med å gulnes. Men slik tar tid. Jeg så den vel aldri ordentlig grønn. Du vet den irrgrønne fargen limeskallet har. Du hvisket stille til meg at slettene en gang, generasjoner tilbake, hadde hatt en slik grønnfarge. Men at det var så vidt du kunne huske det. Kanskje var ikke det så rart. Du var vel ikke så ofte på besøk den gang vil jeg tro. Stille hvisket du i øret mitt at det var sjelden noen ønsket å bruke tid på slettene lengre. Gi noen beskyttelse mot den hete og skarpe solen. Vanne den. Det var da jeg bestemte meg tror jeg. For at jeg ville forsøke å redde slettene.

Du lurer kanskje på hvorfor det ikke er slettene som hviskende lener seg mot meg. De kommer senere. Den gang hadde ikke språket tvunget seg frem. De brente slettene levde sitt eget liv, og hadde enda ikke behov for å fortelle noe til meg. Tilbake til de senere en gang. Foreløpig var det ensomheten og jeg som gikk sammen i sakte tempo. Ja, det var den jeg lukket inn uten først å se i kikkhullet i døren. Jeg hadde jo lært å ikke slippe inn fremmede. Men du virket så underlig kjent. Jeg lærte meg å trives i ditt selskap. Du ble trygg. Fortroligheten oss imellom var der, og samtidig har jeg nok innerst inne ikke likt at den var så stor. At det er deg jeg deler hemmeligheter med. Det hadde vært fint om vi var flere. Men tre er en for mye. Er det ikke slik det sies? I så fall er det kanskje best at det er bare oss to. Når jeg forteller om deg blir du imidlertid utydelig. Av og til lurer jeg på hvor du er. Jeg snur meg rundt. Roper etter deg. Du er til tider en taus følgesvenn. Forteller meg av og til noe jeg ikke vet, men også innimellom så mye som jeg er fullstendig klar over. Jeg vil lukke deg ut igjen. Kjenne på hvordan det er at du er borte.

Kilde fotografi:

Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

Det er du og jeg nå.
Det vil si at det er bare meg.

Jeg forlot deg for mange år siden. Du ble værende. Stående. Lett uvitende om konsekvensene det ville få for deg at du ble. Akkurat nå er det imidlertid bare meg her. Tanken som først dukker opp er: Hvor skal jeg gå nå? Jeg sitter på en steinrøys og ser utover. Så langt øyet kan se er det brunsvidde og brente sletter. Det er som om de roper til meg: ”Kom og grav meg opp! Men først; gå på meg, kjenn på meg, la de bare føttene dine få kjenne det knusktørre, svidde og brukne som står opp fra jorda. Vet du hva som har skjedd? Vil du fortelle min historie?” Slettene snakker til meg der jeg sitter, og jeg lar de fortelle meg sin historie. Slik at jeg kan feste sammen den susende vinden som glir over brukket mark til ord. Derfor er jeg her nå. For å fortelle deg historien, ordene til noen som ikke selv kan fortelle, men kun hviske. For hviske kan de. Men før de kunne hviske, var det språkløst. Nå hvisker slettene om frykt. Om lengselen etter et ansikt som ser opp, smiler, og fryder seg over det det ser. Men også om det ordløse skriket som raspende tvinger seg frem i en ruggende bevegelse til mennesker som sitter på huk foran sorte steiner. Det er plass for håpet her. Og lengselen. Og samtidig ensomheten. Dette er ikke min fortelling. Og allikevel så er den nettopp det. Min. Fordi den fortelles i mitt rom. Brente sletter. Jeg kommer til deg. Setter meg ned hos deg. Blir værende en stund. Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg. En evig historie fylt av nåtid, fortid og fremtid.

Dette er begynnelsen på en fortelling. Det er også midtdelen i en fortelling der jeg selv ikke vet slutten. Og slutten på en fortelling der jeg kun aner svake konturer av deler som til slutt kan settes sammen. Spørsmålet mitt til deg, er om det bør komme en fortsettelse?

Kilde fotografi: