Kategoriarkiv: Behov for å bli hørt

Om å møte en frykt

Publisert i #instagram, @maryathome_, ansvar, Å svinge i utakt, å være i seg selv, øyeblikket, Behov for å bli hørt, Egenomsorg, eget tempo, Finn din egen vei, Gjenklang, gode møter, Grensesetting, Jeg vet ikke om jeg klarer det, latteren er aldri død by

TrondheimTrondheim_2Trondheim_1

Det kan komme noe godt ut av å innrømme frykt og å be om hjelp til å tenke på noe annet enn frykten. Frykten min de to siste dagene  er den ikke helt ukjente gledeskveleren ‘flyskrekk’. Jeg har flydd (phuu!), sagt i fra til flypersonalet at jeg var redd, og ble møtt på en god og humørfylt måte. For første gang på fem år satte denne desidert store landkrabba beina i en flykropp. Og det gikk (flyet fløy og jeg var inni). Jeg sier ikke at jeg kommer til å tørre å gjøre det ofte eller fly langt og lengre enn langt, men vil hente frem det gode som kom ut av turen i tillegg til mestringsfølelse og en spennende konferanse. Jeg fikk meg en times gåtur i Trondheim i vakkert kveldslys. Det er hus, vann, fjell, asfalt, himmel, farger – noe av det som gjør at jeg tenker på stabilitet og noe godt. Denne turen gav meg mulighet til å fokusere på noe utenfor meg selv gjennom foto – noe jeg trives godt med. Å utfordre frykt krever av og til (kanskje alltid?) mye krefter. I kveld føler jeg meg som en ballong uten luft. Det går over, tror jeg. Samtidig; jeg sitter igjen med en stolthet iblanda en rar glede over å ha møtt frykten og klart meg. Ganske godt. Fototuren ble min måte å huske på det vakre midt i det som var skummelt.

Friheten til å leve som en original og ikke en kopi

Publisert i Å falle ned i "flink-pike-gryta", å være god nok, å være i seg selv, øyeblikket, Behov for å bli hørt, Brev fra en kvinne, Du får ikke lov til å overse meg!, Egenomsorg, Finn din egen vei, Hverdag, Jeg vet ikke om jeg klarer det, kvinnedagen 8.mars, Lengsel, lysende styrke, min stemme er god nok, mine grenser, Mot til å tro på seg selv, Rart og uvanlig, raushet, sårbarhet, se bak overskriftene, stadig på leting, Stykkevis og delt, ta på alvor, tenk deg om før du snakker by

Frihet. Kvinnedagen er så mangt for så mange. For noen handler denne dagen om  likestilling og likelønn. For andre er dette en dag i rekken av flere dager der det bes om styrke til å fortsette kampen for friheten til å jobbe mot maktstrukturer som tråkker på og hindrer kvinner i å leve som ytrende og frie skapninger. Andre igjen kjemper for utdanningsmuligheter og mot undertrykkelse. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en tradisjonell barrikadekvinne. Jeg roper sjelden høyt i store forsamlinger (jeg er alt for sjenert) og bruker ytterst få ganger store ord på egne eller andres vegne (bare av og til). Jeg er på vei mot å finne min egen stemme og er nok litt mindre redd for å bruke den nå enn jeg var tidligere. Har kanskje begynt å tro på at jeg også har en plass. Derfor, fordi det er kvinnedagen i dag og fordi jeg vil bruke min stemme, vil jeg skrive noen ord om frihet.

Finnes det en mal? Friheten til å leve som en original fremfor en kopi. Dette er noe generelt fellesmenneskelig  - noe både menn og kvinner skal få rom til. Likevel har jeg en følelse av at kvinner innimellom kan kjenne litt ekstra på dette. Behovet for å ‘blende inn’ i mengden. Bli like veltrent, velkledd, vellykket, velartikulert (ordlisten foreslår her at jeg skal bruke vertikaltdelt – det kan i grunn være særdeles passende å bruke innimellom) og veltilpasset som ‘alle andre’. Det er ikke noe i veien med noe av dette, men finnes det en mal vi alle skal følge? På kvinnedagen vil jeg driste meg til et spørsmål til oss kvinner: hvorfor i all verden vil vi være så like? Nå tenker jeg ikke på viktige og nødvendige kampsaker for kvinner verden over som likestilling, likelønn, like muligheter for utdanning, god rettssikkerhet for alle, frihet til å utøve ytringsfrihet og frihet fra individuelle og samfunnsmessig undertrykkende strukturer. Jeg tenker på et behov jeg synes å ane som handler om en form for kvinnelig konformitet der høye forventninger og krav som nesten kveler oss, tar mye tid og krefter. Hvor ble det av ‘god nok’? Ikke et ‘god nok’ som sier at jeg skal si meg fornøyd med alt til en hver tid. Ikke denne litt resignerte ‘god nok’ som ikke vil frem, ikke kan heve stemmen og helst ikke kan si i fra og være tydelig. Men en ‘god nok’ som praktiserer raushet og tabbekvote, åpenhet, ærlighet og vilje til å backe hverandre opp. En klokskap som ser på ulikheter som en nødvendighet.

God nok. Det er alltid skummelt å skulle si at noe er viktigere enn noe annet på en dag som kvinnedagen fordi det finnes så mye som er viktig og nødvendig å snakke om. Likevel vil jeg si at hvilke verdier og holdninger vi har til det å være kvinne, er helt sentralt. Uavhengig av om det handler om kropp, makt, trening, språk, mat, sårbarhet, styrke eller følelser, har det hver enkelt av oss kommuniserer, en betydning for mennesker rundt oss. Måten vi ser på oss selv, ikke bare kan, men vil reflekteres videre. Har vi skyhøye forventninger til oss selv og andre som vi ikke en gang orker å innrømme for oss selv og andre at vi har, vil dette påvirke andre. Fra jenter på 6, 12 og 22 år, til kvinner på 32, 45 og 76 år (jeg mener alle). Derfor ønsker jeg at vi skal tenke over hvordan vi snakker om og forholder oss til det å være kvinne, og forsøke å snakke mer om det å være god nok. Og mener det. Kanskje må vi rive ned noen skyskrapere (høye forventninger) for å leve mer helt? Det får så være. Det er fint å kunne være tydelig og sterk. Orke å gå på Gaustadtoppen eller halvveis rundt Sognsvann. Det er viktig å  kunne være sårbar, si at vi er slitne og ikke orker noenting akkurat nå. Det trenger ikke å være et enten eller. Vi kan være både sterke og svake. Vi kan heve stemmen, være skarpe i kantene og også velge å ikke si noe. Det ene er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre. Det gjenspeiler kun i større grad hvordan øyeblikket og livet ser ut akkurat nå. I dag valgte jeg å skrive dette. Og i dag, på denne kvinnedagen, var det viktig for meg å kommunisere ut budskapet om denne typen frihet til kvinner og menn. Det er viktigere å kjempe for friheten til å leve som en original utgave av oss selv fremfor å bli en kopi av andre. Det er kun der vi kan finne frem til vår egen stemme, bli kjent med egne behov og legge trykk bak det vi mener er viktig.

_________________________________

Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Se opp for flodhester!

Publisert i barn og sårbarhet, Behov for å bli hørt, Du får ikke lov til å overse meg!, Egenomsorg, Jeg hvisker til deg, Lengsel, Mot til å tro på seg selv, omdefinere grenser by

 


Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt. Bm. 1139. Teksten sto på trykk i Aftenposten på torsdag, og ble kommentert på nett av Ahsan Aslam i dag under tittelen “Jeg kommer gjerne på julebesøk.” 

Annonsen fra “ensom enke” retter fokus mot noe som blir synliggjort og tydelig for mange av oss, kanskje særlig rundt ferier og høytider. Jeg tror vi her, som i boken “Flodhesten i dagligstuen” (handler om hvordan vi kan gå rundt store og vanskelige tema og late som om de ikke eksisterer i livet vårt – mens det i virkeligheten er som å forsøke å manøvrere rundt en flodhesten i stua – høyst synlig og tilstedeværende), har å gjøre med et tabuområde i samfunnet. Ensomhet. Det holder ikke å få dette “tabutrollet” til å sprekke én gang. Det må gjentas. Gang på gang. Vi lever kanskje alle med større eller mindre flodhester i stua vår. Slike flodhester spiser seg store der voksne ikke forholder seg til temaer som sorg, lengsel, sinne, aggresjon, alkoholisme, vold, isolasjon og ensomhet. Jeg skriver voksne, fordi det er de voksne som har ansvaret for barna når det gjelder å prate om vanskelige ting. Det er de voksnes som skal trøste, vise forståelse for og hjelpe til med å regulere vonde følelser. Barn kan sanse at noe ikke er helt som det skal være. Når vanskelige ting ikke blir satt ord på, ikke får plass og rom nok som det det er (ingen usynlig flodhest, men vonde og utfordrende situasjoner, reaksjoner eller mønster), tar barn skade av det. Noen bærer det kanskje også med seg inn i voksenlivet. Konsekvensene kan være manglende følelse av verdi, ensomhet, en opplevelse av å ikke ha verdi eller en følelse av at ingen bryr seg. Kanskje handler det om at denne flodhesten til tider også bærer med seg tematikk som går fra generasjon til generasjon?

Sunniva Gylver skrev i helga om “Julesmerte”, og det er vel akkurat det noen av temaene ovenfor blir forsterket av.  At julen nærmer seg. For noen er dette en høytid preget av glitter og stas, mens for andre handler det mest av alt om å skyve foran seg det man vet kommer. Uforutsigbarhet, ensomhet, vold og så videre. Noen prøver å gjemme flodhesten under teppet og håpe at den går bort av seg selv. At julen kanskje ikke kommer. Å forsøke å skape noe annerledes ut av en forventet smerte, krever at vi har noen rundt oss å støtte oss på. Flodhesten kan ikke forsvinne hvis vi aldri kaller den en flodhest og forstår hvorfor den har blitt så stor. Dette gjelder særlig barna. De har behov for å bli sett, hørt, bli forstått og trodd. Dersom de opplever nok ganger at de blir møtt, kan flodhesten sakte, men sikkert bli mindre, og kanskje også forsvinne? En flodhest sier i grunn: “Du får ikke lov til å overse meg!” Om ikke barn alltid sier det høyt, gjelder det samme for dem: de trenger å bli sett. Bm. 1139 satte tankene i sving.

Kropp.

Publisert i å være god nok, barn og sårbarhet, Behov for å bli hørt, Ensomhet, Gjenklang, gode møter, kropp utfordrer, mine grenser by

Aller først en liten påminnelse om at du kan følge bloggen min på facebook her inne.

Temaet for denne bloggposten er:

Å samarbeide med kroppen.

Vi strekker, bøyer og tøyer. Frustreres og forundres over begrensninger og styrker. Presser oss og fristes til å gi opp. Kjenner på krefter i armer og bein og utmattelsen som kan komme sigende. Skammen og undringen går side om side. Vi kritiserer oss selv og tar i mot komplimenter. Vi spiser og lar være å spise. Ser med et misfornøyd blikk eller smil i speilet. Kjenner gleden som sitrer og sorgen som spiser oss opp. Holder magen inne i frykt og puster dypt inn i behov for luft. Vi klemmer og skyver unna. Stryker og holder fast. Vi strever for å passe inn fordi noe, noen eller vi selv har fått oss til å kjenne på utenforskap på et eller annet vis. Først og fremst er det kanskje dette vi leter etter mulighetene til: vi vil veldig, veldig gjerne være oss selv – akkurat slik vi er.

Spørsmålet som opptar meg nå om dagen er hvordan det går an å møte seg selv med litt mer takhøyde også når det kommer til kropp? Når skal vi vise litt mer varsomhet fremfor å pøse på med nedsettende ord og sammenlikninger? Vi klarer oss ikke uten kroppen. men jeg tror likevel at mange av oss har et ambivalent forhold til kroppen og kan ha en tendens til å rakke ned på den. Kanskje det heller kunne være en ide å forsøke å samarbeide med den? Finne ut av hva vi trenger og hva vi vil bort fra. Hva som gjør oss godt og inspirerer oss? Hva som gir kroppen krefter og liv, og hva som tømmer oss for alt engasjement. Hvor og hvordan kan vi finne de gode ordene om kropp? Ord om grenser og utfoldelse – de som lar oss være den vi er og der vi er her og nå. Her er noen tips som snakker både bredt, rørende og godt om kroppen.

Kroppen min er et blogginnlegg som traff meg da Koffeine skrev det for en stund siden og det treffer meg fremdeles. Hun beskriver balansegangen mellom frustrasjonen og ønsket om å ta imot kroppen og hun skriver om den på en vakker måte. Villkatta skriver om utfordringene rundt kropp og kroppsbilde her. Til sist vil jeg anbefale deg bloggen til Diktugla og blogginnlegget om alle fortellingene kroppen har å si oss. Hun har skrevet flere gode dikt om kropp – blant annet dette. Til sammen opplever jeg at disse tre bloggerne bygger rom for og beskriver kroppen som det den er: en viktig informasjonskilde, utfordrende for mange av oss og vakker. Spørsmålene jeg sitter igjen med er ganske store: Hva er godt med denne kroppen og hva utfordrer? Hvordan kan vi oppmuntre hverandre til å være tilstede i egen kropp? Og hvordan kan vi godta at vi er der vi er og den vi er?

______________________________

Legg gjerne igjen en kommentar eller del innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Barnestemmene.

Publisert i ansvar, Å være barn er å ha minst makt, Behov for å bli hørt, Glassflater, skyld by

Det er en av “de” dagene. Da jeg ikke vet noenting, men gjerne skulle gjort alt. Tråklet frem engasjementet som har gjemt seg i et kuldehull, og lyttet, lest og skrevet. Det er dagen da jeg kler på meg lag på lag fordi bare det å stikke nesa ut av soveromsdøra er et par grader for kaldt for meg. En time senere må jeg imidlertid vrenge av meg ullgenseren. Da er jeg blitt så varm at jeg føler meg som et vandrende ullteppe (og nei; ingen overgangsalder hvis det var det du lurte på). Jeg sitter og tenker på alt jeg skulle ha gjort, og ender opp med å skrive blogg. Fordi – selv om det er “en slik” dag, merker jeg når jeg skriver at noe endrer seg. Jeg tenker at et lite “note to self” kan være på sin plass: “ikke vær så streng med deg selv, engasjementet har ikke gjemt seg – bare bruk litt tid på å tenke – hvor kan du finne plass til det i dag? Ok. Javel. Det er tre timer til oppgaveveiledning, og den “ufyllbare tida” kan brukes i noe som vel kan beskrives som en slags engasjert konsentrasjonståke.

I kjelleren har jeg et (bok)skap som etterhvert begynner å fylles opp av biblioteklånte bøker(ja, jeg leverer innimellom også) om smerte, mestringsstrategier, hvordan det er å være pårørende og barn, om tro, endring, kropp (oppgaveskriving er på trappene); og tankene mine flyr. Jeg tenker på hvor gode noen er med ord, hvor treffende det går an å beskrive livet: Hvor vanskelig det er å leve, hvor store forventninger vi har til oss selv, alt vi ikke klarer å håndtere, det vi prøver å skjule for Gud og hvermann, men som i stedet fjerner oss fra både oss selv og andre. Så har du de som bruker ord for å forsøke å fortelle oss hvor mye smerte vi tåler, hvilke strategier vi skal bruke for å mestre livet, og hva det vil si å mestre/ikke mestre. Dette er fortellerstemmer som serverer meg statistikk over hvor mange som vokser opp i hjem der mor, far (eller kanskje begge to?) har et rusproblem. De formidler også hvor mange det er som har psykisk syke foreldre. Hvor mange barn som utsettes for vold, eller er vitne til vold. Men de stemmene jeg står igjen med. De som rører meg sterkest, er barnestemmene. De har jeg ikke i noe (bok)skap. Du finner noen her. Og her. Jeg tenker at vi gir barna for lite rom. Det som er godt, ærlig og formidler menneskers opplevelser av verden, kan vi alltid gi mer plass. I bøker, fortellerstunder, foredrag, artikler, blogger og samtaler. Barn snakker ikke statistikk dersom vi spør etter stemmene deres (misforstå meg rett – vi trenger statistikkstemmene også), men er brutalt ærlige og rett frem. De burde bli mer synlige. I langt, langt større grad. Barn har noe å fortelle oss. Om hvor vondt og godt livet kan gjøre. Om opplevelse av skyld, alt for stort ansvar, hvordan det er å alltid være den med minst makt, mobbing på skolen, behov for beskyttelse og omsorg, usynlighet, trygghet, tillit og mistillit. Vi kan alltid lytte. Vi kan alltid velge å se. Etterspørre stemmer, blikk, fortellinger, opplevelser og følelser. For barn trenger å få hjelp til å finne ord på det som er ordløst, få kjenne at de er ønsket, verdt å lytte til, bli trodd på og elsket.
 
Ikke fortell meg at det er sånn jeg er.
Gi meg din oppfattning. Det holder.
Ikke kom og fortell meg hvem jeg er, for det vet bare jeg,
og akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg er.
Jeg er et individ, jeg vet bare ikke hvilket.
Gi meg din oppfatning og kall meg ET individ ikke DET individet.

_______________________

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”. Takk til de som allerede følger bloggen, og velkommen til nye!
_______________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.